Når den snille begår overgrep

– Dette er den første silingen som viser at man tar dette på alvor. Det finnes ikke noen gode handlinger som kan veie opp for overgrep mot barn.

Alle mennesker, også overgripere, gjør gode handlinger. Det er handlingen som er feil. Ikke mennesket.

Det er ingen grunn til å tro at unge ledere i KRIK er mindre disponert for å begå overgrep enn andre. Det er en feilslutning å si at dette utelukkende er fine flotte ungdommer som gjør en innsats for alle. Det kan ingen vite. De fleste overgripere er også flotte mennesker – for noen. Mange overgripere viser også sine gode sider til den han utsetter for overgrep. Det er jo nettopp dette som er svært forvirrende for den som blir utsatt. Det er alltid vanskelig både å selv tro, og få andre til å tro, at mennesker som gjør mye godt, kan begå overgrep. I flere av de overgrepssakene jeg har vært inne i, har overgriper faktisk vært ekstra god med barn og unge. Det har også gjort mange blinde for hva han eller hun også har gjort av krenkelser mot barn.

– Når det gode og det onde sammenblandes, sliter vi med å tro at det kan skje. For eksempel kan vi høre: Barna elsker han, han kan ikke ha onde hensikter – han er så god. Når noen har gode sider, og til og med er god på noe som flertallet ikke er så god på, for eksempel frivillig arbeid og dugnadsarbeid, er det ekstra vanskelig for oss å forstå at de også kan gjøre onde handlinger. Terskelen er veldig høy i mange kirkelige og andre frivillige miljøer for å ta opp noe man opplever ubehagelig eller undres over, understreker Inger Lise Andersen. Nå tar hun til orde for en frimodighet på barn og unges vegne:

Ikke lukk øynene!
Inger Lise Andersen har erfart stor unnvikenhet og mange skylapper i frivillige organisasjoner og menigheter i de sakene hun har vært inne i. Mange kan i lengre tid ha snakket om personer de undrer seg over atferden til, uten at de gjør noe annet enn å fortsette å snakke om det i åresvis.
– Ser du noe du synes skurrer i forhold mellom voksen og barn. Undres du over atferd, da må du si ifra til lederne i organisasjonen eller menigheten. Så er det ledernes ansvar å bringe dette videre i bekymringsmelding til barnevernet eller anmeldelse til politi. Din oppgave slutter når du har meldt din bekymring, og organisasjonen har bragt denne videre til rette instans. Altfor mange voksne er redd for egen anseelse, redd for å ta feil. Vi skal selvfølgelig være ydmyke i forhold til dette og ikke begynne ryktespredning, men gjøre det rette. Ringe dem som kan ta det videre. Voksne må ikke la egen frykt for å miste anseelse, hindre dem i å stoppe overgrep. Overgrep som vi vet skader barn og unge. Ikke lat som om du ikke ser, du må handle. Du kan redde nye barn fra å oppleve overgrep ved å stoppe overgriperen. I etterpåklokskapens lys, etter avdekking av overgrep, viser det seg at mange har undret seg over handlinger og uttalelser. Felles er at de ikke har gjort noe med det.

- Hvorfor er vi så redde for å gjøre noe, melde fra, når vi undres over atferd hos voksne i forhold til barn og unge?

- Dette er sammensatt og vanskelig. Jeg hører veldig ofte: Han eller hun er jo så fantastisk. Dermed skyves uroen og undringen bort. Det andre jeg erfarer er at mennesker er fryktelig redd for å ta feil. De kjenner seg jo ikke helt sikre. Det kan vi aldri være, men vi ser for oss hele handlingsrekka: Tenk hvis jeg tar opp dette. At feil mann blir dømt, det vil ikke jeg ta ansvar for. Da tar vi innover oss hele handlingsrekka, ikke bare det vi faktisk har ansvar for. Det folk flest har ansvar for er å si i fra når vi er BEKYMRET for om barn kan være utsatt for noe som er skadelig for dem. Det er ikke vår private oppgave, men ledelsen i organisasjonens oppgave, å bringe den bekymringen videre. Noen ganger må vi også purre på egen ledelse. Politi og barnevern er helt avhengige av at noen tar det første skrittet, tar sitt ansvar – nemlig å melde bekymring. Det å være bekymret for et barn er aldri feil. Vi må lære oss å ta ansvar for bare det som er vår oppgave slik at det ikke blir så stort.

Andersen legger til: - Vi gjør også overgriperen en stor urett ved å ikke melde bekymring. Det er ikke sånn at overgriperen nødvendigvis ønsker å fortsette å forgripe seg. Når det gjelder unge overgripere (ca 30 % av alle seksuelle overgrep som blir begått mot barn og unge, begås av barn og unge under 18 år,) vet vi at de aller fleste, faktisk heller ønsker sunne seksuelle forhold med jevnaldrende. Det er ulike grunner til at de ikke klarer, eller har tilgang til dette, og noen søker derfor yngre barn. Vi vet i tillegg at 8-9 av 10 unge overgripere vil slutte å forgripe seg dersom handlingen blir møtt med en hensiktsmessig konsekvens, som for eksempel en tydelig samtale om hva som har skjedd, og om hva som er lov til å gjøre med barn i Norge. I realiteten fratar vi mange unge overgripere muligheten til å få hjelp ved å ikke gripe inn, fastslår Inger Lise Andersen og legger til at ca 1 av 10 vil trenge langvarig overgrepsspesifikk behandling.
Store organisasjoner som aktiviserer mange barn og unge, har et særlig ansvar for å ha rammer og regler som i alle fall siler ut de som har begått seksuelle overgrep tidligere. De kan ikke ha ansvar for barn og unge. Den risikoen kan vi, på vegne av barna, ikke ta!

Lederne må handle
Jeg skulle ønske meg at alle våre frivillige organisasjoner tar barn og unges beskyttelse på alvor. Selv om det på langt nær er nok, så er det et viktig signal og en første siling – å kreve politiattest.
Alle organisasjoner må ha trygge rutiner på hva de skal gjøre når de får slike henvendelser – enten det er lederen for idrettsforeningen eller presten som får dem. Vi må kunne kreve en ledelse som er handlekraftig og følger rutinene når det koker. For når det begynner å koke, har vi en tendens til å bagatellisere og finne naturlige forklaringer på det vi egentlig stusser over og finner unaturlig i forholdet mellom en voksen og barn/ungdom.

- Hvorfor blir vi feige når det virkelig gjelder?

- Hvis vi har brukt mye tid sammen med, og har hatt tillit til en person som vi samarbeider godt sammen med, så vil ha en tendens til å leite etter vedkommendes gode sider og ha vansker for å se skyggesidene til denne personen.
Kan straffes for grooming.
Andersen minner om at det også er kommet en LOV mot grooming i Norge – det å nærme seg barn/ungdom med den hensikt å oppnå seksuell tilfredsstillelse på sikt. Man kan straffes for grooming.
- Hva kan grooming være?
- Det kan være en hyggelig oppmerksom person, som engasjerer seg hjelper barna, gjerne de som er sårbare. Gir dem en ekstra treningsøkt, en ekstra pianotime, kjører dem til aktiviteter. Personen møter sårbare barn på ting de har behov for av oppmerksomhet og nærvær.

Mange overgripere har mange groomingsprosesser gående parallelt med ulike barn og unge. Barna/ungdommene kan etter hvert kjenne en slags takknemlighetsgjeld til denne personen som har ”gitt dem så mye”, ”Betydd så mye for dem” at de ikke tør å si fra når den personen begynner å gjøre ting de stusser over, ting de synes er ekkelt. Barna tør ikke si fra, for vedkommende har brakt inn så mye godt. De kan til og med tenke, jeg har jo vært med på det, for jeg har jo ikke satt en stopper for det.
Barna blir møtt på noen behov de har – på en subtil måte – som gjør at de ikke opplever at overgriperen gjør noe galt før det er gått en tid, og de er fanget i et nett det er vanskelig å komme ut av.

 

Les også:

http://www.vl.no/meninger/politiattest-nødvendig-1.320995

http://www.vl.no/troogkirke/krik-bidrar-til-at-overgrep-kan-skje-1.320980

http://www.ung.no/overgrep/

http://www.116111.no

 

Hefter for unge om vold og overgrep:

Ungheftet 8-12 år

Ungheftet 13-18 år