RVTS Sør

Omsorg for barn som har det vanskelig

Det fnnes ikke vanskelige fosterbarn, men mange av dem har det vanskelig og strever med å få til livet slik de ønsker og som andre gjør. De trenger å bli forstått og få din hjelp for å få det til.
Illustrasjonsbilde: Shutterstock

RVTS Sør

RVTS Sør
Nyheter

Publisert: 21.03.2018 10:10

Artikkelforfatter: Tone Weire Jørgensen, spesialrådgiver RVTS Sør, klinisk barnevernspedagog og fostermor. Artikkelen er publisert i
magasinet Fosterhjemskontakt nr. 1/18.


Jeg imponeres stadig over mange fosterbarn som jeg møter hjemme i ulike fosterfamilier. Jeg fascineres av barnas evne til å utholde sine egne vanskelige følelser, sine sinneutbrudd og hvordan de, på nytt og på nytt, gir relasjonen med fosterforelderen og andre en ny sjanse.

Mange ganger, av ulike årsaker, så blir det trøbbel i relasjonen både til fosterforelderen, andre voksne og jevnaldrende. Ikke fordi de vil ha trøbbel, men fordi de ikke klarer å unngå det. På samme måte beundrer jeg mange fosterforeldres utholdenhet og klokskap i møte med disse barna. Det er ikke et lett landskap å manøvrere i, men det vet nok de fleste som blir fosterforeldre. Det mange likevel blir overasket over, er intensiteten i følelsene, at det varer så lenge, at det blir så kraftfullt og uforutsigbart. Og mest av alt, at det de har å tilby som omsorgsgiver, ikke synes å strekke til.

De siste årene har det vært et stort fokus på traumer og traumeforståelse. Traumebevisst omsorg som rammeverk har fått fotfeste i både fosterhjemsomsorgen og andre deler av hjelpeapparatet. Det har vært et nyttig løft, men alt kan ikke forståes innenfor dette perspektivet.

Like viktig som å ha kunnskaper om traumer, blir det å ha kunnskap om stress, omsorgssvikt og, ikke minst, hva god omsorg kan være.

I denne artikkelen vil jeg komme inn på språk og holdninger og hvordan vår språkbruk legger føringer for hvordan vi oppfatter barnet. Videre skal vi se på hvordan barn skades av mangel på beskyttelse, før vi går inn på det kompetente lille barnet. Det er grunn til å bli både fasinert og imponert over hvor geniale barn er.

Toleransevinduet er et begrep som er nyttig å forstå, både innen normalutviklingen, men også når noe går galt. Barn med omsorgssvikerfaringer har med seg en ekstra tung bør gjennom hele oppveksten både emosjonelt, praktisk og helsemessig. Traumeerfaringer som omsorgssvikt, er enormt belastende for stressresponssystemet på mange måter, både epigenetisk, på cellenivå så vel som for reguleringssystemet vårt.

Vi skal se på at stress kan føre til både sårbarhet og robusthet. Hvordan fosterforeldre og andre ved hjelp av ny innsikt og forståelse, kan hjelpe til å regulere barnet og redusere barnets stress.

Språk og holdninger

Hvordan vi omtaler barn og barns vansker eller utfordringer har stor betydning. Før snakket vi om vanskelige barn, nå snakker vi om barn som har det vanskelig.

Vel å merke er det sånn så lenge vi voksne synes å oppleve mestring, kontroll og at vi kjenner at vi lykkes i oppgaven. Da er det rom for gode tolkninger og beskrivelser av barnets behov. Men hvis vi som fosterforeldre opplever å komme til kort eller at vi mister innflytelse, da kommer avmakten snikende og med den ofte et skifte av språkbruk og beskrivelsen av barnet.


Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Hvordan vi ordlegger oss når vi snakker om et barn, kan påvirke tiltak for barnet. For eksempel er det stor forskjell på å starte en samtale med: «Han er manipulerende og har totalt mangel på respekt for voksne, han ignorerer oss fullstendig.» eller «Tore bruker mye energi på å få det som han vil og det virker ikke som han hører på oss, han har ingen samhandling med de voksne.»

I det første eksempelet er han et objekt som blir tillagt egenskaper som manipulerende og respektløs. Da er han allerede definert med et negativt utgangspunkt. Det åpner for lite kreativ tankevirksomhet, men heller mer mot en «rask beslutning om strengere atferdstiltak» der de voksne må «ta tilbake makta».

Når han blir beskrevet med navnet sitt, Tore, så blir han et subjekt. En som finnes av kjøtt og blod, et menneske, et barn. Han blir også her definert og tolket: «Han bruker mye energi på å få det som han vil», er ikke negativt ladet på samme måte, og det åpner opp for å
undre seg over hvorfor det er sånn og stimulerer til refleksjon. I denne språkdrakta «deles det på ansvaret» allerede i beskrivelsen av utfordringen. Samhandling er toveis og hvis barnet ikke har noen samhandling med de voksne, er dette i hvert fall et godt sted å begynne
- å invitere seg inn til Tore.

Språk er makt. De voksne behersker språket og kombinert med at vi også har definisjonsmakt og den som «har det siste ordet», pålegger det oss et stort ansvar når det gjelder å forvalte den andres verdighet og ve og vel.

Det er ikke bare språket, men også grunnleggende holdninger og barnesyn som ligger bak når ulike beslutninger fattes. Det kan noen ganger være vanskelig å forstå, for eksempel i samværsaker med biologiske foreldre, at barnet må tåle veldig krevende samvær på tross av ny forskning som klart beskriver den belastningen det kan ha.

Barn skades av mangel på beskyttelse
I en artikkel i Aftenposten 6. desember 2017 skriver Dag Nordanger, professor 2 ved RVTS Vest om seks uker gamle «Jacob» som ble livstruende mishandlet av sine biologiske foreldre. Han hadde 19 ribbeinsbrudd. På tross av dette ga Høyesterett biologiske foreldre rett til samvær med Jacob én time i året. Ut fra et utviklingspsykologisk ståsted, med den kunnskapen vi har i dag om retraumatisering, blir man opprørt på barnets vegne.

Mange reagerte, inkludert jusprofessor Elisabeth Gording Stang, som i Aftenposten 2. desember 2017 mente at hensynet til foreldrene ble satt foran hensynet til gutten i denne saken.

Før trodde man at det som skjedde tidlig i livet, før barnet hadde verbalt språk til å uttrykke seg, ikke var så farlig. «Han var jo så liten - han husker heldigvis ingen ting.» Nå vet vi at det ikke stemmer. I dag vet vi at det er motsatt. Nordanger sier at de belastningene som skjer i denne tidlige, sårbare tiden, er de verste. Og ikke bare der og da, de kan svekke helsen og livskvaliteten livet ut. Det er fordi nervesystemet vårt er i en eksplosiv utvikling de første leveårene og sårbart for stress og negative livserfaringer.

Hadde vi som samfunn greid å beskytte barna for disse negative livshendelsene, hadde vi ikke bare spart barna for masse lidelse, men også samfunnet for store kostnader.

Når barn må bruke krefter på å beskytte seg, vokte seg mot fare, har ikke nervesystemet «råd» til å utvikle et sterkt immunapparat, det nedprioriteres. Slik blir man også mer mottagelig for fysisk sykdom senere i livet.

Eksempelet over er ekstremt. Langt oftere er skadene mindre tydelige og det tar ofte lang tid før dårlig omsorg blir avdekket. Barn skades som følge av barnemishandling, aktive handlinger som vold og seksuelle overgrep. Andersen (2018) påpeker at tradisjonell traumeforståelse ofte har hatt sitt fokus på det som er ødeleggende, vold og overgrep. I dag er vi opptatt av å bruke traumebegrepet om det som ikke skjer.

Andersen viser til Nordanger & Braarud (2017) som hevder at utviklingspsykologien har vist oss hvilke erfaringer barn trenger for god utvikling, og traumer i denne sammenheng dreier seg om tap av erfaringer i tidlig alder som er avgjørende for god utvikling, mer enn påført skade. Når barn må være i konstant alarmberedskap kan utviklingstraumer bli konsekvensen. Utviklingstraumer kan forståes som vedvarende eksponering for traumatisk stress kombinert med sviktende voksenstøtte. Dette skal jeg komme tilbake til, først et lite innblikk i barnets utvikling.

Det kompetente lille barnet
Ved fødselen har hver av våre 100 milliarder nerveceller 2.500 koblinger til andre. Ved treårs alder har antallet koblinger steget til 15.000. Dette betyr at mye av hjernens infrastruktur og grunnlaget for senere helse legges i denne første tiden.

Skremmende erfaringer setter spor, blant annet ved at man blir mer sensitiv for mulige trusler og får svekket kapasitet til å kontrollere følelser.

I løpet av de første ni månedene, før de kan snakke, gå eller krype, lærer barn å se forskjellen på glade, sinte og triste ansiktsuttrykk (Gopnic, Meltzoff, & Kuhl 2001). De viser også til andre eksperimenter som avdekker at ettåringer gjør tydelig bruk av omsorgspersonen for å manøvrere i verden. Viser du ettåringer noe nytt - noe de ikke vet om de skal være redd for eller kan være trygge på, for eksempel en lekerobot som kan gå - vil barnet umiddelbart se undersøkende på mor for å finne ut hvordan hun reagerer. Hva mener hun? Ser hun skremt ut, ser hun beroliget ut, smiler hun? Barnet vil ifølge Gopnic et al (2001), tilpasse egne reaksjoner i tråd med mors atferd. Smiler mor, vil barnet kravle bort for å undersøke det nye - ser hun redd ut vil det stoppe straks.

Når barnet er ett og et halvt år begynner barnet å forstå hva det vil si at det er forskjell på folk. Alison Gopnic og en av hennes studenter, Betty Repacholi, viste dette gjennom systematiske forsøk. De viste barna to skåler med mat. Den ene inneholdt sjokoladekjeks, den andre rå brokkoli. Alle barna foretrakk sjokoladekjeksene. Betty smakte så på innholdet i skålen under påsyn av barna. Når hun smakte på den ene smilte hun og sa «namnam». Når hun smakte på den andre gren hun på nesen og sa «æsj». Så plasserte hun skålene foran barna og sa «vil du gi meg litt?» Når Betty signaliserte at hun elsket sjokoladekjeks og avskydde brokkoli, gav barna henne sjokoladekjeks. Men så byttet hun om og sa «nam» til brokkoli og «æsj» til sjokoladekjeksen. Nå ble barna presentert for en situasjon der vår holdning til maten er noe annet enn deres. Barna på 14 måneder fortsatte å gi sjokoladekjeks, de tror fortsatt at alle vil det samme som dem selv. Mens 18 måneder gamle barn gav forskerne brokkoli, selv om de selv synes det smakte vondt.

Disse små barna, knapt i stand til å snakke, hadde allerede lært seg noe veldig viktig om andre. De hadde lært at mennesker har ønsker, og at disse kan være forskjellige og ikke bare det, de kan stå i motstrid til hverandre (Gopnic et al 2001 ). I tillegg til god forstand har også 18 måneder gamle barn veldig god hukommelse. I undersøkelser gjort av Andrew Meltzoff (Gopnic, Meltzoff & Kuhl 2001), kunne han påvise at 18 måneder gamle barn var i stand til å huske nye opplevelser så lenge som fire måneder. Han sier videre at barns hukommelse når det gjelder hverdagens hendelser, er svært god - like god eller bedre enn voksnes.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige med beskrivelser av det utrolig kompetente sped- og småbarnet, men det er ikke målet med denne artikkelen. Målet er å tydeliggjøre hvilket enormt potensiale som ligger i barnet, og som venter på å bli realisert ved hjelp av trygge konsistente voksne.

Barnet er utstyrt med et fantastisk utgangspunkt fra naturens side til å inngå i samspill og relasjon med omverdenen. Men det er avhengig av at omsorgspersonene kobler seg på, på barnets premisser, i de ulike utviklingsfasene. Det er altså uhyre sårbart for hvordan dette samspillet blir - barnet er prisgitt og totalt avhengig av hvordan omsorgspersonene løser denne oppgaven.

Når noe går galt tidlig påvirkes toleransevinduet
For mange av fosterbarna våre har noe gått veldig galt veldig tidlig i dette samspillet.

Vold og overgrep i en kontekst av omsorgssvikt fører ofte til et overutviklet og hypersensitivert alarmsystem og samtidig et underutviklet og svakt reguleringssystem
Nordanger, 2014

På samme måte som når barnet har blitt overlatt til seg selv, opplevd emosjonell omsorgssvikt og ikke fått det barnet trenger av utviklingsstøtte. Når dette er utgangspunktet for barnet, vil barnet streve på svært mange områder. Det er en av omsorgspersonenes viktigste oppgaver å regulere barnet og hjelpe det ned fra en hyperaktivering, eller stimulere det opp for å hente det opp etter en hypoaktivering. Når aktiveringen er balansert kan vi si at barnet er innenfor toleransevinduet. Toleransevinduet refererer til det spennet av aktivering som er optimalt for barnet, ikke for høyt ikke for lavt. Det er i denne sonen vi lettest kan lære og hvor vi er mest oppmerksomme både i forhold til situasjonen vi er i, men også overfor relasjoner.

Toleransevinduets spennvidde og fleksibilitet formes av personens erfaringer fra det tidlige samspillet med primære omsorgsgivere.

Toleransevinduet som begrep er nært knyttet til reguleringsstøtte. Hvordan barnet blir regulert av omsorgsgiver har avgjørende betydning for barnets utvikling. Vi kaller det andre-regulering eller co-regulering når du som omsorgsperson hjelper å regulere barnets nervesystem ved hjelp av ditt eget regulerte nervesystem (Nordanger 2014).

For små barn kan mye virke overveldende, uhåndterlig og skremmende. Spedbarn har generelt et smalere toleransevindu enn voksne og er spesielt sårbare for hvordan de blir møtt og forstått. Sult, tretthet, brå bevegelser, skarpt lys, høye lyder osv kan fort bli intense inntrykk og øke aktiveringen hos barnet. Barnet trenger en sensitiv andre-regulering som er inntunet på barnets følelsesmessige tilstand og atferd, som griper inn og gjenetablerer velbehag når spebarnet er frustrert eller gir utrykk for ubehag (Braarud & Nordanger, 2011).

Barn som får gjentatte erfaringer med å bli regulert på en sensitiv måte og får stabil hjelp til å være i toleransevinduet, utvikler egne indre arbeidsmodeller for selvregulering. Stimuli som før var overveldende, er ikke det lenger, fordi barnet har erfart at de er håndterlige ved hjelp av omsorgsgivers støtte.

Litt etter litt utvides toleransevinduet og barnet vil kunne regulere følelser og adferd gjennom å regulere avstand og nærhet til omsorgsgiver. Et barn som har fått denne tidlige reguleringshjelpen av trygge sensitive voksne, har to store fortrinn. For det første har dette barnet fått utviklet en hjerne som er orientert mot utforskning og læring, et trygt fundament. Et toleransevindu som er fleksibelt og en evne til å hente seg inn etter stressede situasjoner.

For det andre en grunnleggende tro på at voksne er til å stole på og vil dem vel. Livet vil alltid by på utfordringer som er «for store» til å klare alene. Da henter disse barna hjelp i omgivelsene - de tar imot sosial støtte.

Barn med omsorgssvikterfaringer

Barn med omsorgssvikterfaringer eller tidlige traumer som ikke har fått denne reguleringsstøtten, møter utfordringer, forventninger og krav med et uregulert nervesystem. Det krever konsentrasjon og oppmerksomhet fra barnet for å holde seg inne i toleransevinduet.

En konsentrasjon og oppmerksomhet de ikke har, fordi evnen til å analysere situasjoner, ta beslutninger, gjøre begrunnede valg tilhører våre høyere kortikale funksjoner. Disse er vanskelig tilgjengelig for barnet når aktiveringen blir høy og stresshormonene i kroppen fyrer løs. Det sier seg selv at det er en stor anstrengelse for barnet bare å skulle holde seg regulert.

I et klasserom vil dette barnet allerede ha brukt opp mye «læreenergi» bare på å holde seg regulert, mens det regulerte baret kan starte på nesten 0. Det dysregulerte barnet har kanskje allerede brukt opp 50 prosent av kapasiteten 10 minutter uti timen. Dette barnet holder ofte ikke i 45 minutter. Konsentrasjonen svikter og utholdenheten svikter. De blir oppgitte, trøtte og lei seg. De strever, de gir det de kan, men de når ofte ikke til målstreken.

I stedet for å bli sinte på dem, bør vi beundre dem. De er dobbeltarbeidende fra de er født, men bare den ene jobben er synlig for oss – atferden.

Omsorgssvikt og helserisiko
På en rekke områder er traumeerfaringer en betydelig risikofaktor når det gjelder normal modning og utvikling (Teuge, 2013). Fra fødselen av går barn gjennom ulike stadier i en kontinuerlig biologisk og fysisk prosess. Utviklingen inkluderer både den kjemiske balansen i kroppen, hormoner, hjerneutvikling og vekst generelt. Utviklingen påvirkes både av omgivelser, miljø og gener (Teugue, 2013).

Komplekse traumer påvirker og forstyrrer hjernens utvikling på en negativ måte. Teuge viser til forskning fra Lawson (2009) som sier at nevrobiologisk utvikling og fungering blir forstyrret av pågående traumer.

Stresset som oppstår i kroppen som følge av komplekse traumer, kan sees på som en katalysator for forstyrrelser i den biologiske utviklingen.

Teuge (2013) konkluderer med at det ikke er noen tvil om at komplekse traumer har en fysisk og psykisk påvirkning på barnet. Mange av våre fosterbarn har opplevd omsorgssvikt og vært under pågående stress over flere år. Dette stresset setter spor i kroppen. Mange av disse barna har diffuse kroppslige plager og smerter eller symptomer som man ikke finner årsak til, fordøyelsesproblemer, mage- og hodesmerter. De har også ofte et dårlig selvbilde.

Selvbilde er en persons indre og ytre mål på muligheter, evner og ferdigheter. Hos barn foregår det en kontinuerlig bedømming av seg selv basert på tidligere suksesser og fiaskoer. Teuge (2013) hevder at komplekse traumer er assosiert med lavt selvbilde. Han sier videre at tidlige relasjoner har en enorm påvirkning på selvbilde.

Dårlige omsorgsbetingelser gjør at barnet oppfatter seg som inkompetent, maktesløs og ikke elskbar. Når man møter verden med denne forforståelsen, ikke elskbar, ikke kompetent, ingen påvirkning, er det lett å forstå at man enten velger å trekke seg tilbake og ikke stille krav, eller motsatt at man stiller urealistiske eller urettferdige krav mot seg selv eller omgivelsene.
Jørgensen.T.W, 2016

Teuge (2013) minner oss på at det ikke bare er selvbilde og affektreguleringen som blir påvirket av omsorgssvikt. Tilknytning, kognisjon, atferdsregulering, dissosiasjon og hele kroppssystemet vårt blir påvirket. Monica Aas (2017), forsker ved Norment K.G Jebsens senter for psykoseforskning påpeker at store studier nå påviser at barndomstraumer tredobler sjansen for å utvikle en psykisk lidelse og at denne vil vare over tid. Hun sier at mye tyder på at barndomstraumer er med på å «omprogrammere» biologiske systemer (epigenetikk) noe som kan gi langvarige forandringer i stressystemet.

Vi begynner så smått å forstå hvor enormt stor kraft tidlige traumer har på kroppen, helt ned på cellenivå.

Psykososiale påvirkninger som oppleves å true ens velvære, helse eller liv (psykososialt stress), aktiverer en hel rekke systemer i hjernen og kroppen. Sentralt står den nevroendokrine hypothalamushypofyse-binyre-aksen (HPA) som skiller ut stresshormoner som kortisol med flere. Påvirkninger som kun er moderat stressende og knyttet til mestringsfølelse kan være positive for ens utvikling. Psykososialt stress kan imidlertid bli toksisk (giftig) når reguleringsområdene ikke får bremset aktiviteten i stressresponssystemene, slik som ved gjentatt eksponering for alvorlige seksuelle, fysiske overgrep, emosjonelle overgrep, emosjonell neglisjering og mobbing i oppveksten (Fosse 2017). Han peker på at dette er en av mekanismene bak det vi referer til som et svekket reguleringssystem. Når aktiveringen av stressresponssystemene vedvarer over tid, sees gjerne både funksjonelle og strukturelle endringer i hjernen, (Fosse 2017).



Stress – sårbarhet eller robusthet
En typisk hendelse som ofte er stressutløsende for et barn, er å begynne i barnehage. Det er ofte den første lengre adskillelsen fra foreldrene og første møte med fremmede voksne, som skal ha ansvar for barnet. Dersom barnet har en grunnleggende trygghet i forhold til voksne, har fått tidlig og god reguleringsstøtte av omsorgspersonene – kombinert med at barnet møter sensitive voksne i barnehagen - vil denne stressfylte hendelsen kunne føre til økt robusthet. Det krever imidlertid at barnet innen rimelig tid, opplever situasjonen som forutsigbar, at stresset ikke overstiger et moderat nivå og at barnet opplever å ha kontroll i situasjonen.

Den stressfylte situasjonen er avgrenset i tid og barnet får anledning og hjelp til å regulere seg inn i toleransevinduet.

Gjentatte erfaringer der barnet opplever mestring og forutsigbarhet med konsistente voksne gjør barnet trygg på situasjonen. Når barnet er trygt kan det utforske og lære.

Når barn opplever stress som er uforutsigbar og pågående, og det overgår barnets kapasitet til å håndtere det, vil barnet oppleve dette som ekstremt. Med pågående menes en vedvarende uforutsigbar situasjon der barnet ikke blir hjulpet til trygghet og ro. Mange omsorgssviktsituasjoner preges av at barnet opplever uforutsigbare voksne som ikke har kontroll på situasjoner og som setter barnet i fare. Frykt uten løsning er en ekstrem situasjon for barnet og for dets stresshormonsystem. Foreldre som selv strever med store stressbelastninger på grunn av for eksempel rus/psykiatri, eller andre typer vansker, kan påføre barnet store stressbelastninger ved at de ikke er sensitive og påkoplet på barnets behov. Dette fører til sårbarhet. Denne sårbarheten har mange fosterbarn med seg inn i sin nye omsorgsbase, fosterhjemmet.

Mennesker påvirker hverandre blant annet ved å fungere dempende eller triggende på hverandres følelser. Omsorgssvikt skaper, som vi har sett, stressresponser i barnet. Dette stresset hos barnet overføres lett til oss som omsorgspersoner, men også til lærere, kontaktpersoner i barnevernstjenesten og omgivelsene for øvrig.

Vi må prøve å «absorbere» dette stresset og gi barnet trygghet og ro tilbake. Dette er en svært krevende øvelse for omsorgspersoner, lærer og andre. Det krever innsikt i barnets vansker, vilje, tålmodighet og innsikt i egne handlingsmønstre.

I tillegg trenger fosterforeldre støtte og hjelp i denne krevende oppgaven. Ofte blir fosterforeldres egne behov for hvile og egenomsorg satt til side fordi de ikke finner tid eller har energi til å ta vare på seg selv. Min erfaring er at vi tåler bedre å stå i denne oppgaven hvis den gir mening og vi forstår hvorfor vi gjør det vi gjør.

Regulering av barnets følelser

Det er vi som er regulatoren, barnets termostat.

Bath (2008b) bruker begrepet co-regulering om denne prosessen som handler om å beholde roen, fokusere på følelsene som ligger forut for atferden. Begreper som samregulering eller andre-regulering henviser til de samme prinsippene. Det innebærer at omsorgspersonene møter barnet på følelsen som ligger bak atferden, ikke bare grensesetter atferden (Jørgensen & Steinkopf, 2013).


Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Det kan være vanskelig å forstå opphavet til barnets sinne og frustrasjoner. Noen ganger kan det virke innlysende som for eksempel når barnet blir nektet noe det har veldig lyst på. Andre ganger ser det ut som om sinne kommer «ut av det blå». I begge tilfellene har de omsorgssviktede barna vansker med å regulere atferden sin.

Atferdsregulering referer til barnets muligheter til å kontrollere egen atferd. Internalisert og eksternalisert atferd er to dimensjoner av barns atferd. Med eksernalisert mener Teuge (2013) den atferden som er direkte i sin natur. Den retter seg mot et annet individ eller gjenstand. Denne atferden er ofte lette å observere og kan være ødeleggende og skremmende for andre. Internalisert atferd kan være litt vanskeligere å observere. Den kan ta form som tilbaketrekning, somatisering, engstelighet og sosial isolasjon.

Et annet viktig begrep som omsorgspersoner må ha kunnskap om, er «inhibitory control». Dette er et begrep som blir brukt for å beskrive evnen eller muligheten til å holde tilbake uønsket atferd mot seg selv og omgivelsene (Blaustein mfl 2007).

Barn som har opplevd omsorgssvikt og traumer har vanskelig for å sette «bremsene på» når uønskede tanker, atferd eller planer blir vekket. De kan utvise stor motstand mot å innrette seg etter voksnes anmodninger og bli rigide i sine atferdsmønstre, dette kjenner ofte fosterforeldre igjen.

Uansett  om denne atferden er kontrollert eller ikke, ser den ut til å være en del av barnets mestringsstrategi. Blaustein mfl (2007) kaller denne dysreguleringen hos traumatiserte barn for beskyttelsesresponser mot ekstremt stress.

Hva trenger det omsorgsviktede barnet
Når utgangspunktet er barn som, på grunn av dårlig omsorg, er dysregulert, trenger de hjelp til å regulere seg. De trenger å bli forstått og de trenger omsorgspersoner som handler ut fra denne forståelsen. Hopper, Bassuk & Olivet (2010, s 82) beskriver traumebevisst omsorg som et styrkebasert rammeverk forankret i en forståelse av og respons på innvirkningen av traumet. Traumebevisst omsorg er, som jeg har beskrevet tidligere, ikke en konkret metode, men en forståelsesramme (Jørgensen T.W & Steinkopf H 2013).

Dette betyr i praksis at man må forstå det barnet har opplevd og samtidig klare å tolke at den atferden barnet utviser ofte har sammenheng med tidligere opplevelser. Det er forskjell på å vite om hva barnet har vært igjennom, og det å forstå hva det har gjort med det.

Videre er det nyttig å tenke på at barnet ikke bare leser ansiktet ditt, men hele kroppen (Nordling & Blomberg 2009). De referer i artikkelen til Allan Schore PhD som mener at «klinikerens kroppslige uttrykksett er det grunnleggende instrumentet for den empatiske inntoningen til pasienten» (Nordling & Blomberg (2009, s 82). Vi kan invitere eller avvise med vårt kroppsspråk. Barnet trenger en trygg relasjon. Schore (1994) påpeker også at den terapeutiske alliansen kan ha en stabiliserende effekt på barnet.

Verdighet er et begrep man må forholde seg til når man omgås omsorgssviktede mennesker. Mange voksne med omsorgssvikterfaringer opplever seg ikke som verdige og ikke elskbare. Barn kaller det ikke for verdighet, men de sier ofte: Du respekterer meg ikke, du forstår meg ikke, du bryr deg ikke! Det er min erfaring at omsorgssviktede barn ofte har opplevd å være i eller bli satt i uverdige situasjoner. Når foreldre for eksempel har møtt til foreldremøte og har vært ruset eller oppført seg truende, kan dette utløse stor skam hos barnet. Skam påført av andre er ofte svært belastende for et barn.

Verdighet knyttes også til relasjon.

Å bli tatt imot følelsesmessig og oppriktig ønsket inn i en relasjon til andre, er avgjørende for en sunn utvikling. Mange barn med omsorgsvikterfaringer tror ikke de er verdige en relasjon til andre, ikke gode nok, ikke flinke nok. Ofte er dette kombinert med en grunnleggende mistillit til voksne som de har erfart ikke er til å stole på. Dette gjør at barnet ofte kan trekke slutninger om en situasjon som ikke samsvarer med slik omgivelsene forstår situasjonen.

For eksempel kan barnet trekke seg tilbake og avvise et forsøk på kontakt med sin indre forståelse av at «de vil meg ikke vel, det er ikke ekte, det kommer ikke til å vare».

Tore var et sånt barn. Hos ham foregikk det mye på innsiden. Hele tiden hadde han indre dialoger med seg selv. Disse tankene var uhørbare for andre, de ble bare synlige gjennom atferden hans. Problemet var at denne synlige atferden var komplett uforståelig for omgivelsene.

Fra avmakt til nysgjerrighet
Tore var et omsorgssviktet barn. Han hadde allerede to brutte fosterhjemsplasseringer bak seg i tillegg til beredskapshjem og ulike familieløsninger. Nå var han ti år og akkurat flyttet inn i fosterfamilie nummer tre. Hjemme trakk han seg tilbake på rommet, ba aldri om noe, sa aldri noe. Han flyttet inn i midten av desember, åpnet sin første kalendergave 15. desember og den 16. på morgenen var alle åpnet. På julaften fikk han ting han ønsket seg, men viste liten glede.

Tvert imot viste han mye sinne og irritasjon særlig rettet mot de minste i familien. Han syntes ikke de spiste fint nok og han himlet med øynene når fostermor satte riskremen på bordet og spurte hva det var. Han begynte på skolen etter jul, i tredje klasse. Han var ventet og ble ønsket velkommen og skolen var vant til elever med ekstra behov.


Illustrasjonsbilde: Shutterstock

På tross av tilrettelegging endte første skoledag med flere kraftige sinneutbrudd og flere av elevene sa at de var redde for ham. Etter hvert sinneutbrudd stakk han av og personalet måtte ut å lete etter ham. I løpet av den første uka ble det klart at han måtte skjermes og fikk et eget grupperom. Han kom på skolen ti minutter etter at det hadde ringt inn og ble hentet ti minutter før de andre på slutten av dagen for å unngå konfrontasjoner med de andre barna.

Ukene gikk, skolen prøvde med ulike voksne, han prøvde med ulike strategier. Han løp, de løp etter, han løp og de sperret veien. Han slo, de måtte holde ham. De holdt ham og han lugget og spyttet. Det var blitt påske og Tore hadde vært konstant forkjølet siden jul. Han hadde stort sett stukket av på sokkelesten i snø og slaps. Han var snørrete og tungpustet. De voksne var oppgitte og sinte. Han omtaltes ikke lenger som Tore, men bare som «han». Avviksmeldingene hadde vokst til høye stabler og rektor opplevde at det var fare for helse og sikkerhet til de ansatte. Skolen ba om hjelp og sammen med barnevernstjenesten, fosterhjemmet og en veileder etablerte de et team på skolen som fikk ekstra oppfølging.

Fra nysgjerrighet til godhet
Det første som ble jobbet med var språket og subjektet Tore. Han var en gutt som måtte forståes i lys av det han hadde opplevd gjennom år med omsorgssvikt. Han var også sliten, dobbeltarbeidene og maktesløs. Han var i tillegg alene og et barn, de var tross alt voksne og et team. Avmakten må anerkjennes for å komme i gang med konstruktiv tenkning, men barnet har ikke tid til at vi voksne dveler for lenge med det.

En annen viktig erkjennelse som må adresseres tidlig, er hvem som har ansvaret. Det er ikke barnets skyld at situasjonen er som den er, det er vi voksne som ikke har funnet riktig løsning enda. Dette må også kommuniseres til barnet.

Tore har vært et genialt og kompetent lite barn, men han har ikke fått de utviklingsmulighetene han skulle hatt. Gjennom å være nysgjerrig på utviklingshistorien og lete etter «forklaringer» på hvorfor han handler som han gjør, øker forståelsen og godheten for barnet.

Tore hadde stukket av siden han gikk i barnehage. Det var en godt etablert fluktstrategi. Undervisning om stressresponssystemet, om traumer og om betydningen av verdighet og sensitiv omsorg øker bevisstheten på hva barnet har mistet og hva det trenger nå. Generelt har både lærer og fosterforeldre mye kunnskap om disse temaene i dag, men det kan være vanskelig å sette kunnskapen inn i sammenhengen med akkurat dette barnet og denne konteksten her og nå. Dersom lærer/omsorgsperson i tillegg er oppgitt og føler seg maktesløs, kan det være ekstra vanskelig.

Noen valg må foretas underveis og det viktigste er om man skal legge ned «læringsfokuset» for en stund for å heller fokusere på «omsorg». Det er vanskelig å komme gjennom pensum med et utrygt barn. Utforskningssystemet hos barnet vil ikke slå seg på så lenge trygghetssystemet er påslått og søker etter farer. Skolen til Tore satset på omsorg og 100 prosent innsats for at han skulle føle seg trygg. Fra påske til sommerferien med tre fag på timeplanen, trygghet, godhet og relasjon.

Fra godhet til trygghet
De satte varme støvler inne i klasserommet og hang opp ei varm jakke, og signaliserte at de ønsket at han skulle ha det best mulig når han hadde det som verst. Etter en stund lærte han å hoppe i støvlene og han treiv jakka i fart og løp. Læreren holdt døra opp og tok selv på jakke og passet på at han ikke var alene. Tore så det, han merket det, og gradvis koplet han seg på de voksne. Turene ut ble kortere og kortere og sjeldnere.

Når han kom tilbake etter en «flight respons», var de alltid glad for å se ham. De var ferdig med det som var skjedd og de gikk rett i gang med det som var aktivitet før oppbruddet. Tore ønsket seg selv inn i relasjon og han opplevde å ha reell innflytelse og påvirkning. Han opplevde mestring og han opplevde en gryende trygghet. De spilte på trommer, de bygde en by i papp og han klarte å være lenge og lengre i relasjon for hver dag. Han opplevde aksept og begynte å spørre om hjelp til ting. Han ville skrive gatenavn på husene i pappbyen, men han ville ikke gjøre det selv.

Den kloke assistenten forsto at hun hadde fått et ærefult oppdrag basert på skjør tillitt og satte i gang å skrive mens han dikterte. De var i samspill. De hadde det gøy.

Referanser
Andersen, A (2018) RVTS-Sør, Kronikk, For ensidig fokus på traumer.
Allison, G, Meltzoff, A.N. Kuhl, P.K (2002) Den lille store forskeren. Pedagogisk Forum. Oslo.
Bath, H. I. (2008b). Calming together: The pathway to self-control. Reclaiming Children and Youth, 16, 44-46.
Braarud, H,C & Nordanger,D (2011) Kompleks traumatisering hos barn: En Utviklingspsykologisk forståelse. Tidsskrift for Norsk psykologforening.
Fosse, R. (2017) Epigenetiske endringer ved alvorlige psykiske lidelser - et resultat av Psykososialt stress? Tidsskrift for Norsk psykologiforening, vol 54, nr 10 2017.
Hopper, E.K., Bassuk, E.L. & Olivet, J. (2010). Shelter from the Storm: Trauma-Informed Care in Homelessness Services Settings. The open health services and policy Journal 3, (80-100).
Jørgensen, T.W. & Steinkopf, H. (2013). Traumebevisst omsorg. Fosterhjemskontakt 1, (10-17).
Jørgensen;T.W (2016) Vold mot barn. Kapittel 11, Traumebevisst omsorg I arbeid med Voldsutsatte barn, s 202.
Nordanger, D. (2017) «Jacobsaken regitimerer et offentlig svik mot de mest sårbare og Utsatte» Aftenposten 2, desember - debatt.
Nordanger, D & Braarud, H,C. (2014) Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som Modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 51.
Norling, E & Blomberg, B. (2009) Pasienten ser något du inte ser: Ditt ansikte. The science of The art of psychotherapy. Mellanrummet, Nordic journal of child and adolescent psychotherapy.
Schore, A, N (1994) Affect Regulation and the Origin of self. The neurobiology of emotional Development.
Teague, C. M. (2013). Developmental Trauma Disorder: A Provisional Diagnosis. Journal of Aggression, Maltreatment & Trauma, 22, 611- 625.
Aas, M. (2017) Langtidsvirkninger av barndomstraumer. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 54, nr. 10 2017.


Våre nyheter