Relasjonelle traumer: Relasjonell heling

Hvis den grunnleggende opplevelsen av et traume er følelsen av separasjon og ensomhet i møte med det vanskelige, så sier det seg selv at sunne, gjenopprettende, tillitsfulle relasjoner må være i hjertet av terapeutisk endring, skriver Dr. Howard Bath i sin første spalte for RVTS Sør.

Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Howard I. Bath

Howard I. Bath
PhD
08.10.2020, kl. 08:52



Vi vet hvor stor rolle menneskelig kontakt spiller for å fremme sunn utvikling. Vi vet også mye om hvilke teknikker vi kan bruke for å fremme terapeutiske relasjoner. Er det noe nytt som vitenskapen kan lære oss?

I denne serien av tre korte artikler ser jeg nærmere på ulike sider ved relasjoner og tilknytning.

Selv om vi vet mye om hvor avgjørende relasjoner og tilknytning er for oss mennesker, så ser vi nå det hele i et nytt lys.

Nyere nevrovitenskapelig forskning hjelper oss å forstå betydningen av relasjoner og sunn tilknytning på en enda bedre måte, og lar oss forstå hvordan dette fremmer heling og utvikling.

Tilknytning og traumers betydning
Fra så langt tilbake som Sigmund Freud – og de han inspirerte – har vi visst at et barns tette relasjonelle tilknytning spiller en sentral rolle i deres fysiske, sosiale, emosjonelle og kognitive utvikling. Senere opprettholdt Abraham Maslow[i] at tette menneskelige relasjoner, og tilhørighet, var grunnleggende menneskelige behov – noe også tilknytningsteoretikeren John Bowlby[ii] støtter.

I psykoterapi virker det som om det i flere tiår har vært diskusjoner om viktigheten av den terapeutiske relasjonen i helingsprosesser.

I 1950-årene foreslo Carl Rogers[iii] at «et betingelsesløst positivt syn» på en klient var nødvendig for terapeutisk endring. Senere fant forskere ut at det var hvilken type tilknytning terapeuten og klienten hadde, som hadde en påvirkningskraft på den terapeutiske endringen – uavhengig av hvilken spesifikk terapi som ble brukt.[iv] I felt som barne- og ungdomsomsorg har den relasjonelle tilnærmingsmåten til omsorgen blitt fremhevet og framsnakket,[v] og noen har til og med sagt at relasjonen i seg selv er intervensjonen.[vi]

Den raske veksten i mellommenneskelig nevrovitenskap har ført til et økt fokus på den livsviktige utviklingsrollen av menneskelig tilknytning, spesielt den mellom hjelper og barn.

Forskningen har pekt på den helende rollen sunne relasjoner kan ha – på et senere tidspunkt i livet – for barn som har opplevd at tidlig tilknytning til andre har vært svak eller blitt brutt. Bruce Perry, en av de mest prominente traumeforskerne, har konkludert med at «relasjoner er agenter for forandring»,[vii] mens Suniya Luthar har oppsummert at «resiliens hviler grunnleggende på relasjoner».[viii]

Tap av tilknytning
Traumeforståelsen har vært økende hos mennesker i hjelpyrker de siste tiårene. Den stadige og hurtigvoksende kunnskapen i mellommenneskelig nevrovitenskap har spilt en sentral rolle i dette. Denne forskningen har hjulpet oss med å forstå innvirkningen av utviklingstraumer på en hjerne i vekst, og også på livsutsiktene til de som har blitt berørt.

Det har vært sagt lenge at sunne terapeutiske relasjoner har en nøkkelrolle i tilfriskningsprosessen til traume-relaterte skader.[ix] Men i stedet for å se det som den eneste måten å oppnå tilfriskning og endring, så har nyere tenkning plassert tapet av relasjoner i hjertet av traumet i seg selv. Bessel van der Kolk, for eksempel, sier at «essensen av traumet er å føle seg gudsforlatt, avkoblet fra den menneskelige rase».[x]

Dette er kjerneopplevelsen av traumet – å føle seg utestengt fra andre, å føle seg alene.

Det at tap, eller fravær, av tilknytning til andre er sentralt i en traumatisk opplevelse, kommer fram i den nyere litteraturen på utviklingstraumer. Peter Fonagy og hans kollegaer oppsummerer det presist: «En uheldig opplevelse blir til en traumatisk opplevelse når den kommer med en følelse av at man ikke er ledsaget – at ens... sinn er alene.»[xi]

Bonnie Badenoch forteller oss samtidig at å være alene kan være årsaken til at et potensielt traume blir til traume som setter seg i kropp og sjel, og ikke slipper taket:[xii] 

Traume er… en relasjonell opplevelse der traumet kan bli fastlåst i oss – ikke hovedsakelig fra innholdet i hendelsen, men fra hvem som er med oss før, under og etter det overveldende skjedde (eller ikke skjedde, i tilfeller der det er snakk om neglekt/omsorgssvikt).
 Bonnie Badenoch [xiii]

«Den ene»
Så hvordan kan det å «ha noen der» hjelpe med å forhindre at traumet blir fastlåst i oss?

Fonagy forklarer at «normalt sett, så vil en tilgjengelig andreperson hjelpe med den sosiale referansen, som hjelper oss å ramme inn skremmende eller overveldende opplevelser.»[xiv]

Han tror at en av hovedfunksjonene til foreldre i motgangstider er å sørge for denne trygge innrammingen, eller sosiale referansen, for barn. Slik kan de få hjelp til å prosessere, og putte vanskelige opplevelser i perspektiv. Dermed hjelper de dem fra å se på opplevelsen som traumatisk.

Denne typen bearbeiding av hendelser av en forelder man stoler på, eller en mentor, hjelper oss til å skifte perspektivet fra den overveldende, personlige opplevelsen – til en opplevelse som inkluderer objektiv vurdering eller forståelse. På et nevrobiologisk nivå så hjelper dette oss til å reintegrere det som har blitt desintegrert, og til å «gjenopprette en riktig balanse mellom den rasjonelle og emosjonelle hjernen.»[xv]

For mange av de barna og ungdommene som jeg og mine kollegaer jobber med, var relasjonell støtte ikke tilgjengelig da de opplevde alvorlig motgang.

Kanskje foreldrene, eller andre voksenpersoner, ikke var i stand til – eller ønsket – å støtte dem. Kanskje de ikke visste hva som skjedde, eller kanskje de selv hadde vært årsaken til skaden.

Hvis den grunnleggende opplevelsen av et traume er følelsen av separasjon og ensomhet i møte med det vanskelige, så sier det seg selv at sunne, gjenopprettende, tillitsfulle relasjoner må være i hjertet av terapeutisk endring.

Det kommer stadig forskningsrapporter som bekrefter at omsorgspersoner og andre mentorer har en livsviktig rolle å spille i dette.[xvi]

Et trygt fristed
Hvordan kan vi, noen ganger mange år senere, støtte og fremme heling for barn og unge som ikke fikk den relasjonelle støtten de så desperat trengte?

Til dette sier Badenoch:

Evnen til å tilby et trygt fristed «i nuet» er sentralt for å behandle traumet... Hvis vi følte oss alene, trengte vi ledsagelse. Hvis vi var redde, trengte vi beskyttelse. Hvis vi var skamfulle, trengte vi aksept. Hvis vi var skadet, trengte vi trøst.... Mangel på støtte mens skaden skjedde virker sentralt på å gå fra et potensielt traume til et fastlåst traume, og en støtte som er responsiv til de bestemte sårene er sentralt for heling».
 Bonnie Badenoch [xvii]

Denne forståelsen av rollen av relasjoner i traumer, og helingsprosessen, gir oss en klar veiledning for oss som jobber med sårbare barn og unge. De stemmer overens med den bredere psykoterapi-forskningen som foreslår at teknikker og terapeutiske strategier – uansett hvor viktige de er – kan være mye mindre viktige i å legge til rette for endring og heling enn den støttende tilstedeværelsen av omsorgspersoner og terapeuter.[xviii]

Utfordringen for de som tilbyr tjenester – terapeuter og andre hjelpere – er om vi forblir fokusert kun på læring, og deretter formidler våre ferdigheter og terapi for å sette i gang endring, eller om vi fokuserer på den pågående relasjonelle støtten og ledsagelsen som så mange av våre unge trenger – i noen tilfeller langt inn i voksenlivet.

Støtten som gis trenger å være mer enn kun positive følelser og oppleveler, sier Badenoch. Ifølge henne trenger støtten å svare til de «bestemte sårene» i barnet eller ungdommen. Hun foreslår at omfattende behovsvurderinger er viktig, sammen med empati og lytteferdigheter.

En annen viktig følge handler om treningen og støtten som gis hjelpere, terapeuter, lærere og andre mentorer. Hvordan engasjerer vi oss med – og vedlikeholder – positive relasjoner med unge som kan være skeptiske til oss, kanskje til og med direkte fiendtlige? Hva er strategiene for å koble seg på, som vi trenger å lære og bruke? Og hvordan veileder vi de som gir andre relasjonell omsorg og behandling?

Nevrovitenskapelig forskning på mellommenneskelige relasjoner viser at alvorlig motgang og vanskelige opplevelser blir til traumatiske opplevelser hvis relasjonell støtte ikke er tilgjengelig. I tillegg trenger vi relasjonell reparering og pågående ledsagelse og tilstedeværelse hvis heling skal kunne skje.

I de neste to spaltene skal jeg se på hvordan vi kan aktivt hjelpe andre til å føle seg trygge, og hvordan de kan takle sine vanskelige og uregjerlige tanker og følelser på en positiv måte.
 


Fotnoter

[i] Abraham Maslow, (1954). Motivation and personality. New York, NY: Harper & Row.

[ii] Se, for eksempel, John Bowlby (1988), A Secure Base: Parent/child attachment and healthy human development. New York: Basic Books.

[iii] Carl Rogers (1957), The necessary and sufficient conditions of therapeutic personality change. Journal of Consulting Psychology, 21, 95-103.

[iv] Se Asay, T., & Lambert, M. (1999). The empirical case for the common factors in therapy. Quantitative findings. In M. Hubble, B. Duncan, & S. Millar, The heart and soul of change: What works in therapy (pp. 33-56). Washington, DC: American Psychological Association.

[v]  Se Garfat, T., Freeman, J., Gharabaghi, K., & Fulcher, L. (2018). Characteristics of a Relational Child and Youth Care Approach Revisited. CYC-Online, October 2018.

[vi] For eksempel, Fewster, G. (2004). Making contact: Personal boundaries in professional practice. Relational Child and Youth Care Work, 17(4), 8-18.

[vii] Perry, B., & Szalavitz, M. (2006). The boy who was raised as a dog: What traumatised children can teach us about loss, love, and healing. New York, NY: Basic Books. p. 230

[viii]Luthar, S. (2006). Resilience in development: A synthesis of research across five decades. In D. Cicchetti & D. Chen (Eds.), Developmental psychopathology, Volume 3: Risk, disorder, and adaption (2nd ed.) (pp. 739-795). Cambridge, UK: Cambridge University Press.

[ix] Se for eksempel, Baker, P., & White-McMahon, M. (2013). The hopeful brain: Relational repair for disconnected children and youth. Cape Town, South Africa: Pretext Publishing; and Purvis, K., Cross, D., Danserean, D., & Parris, S. (2013). Trust-based relational Intervention: A systemic approach to complex developmental trauma. Child & Youth Services, 34, 360-386.

[x] van der Kolk, B. (2014). The body keeps the score: Mind, brain and body in the transformation of trauma. London: Allen Lane. Page 335.

[xi] Fonagy, P., Luyten, P., Allison, E., & Campbell, C. (2017). What we have changed about minds about. Part 1: Borderline personality as a limitation of resilience. Borderline Personality Disorder and Emotion regulation, 4(11), 1-11. DOI 10.1186/S40479-017-0061-9. Page 8.

[xii] Badenoch, B. (2017). The Heart of Trauma: Healing the Embodied Brain in the Context of Relationships. New York, NY: W.W. Norton. Page 10.

[xiii] ibid, p. 12.

[xiv] Fonagy, P. (2018). Keynote presentation at the Australian Childhood Trauma Conference, Australian Childhood Foundation, Melbourne, 31 July – 2 August 2018.

[xv] van der Kolk op cit, p. 205.

[xvi] Se oppsummeringen i McLaughlin, K., Colich, N., Rodman, A. & Weissman, G. (2020). Mechanisms linking childhood trauma exposure to psychopathology: A transdiagnostic model of risk and resilience. BMC Medicine, 18:96. https://doi.org/10.11.86/s12916-020-01561-6, pp. 6-7.

[xvii] Badenoch, op cit, pp. 11-13.

[xviii] Asay and Lambert, op cit.

Siste nytt