Gir ut bok om menneskemøtekompetanse: – Tilstedeværelse overgår alt

Betyr det noe hvordan vi blir møtt? På legekontoret, hos NAV, i terapirommet?

Selvsagt gjør det det. Og noen ganger betyr det alt, konstaterer forfatterne av «Menneskemøteboken», Eva Dønnestad og Heine Steinkopf.

– Derfor har vi skrevet denne boken til alle som jobber med mennesker. Men også til folk flest som vil trene på den kanskje aller viktigste kunsten ­– nemlig hvordan vi tar imot hverandre, sier Dønnestad.

Bygger bevissthet

Dønnestad har bakgrunn som journalist og forfatter, og jobbet i ti år som kommunikasjonssjef i RVTS Sør. I dag jobber hun på Universitetet i Agder, som opplæringsansvarlig i menneskemøtekompetanse. Steinkopf er fagleder ved RVTS Sør, spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi og har over 30 års erfaring som psykolog. 

– Man snakker ofte om metodikk – hvilken metode man skal bruke for å skape endring, og hvilken behandling man skal gi. Og så snakker man om hvorvidt metoder og behandlinger er evidensbaserte eller ikke. Men det man kanskje glemmer er at det som er mest evidensbasert av alt, er relasjonskraft. Så denne boka handler på en måte om den kunnskapen som er så selvsagt at vi glemmer den: hvem er jeg i møte med andre. Vi ønsker å bygge en bevissthet om hvor viktig det er å bli møtt på en måte som skaper en verdiopplevelse for oss mennesker, sier Steinkopf.

Forfatterne forteller at boka er en invitasjon til et menneskesyn hvor vi alltid ser livskraften i mennesker, samtidig som vi tar smerten og krenkelsene de er blitt utsatt for på alvor.

– Det handler om å få den andre til å føle at det er rom til hele seg og hele livet sitt i et møte. For hvis vi skal ha gode liv, så må vi bli sett og anerkjent med hele oss, på godt og vondt. Vi må kjenne tilhørighet, at det er plass til oss, at vi ikke står helt alene. Det hjelper oss med å bære det som er vondt. Det vil si at vi må se hele mennesket, og vi må se mennesket i kontekst. En annen ting, som jeg er blitt mer og mer opptatt av, er at mennesker trenger å få bidra. Det hjelper ikke bare å si «stakkars deg» og fjerne smerten. Mennesker ønsker å bidra, sier Dønnestad.

Lekent samarbeid

De to forfatterne har jobbet med boka over lang tid, og utfyller hverandre godt.

– Vi vil nesten ikke slutte når vi jobber sammen. Vi går fra hverandre med et smil om munnen, og den lekenheten preger boken. Det er en lekenhet jeg unner flere fagmiljøer å oppleve, forteller Dønnestad.

I boka finner vi fortellinger fra en rekke av hennes egne menneskemøter med både fagpersoner og brukere. Forfatteren slår fast at hun har lært mye av disse møtene.

– Jeg har lært at det går an å få fullverdige liv, også med mye ufullkommenhet og smerte i livet sitt. Og jeg har lært at gleden er livets dypeste mening. Jeg har også lært at den profesjonelle distansen ofte er litt misforstått, sier Dønnestad, og viser til en metafor hun bruker i boken.

– I huset mitt har jeg et rom innerst inne, med lukket dør, hvor bare de nærmeste kommer inn. Men så har jeg laget meg en stor hage, hvor det er personlig, men ikke privat. Der «bjuder» jeg på, og da blir det en dynamikk i menneskemøtene som man ikke får hvis man bare skal følge en metode. Og mitt inntrykk er at veldig mange hjelpere og fagpersoner trener veldig mye på å gjøre ting etter boka, istedenfor å kanskje trene enda mer på å finne ut «hvem er jeg i disse møtene»? Tilbakemeldingen jeg har fått fra både barn og voksne gjennom årene, er at tilstedeværelse overgår alt, sier hun.

Grunnleggende kunnskap

Forfatterne håper at boka tas i bruk av kompetansesentre og utdanningsinstitusjoner som arbeider med å utdanne og opplære mennesker til å jobbe med mennesker.

– I hjelpeyrker må man ha menneskemøtekompetanse før man kan gjøre noe annet. Ingenting vil fungere hvis du ikke har fokus på hvordan den andre opplever å bli møtt av deg, sier Steinkopf.

I tillegg til det profesjonelle aspektet, er også den samfunnsmessige verdien av fellesskapet et viktig budskap i boka.

– Det å være en del av et felleskap er svært virkningsfullt. Det å si «hei» og «hvordan går det» til det barnet i nabolaget som virker litt ensom og lei seg, kan være alfa og omega. Små ting kan bety enormt mye for mennesker, konstaterer psykologen.

 Noen vil kanskje si at dette er en selvfølge. Men hvorfor blir det da ikke en del av praksis? spør Steinkopf.

– Samfunnet vi har laget er så orientert rundt å være sin egen lykkes smed, selvstendighet og prestasjon, at det blir for lite plass til fellesskapet. Vi håper at boka kan gjøre folk mer oppmerksomme på hvor viktig menneskemøteferdighetene er, og at vi selv har et ansvar for vår egen menneskemøteferdighet. Vi må kontinuerlig jobbe med det, og utvikle den kompetansen. Det går alltid an å bli en bedre menneskemøter, sier han.

«Menneskemøteboken» utgis 9. september av Universitetsforlaget og kan bestilles her.