Ablon og Perry til hjelperne: – Du er viktigere enn du selv tror

To av verdens ledende forskere på utviklingstraumatiserte barn gjestet nylig Barnehøydekonferansen. Kvelden før konferansen startet, var vi så heldige at vi fikk intervjuet dem begge.

Dr. Perry i The Child Trauma Academy har jobbet i en årrekke med barn som har opplevd det mest brutale man kan tenke seg. Som har opplevd langvarige traumer og grov neglekt. Han har utviklet en nevrosekvensiell modell, som tar utgangspunkt i hva belastningene barnet har opplevd fører til, rent utviklingsmessig. Dermed kan man hjelpe barnet til å heles, ved å forstå hvilke hjernefunksjoner som har fått en forstyrrelse i utviklingen ved å se det i sammenheng med når i livet belastningen skjedde.

Dr. Ablon i Think:Kids ved Massachusetts General Hospital har forsket på hvordan problemløsning gjennom samarbeid hjelper barn – og voksne – til å skape gode relasjoner, skape trygghet og utvikle hjernen. Her inviterer man barnet med på å finne ut av problemet, sammen, gjennom empatisk lytting og samarbeid. Sammen ønsker Dr. Perry og Dr. Ablon å inspirere hjelpere til møte barn som har det vanskelig, på en måte som vil være utviklende for disse barna.

– Du gjør en stor forskjell
Hva er deres viktigste budskap til de som jobber med barn som har det vanskelig?

Dr. Perry begynner:
– Mitt viktigste budskap er at du gjør en stor forskjell. Du spiller en stor rolle, og det er så utrolig viktig at du er sammen med disse barna. Det viktigste du må huske er at selv om det er vanskelig, så vil disse møtene ha en betydning, og dette vil gjøre en forskjell for disse barna. Disse møtene gir muligheter for hjernebaner til å bli reparert, og nye baner kan skapes.

Dr. Ablon utfyller:
– Noen ganger er denne betydningen mye sterkere enn man kanskje forstår selv, til og med når møtet bare varer noen sekunder. Disse møtene kan ha enorm effekt for utvikling.

De som er i den viktigste posisjonen til å hjelpe disse barna, er de som er mest sammen med dem. Det er samtidig de som har minst utdanning, lavest lønn og vanskeligst jobb. Men de har den viktigste jobben.
Dr. Stuart Ablon

Kjærlighet er nøkkelen
Dr. Perry, du har sagt at kjærlighet er den viktigste og sterkeste forandringsagenten. Hva er betydningen av dette når man jobber med barn som har det vanskelig?

– Når jeg snakker om «kjærlighet», så er det fordi jeg ønsker å anerkjenne det følelsesdrevne elementet som går på det å kunne stå i det når det koker som verst. Der du klarer å anerkjenne barnet for den han er, selv om han kanskje er veldig utfordrende.

Det er kjærligheten som gjør at du klarer å være tilstede, oppmerksom, inntonet og responsiv i disse helende øyeblikkene.
Dr. Bruce Perry

– En av de tingene vi vet, er at det å være tilknyttet noen er noe av det viktigste når du skal heles. Ideelt sett betyr dette at noen viser deg kjærlighet. «Kjærlighet» betyr så mangt, i ulike relasjoner. Men det jeg mener er viktig i en helende relasjon, er at du ser på personen på en positiv måte, uansett hva som skjer. Og at du vil være der for dem, selv om du kanskje ikke forstår dem eller vet hva du skal gjøre. Du viser at du er der, og at du gjør det du kan for å hjelpe. Det er kjærlighet som har en reell terapeutisk virkning, sier Perry.

– Og det er virkelig vanskelig å elske et barn når de oppfører seg på sitt verste. Og det er den største utfordringen, for det er disse barna som trenger det mest. Dessverre gjør atferden deres det vanskelig, for den er avvisende og ofte ufin. Dr. Perry har hjulpet oss å forstå hvordan denne atferden er et resultat av traumer, og det har gitt mennesker en mulighet til å se på disse barna og atferden i et nytt lys, endre holdning til barna de møter og møte dem på en mye mer human og snill måte, noe som gjør det mulig å faktisk hjelpe disse barna på med respekt – noe de sjelden opplever, men er akkurat det de trenger, legger Ablon til.

Barn gjør så godt de kan
Når du, Dr. Abslon, sier: «Skill, not will», altså at barn gjør så godt de kan ut fra de forutsetningene de har: Hvordan kombinerer vi det med Dr. Perrys syn på kjærlighet?
 
– Dette er utrolig sammenfallende, sier Ablon.

– Det Dr. Perrys forskning viser er at disse barna ikke oppfører seg dårlig fordi de vil, de gjør faktisk så godt de kan. Hadde de klart det, hadde de gjort det. Og hvis de ikke får det til, så er det noe som gjør at de ikke får det til. Det Dr. Perry gir oss er en forståelse av hvorfor det er slik, utviklingsmessig sett, mens problemløsning gjennom samarbeid gir noen praktiske verktøy for å kunne gjøre noe med dette.

– Ja, de passer som hånd i hanske med hverandre, for det vi prøver å forstå ved barnet er: Hvor er de, utviklingsmessig sett, sier Perry.

– Altfor ofte har vi en forventning til barnet basert på alder. Men på grunn av neglekt, traumer, eller andre ting som har stått i veien for dem ligger de etter emosjonelt, sosialt og kognitivt. Det er en vedvarende «mismatch» som skaper konflikt, så i det øyeblikket man klarer å forstå hvor barnet er, utviklingsmessig sett, kan man faktisk møte barnet på riktig nivå. Og hvis man da bruker problemløsning gjennom samarbeid, så kan vi møte barnet der det er. Da kan vi skape små, herlige doser med utfordringer som kan hjelpe dem å lykkes, og få dem inn i en god utviklingsmessig bane igjen. Det er virkelig nydelig, når man tenker på det!

Hvorfor trenger verden problemløsning gjennom samarbeid?

Store deler av verden misforstår fortsatt hvorfor barn ikke oppfører seg bra, eller når de ikke gjør det vi vil de skal gjøre. Resultatet er at vi bommer på hva vi gjør for å hjelpe, og dette ser vi ekstra godt når det kommer til barn og ungdom som utfordrer oss.Dr Stuart Ablon

– De har opplevd mye motstand og de henger etter sine jevnaldrende. Vi antar at dette er noe de gjør med vilje. Det vår forskning viser, derimot, er at utfordrende atferd er et resultat av at de ikke kan. Det er ikke fordi de ikke vil. Dette ser vi gjenspeiler seg i fleksibilitet, frustrasjonstoleranse og problemløsning hos barnet. Men dette kan læres. Og hvis vi bygger opp evnen til å klare dette, i et kjærlig, forståelsesfullt miljø, så kan man legge til rette for utvikling, og redusere utfordrende atferd, uten å måtte ty til makt og kontroll – noe vi vanligvis ser på som en løsning, når vi står ovenfor utfordrende atferd, svarer Dr. Ablon.

Er det virkelig slik, alltid, at barn gjør så godt de kan? Alle som har opplevd leggetid med små barn, har vel tenkt at her må det stå like mye på lysten?

Dr. Ablon ler, og svarer at det er nok noen ganger viljen ikke alltid er på plass.
– Men jeg stoler ikke på at vi voksne forstår forskjellen på vilje og ferdighet, i øyeblikkene der det er som viktigst å forstå forskjellen. For det er i de øyeblikkene vi er sinte, frustrerte, stresset. Man er trøtt selv, har masse å gjøre. Man er ikke i riktig sinnstemning til å avgjøre om barnet ikke gjør det du sier fordi det ikke klarer det, eller fordi det ikke vil. Så da er det lurest å ta den tryggeste løsningen, nemlig å anta at barnet ikke klarer å gjøre det du ber det om.

Du mister ingenting ved å behandle et barn empatisk med forståelse for at dette kanskje er vanskelig for dem. Men å behandle barnet som om det ikke ønsker å gjøre som du ber det om, det sender deg ned en farlig vei. Så det er alltid tryggest å anta «skill, not will».
Dr Stuart Ablon

Revolusjon tar tid
Vi snakker om at deres forskning har revolusjonert fagfeltet og bidratt til et paradigmeskifte, der vi nå fundamentalt endrer hvordan vi ser på, og relaterer oss til, barn som har det vanskelig. Hva tenker dere om dette?

– Jeg tror folk innser at denne endringen i hvordan vi ser på barn som har det vanskelig, er fornuftig. Men forandring er virkelig vanskelig, for hvordan legger man til rette for at vi kan hjelpe et barns hjerne med å heles og endres? Da må man også endre på den voksnes hjerne så vi kan tenke og oppføre oss annerledes rundt barna. Alle disse voksne sitter ofte fast i en struktur, i systemer, der vi har gjort ting på en spesiell måte over lang tid. Det krever mye pågangsmot, arbeid – og ærlig talt, ubehag – å endre på dette for oss voksne også, svarer Ablon.

– Vi har snakket om disse konseptene i tretti år, men det er først nå det pipler inn i det profesjonelle liv uten altfor mye motstand og negative reaksjoner. Så det tar tid, supplerer Perry.

Dr. Ablon referer så til sin 102 år gamle bestefar som pleier å si: «Det er egentlig ingen forskjell mellom å ta feil, og ha rett for tidlig.»

«Common sense ain´t too common»
Dette er da vitterlig «common sense»? Det er jo basert på menneskers iboende urkraft som kjærlighet og relasjon. Hvorfor har vi ikke fokusert på dette tidligere?

Igjen refererer Ablon til sin bestefar.

Min bestefar pleier å si at «common sense ain´t too common». Det er sant. Det er ikke vanlig. Spesielt når vi møter utfordrende atferd.

Dr. Stuart Ablon

Jo mer jeg jobber med dette, jo mer ser jeg at det vi må jobbe mest med er å hjelpe voksne til å holde seg rolige i vanskelige situasjoner. Å være regulerte når det koker. Det handler om de voksne, og deres evne til å holde seg regulert, da er halve jobben gjort. Mesteparten av tiden er det vår egen uregulerte atferd som skaper eskalerende atferd – og det er da vi ikke bruker «common sense» og vi ikke har tilgang til vår egen tenkehjerne.

– Det er her en forståelse av hjernens oppbygging er nyttig. Det hjelper oss til å forstå at våre følelser og uregulerte atferd «smitter» over på andre. Det resulterer i en uregulert samhandling med barnet, som har det vanskelig og ikke får det noe lettere av at vi er uregulerte. Hvis man lærer seg problemløsning gjennom samarbeid vil man få noen konkrete strategier som hjelper oss å trekke oss litt tilbake, selvregulere oss og gå inn i situasjonen igjen på en roligere måte, legger Dr. Perry til.

Dr. Ablon skryter så av Dr. Perrys arbeid, i forbindelse med dette.
– Noe jeg alltid har tenkt at du gjør på en vidunderlig måte, Dr. Perry, er å understreke at:

Hvis det er «smittsomt» å være uregulert, så er de gode nyhetene at det også er «smittsomt» å være regulert. Så hvis vi voksne klarer å holde oss regulerte, så vil vi hjelpe barna med å regulere seg også.
Dr. Stuart Ablon

Den gode hjelper
Vil dere si at det å klare å holde seg regulert når det koker, er den viktigste kvaliteten for en «god hjelper»?

– Det er i alle fall en god start, sier Dr. Perry kontant.

Ablon nikker og er enig.
– Det er i alle fall helt nødvendig. Om det er tilstrekkelig? Vel, jeg tror at hvis man klarer å holde seg regulert, så er det mye annet som kommer naturlig. Og mye kan også da læres.

Man kan faktisk lære en gammel hund nye triks, tro det eller ei.
Dr. Stuart Ablon

– Vi ser at den beste muligheten for heling for barn som har opplevd traumer, er positiv tilknytning, og det handler om relasjon. Det vi ser fra vår forskning er at den største påvirkningen på hvordan den som har opplevd traumer har det i dag, er ikke hva de har opplevd, men hva slags tilknytning og relasjoner de hadde da de opplevde det. Det andre vi har erfart, er at uansett hva som har skjedd med en person, så er hvilke relasjoner du har per i dag også utrolig viktig for hvordan du har det. Dette er viktig for hvordan vi ser på tidlig barndom og traumer, og hvordan vi hjelper de som skal hjelpe disse barna:

Hvis alle som er i barnas liv forstår hvordan traumer kan påvirke, og vi hjelper dem være tilstede og relasjonere på en god måte, så vil disse barna få det mye bedre.
Dr. Bruce Perry

Voldelig ungdom – hva med dem?
Det er mye debatt i Norge nå om ungdom som viser voldelig, farlig atferd ovenfor andre, og hvordan vi skal hjelpe disse mens vi samtidig skjermer andre fra å bli skadet. Det har vært mye kritikk og spørsmål om grenseløshet, samtidig som dere påpeker: Konsekvens og straff har ingen nytteverdi for disse ungdommene. Hvordan navigerer vi i dette landskapet?

Dr. Perry begynner:
– En av tingene vi snakker om, er at det ikke er en «one size fits all». Vi må bli kjent med ungdommen, og forstå hvem hun eller han er. De har alltid en historie som vil hjelpe deg med å forstå hvorfor de er voldelige. Og det øyeblikket du forstår hvorfor, så har du forhåpentligvis også bygget en god relasjon til dette barnet. Da har du et startpunkt for arbeidet. Så mitt budskap er: Bli kjent med, virkelig kjent med, dette barnet, sier han og ser på Dr. Ablon.

– Ja. Og jo mer skremmende oppførsel barnet viser, jo mer uregulerte blir vi voksne også. Og da mister vi muligheten til å finne effektive måter å hjelpe på.

Jeg sier gang på gang: Ikke fokuser på atferden. Hvis du vil redusere en voldelig atferd, vil jeg påstå at det verste du kan gjøre er å fokusere på den voldelige atferden
Dr. Stuart Ablon

– Den skremmende atferden skremmer andre. Og da skrur man av sin egen tenkehjerne og responsen blir reaktiv, kategorisk, forenklende og straffende, sier Perry.

Ablon har forsket på amerikanske skoler, og trekker fram et eksempel derfra:
– Når skremmende ting skjer på skolene i USA, så ser vi akkurat denne reaksjonen i form av reaktive, kategoriske, forenklende og straffende tiltak. Og det vi også ser, er at dette fører til mindre trygge skoler. Når man prøver å presse gjennom sin vilje i situasjoner som er eksalerte, fører til utrygghet. Og det er ingenting ved dette som reduserer sjansene for at dette vil gjenta seg. Barna lærer ingenting av dette, og dermed er faren stor for at de gjentar den skremmende oppførselen. Derfor er det så fantastisk når man endrer tankesettet til å bygge relasjon og gå inn for å løse problemer sammen, framfor å rette på og straffe. Da ser man fantastiske resultater, sier han og får støtte av Perry:

– Vi ser både fra problemløsning gjennom samarbeid og den nevrosekvensielle modellen, at aggressiv atferd reduseres – og bruk av tvang går kraftig ned – når vi tar i bruk dette.

Begge understreker, derimot, at de ikke «unnskylder» dårlig oppførsel:
– Jo mer skremmende atferd, jo større sjanse er det for at folk ser på vårt budskap som en «unnskyldning» for denne atferden. Og det er viktig å forstå at vi unnskylder ikke farlig og dårlig atferd, men vi forklarer den. For hvis man ikke forstår hvorfor de oppfører seg slik, har man ingen mulighet til å fikse problemet, avslutter Dr. Ablon.