Modig mann

Vi møtes på trappa utenfor Senter mot seksuelle overgrep Agder. Det er bare oss to der, så ingen av oss kan ta feil. Han skanner meg. Ser om det går an å ha tillit. Om han faller til ro. Han er nøye på hvem han er fortrolig med.
Vi går inn og setter oss ved kjøkkenbordet. Tilliten går begge veier, og samtalen går lett. Jan smiler. Forteller. Venter litt, tenker seg om. Snakker sant. Om det vondeste. I setninger som leter seg fram til å beskrive det han ikke har våget å gi navn.
– Samtidig er det sånn at når du sier ting akkurat som det er, blir du modigere. Jeg har på en måte ingenting å tape.

Plutselig sa det stopp
I en alder av 41 år klappet Jan sammen. Han aner hvorfor. Selv om han ikke har vært inni det rommet i sjelen på nærmere 30 år, aner han hvorfor. Plutselig klarte ikke kroppen å bære det lenger: Jan ble utsatt for gjentatte seksuelle overgrep av en ungdomsleder i tenårene. Han stengte det rommet. Tok bra utdanning, fikk god jobb, giftet seg og fikk barn. Men i oktober i fjor, sa det pang. Og han vet hvorfor. Men ikke helt hva han skal gjøre med det han husker.

Akkurat nå er livet vondt
– Jeg har det ikke godt for tida. Dagen i dag er krevende. Det er vel mer vanlig å snakke om vanskelige ting når man er gjennom dem, men jeg står oppi det verste akkurat nå. Alt virker håpløst. Jeg har lyst til å dø. Mangler lyst til å leve, forteller Jan. Det er uvant for ham at det ikke finnes kjappe løsninger. Han er vant til å ordne opp i ting og gå videre. Det klarer han ikke nå.

Brukt mye energi på å skjule
– Jeg er midt i en depresjon, sier de. Det kjennes rart. Jeg har nok brukt ufattelig mye energi på å skjule det jeg var utsatt for. Nå var batteriene helt tomme. Det kan nok ta sin tid å lade dem igjen. Jeg som til tider er vant til å ha mye energi, kjenner meg tom. En smell, er sykemeldingsgrunnen, smiler Jan og legger til at pillene han fikk i starten, satte ham helt ut. Han tålte dem ikke. Nå tar han færrest mulig medikamenter.

Å gi det unevnelige navn
Det er nå vandringen begynner. Vandringen mot å våge å se i øynene hva han var utsatt for. Hva det har gjort med han. Hvor mye smerte han har båret og forsøkt å skjule. Hvilken pris det hadde den gangen og nå. Han sa fra til overgriper om at dette ikke kunne fortsette. Overgriper begynte da å gråte, og Jan trodde han var slem.
– Jeg ble så skamfull den tiden det pågikk, og kanskje aller mest i tiden etter at overgrepene opphørte, at jeg distanserte meg fra foreldrene mine, forklarer Jan. - Den distansen har vart helt til nå. Kona har visst at jeg bar på en hemmelighet, men først før jul fikk hun vite hva den rommet.

Det har gått fort fra minnene fra tenårene kom opp, til han søkte hjelp, kontaktet konfliktrådet, fortalte kona, fortalte foreldre, svigerforeldre og nære venner. Det har skjedd mye i Jans liv det siste halvåret. Så mye at han ikke henger helt med. Han er helt skutt.
– Det ligner ikke meg. Jeg orker lite. Sliter med angst. Ligger på sofaen. Begynne å føle på ting jeg ikke har kjent på. Begynner å kalle ting for sitt rette navn.

Ønsker å komme til bunns
Jan har fått hjelp av fastlege og psykolog.
–Det er av stor betydning at begge tok meg seriøst, og at jeg fikk tidlig hjelp. Psykologen har hjulpet meg enormt fra første samtale vi hadde i november 2013.
Men den beste hjelpen har han hatt fått av en av de ansatte ved Senter mot seksuelle overgrep Agder.
– Han som ble kontakten min på SMSO er en sjelden unik person som møter meg som den jeg er. Han tåler alt jeg forteller, og han utfordrer meg. Jeg ønsker å belyse mest mulig av det som er skjedd. Jeg vil få alt opp i dagen slik at det ikke ligger noe på lur og plager meg videre. Jeg vil gjennom dette, sier Jan standhaftig.

Menn som minner om overgriperen, kan trigge Jan veldig. Samtalepartneren trigger ingenting av dette og er en person han slapper helt av med.
- Han stiller spørsmål, forklarer at dette kan ta tid. Han bruker mye tid på meg og jeg merker at han vil meg vel, understreker Jan.

En sikkerhetslinje ved selvmordstanker
Det var i oktober i fjor alt sa stopp. Sykemelding var nødvendig. Å søke hjelp var nødvendig. Jan er kresen på hvem han kan prate med. Han må kjenne at det er trygt, klare å få tillit. Han må se den han skal betro seg til. Derfor er ikke krisetelefoner noe for ham. Derfor ble SMSO et trygt sted.
– Jeg har vært mer eller mindre i kjelleren siden oktober. Men det går bittelitt oppover nå. Det er nesten ikke en dag uten at jeg tenker på å ta livet mitt. Men det snakker jeg med kontakten min om. Jeg kommer ikke til å misbruke det, men det skapte enorm tillit da kontakten min gav meg telefonnummeret sitt. Hvis det er helt krise med selvmordstankene, kan jeg ringe han. Det hjelper bare å vite at jeg kan ringe. Jeg roer meg ned når jeg vet jeg har en sikkerhetslinje, sier Jan.

Tok kontakt med overgriper
Jan har sendt en epost til han som forgrep seg på ham. Han ville fortelle han om hva det han gjorde, har gjort med livet hans.
– Kanskje håpet jeg på en innrømmelse, en selverkjennelse. Men den kom ikke. Den kommer vel sjelden. De fleste som er utsatt for overgrep må reise seg uten å få innrømmelse eller beklagelse fra den som har begått overgrepene.
Dette provoserte Jan så mye at han bestemte seg for å ta dette videre. Han kontaktet konfliktrådet, via dem har de avtalt å møtes.
– Det skal skje om to dager, så jeg kjenner i kroppen at jeg er langt utenfor min komfortsone, sier Jan.

Overgrepsrelasjon
Jans overgriper var en tillitsperson, en ungdomsleder, som utviklet en overgrepsrelasjon.
– Derfor er skyldfølelsen stor hos meg. Følelsen av at jeg var jo med på det, trenger seg på. Jeg vet med hodet, og holder på å lære, at sånn er det ikke. Men det tar tid å få kroppen til å skjønne hva jeg var utsatt for. Hvordan det har påvirket meg. Familie, venner og de gode hjelperne forteller at det ikke er min skyld. Jeg skjønner det på ett vis, men ikke helt.

Smilte ikke lenger på bilder
Jan var på mange måter en populær gutt, har klart seg bra som det heter. Men foreldrene hadde en mistanke, mener han. – Denne ungdomslederen ringte mye hjem til oss. De synes nok det var litt rart. Han ville gi meg konfirmasjonsgave, men det sa de nei til. Jeg fikk ikke ta i mot noen gave fra han. Da jeg nå fortalte foreldrene mine hva han hadde gjort, kastet det et helt nytt lys over hele ungdomstiden, relasjonen min til dem og hvordan det er blitt mellom oss.
Etter overgrepene var jeg livredd foreldrene mine skulle spørre noe om dem, så jeg trakk meg unna og siden har jeg vært distansert. Helt til jeg oppsøkte dem og fortalte om dette nå.
– Men hvordan var tenårene i to verdener?
– Det gikk på sett og vis. Jeg ble tidlig voksen, har jeg tenkt. Jeg var i et forhold til en voksen mann, har jeg tenkt. Men det heter vel ikke forhold når du selv er barn og den andre er voksen. Men jeg har registrert: Fra 12-13 årsaldereren smiler jeg aldri lenger på et bilde.

Skam
Jan forteller om skamfølelsen i tenårene, en skamfølelse som er der fortsatt.
– Det var mye skam, stor skam. Skam ødelegger relasjoner og skaper distanse og usikkerhet. Jeg satte opp en mur som stengte alle ute, eller meg selv inne. Muren var selvbeskyttelse. Jeg tenkte at om det kom ut hvem jeg var og hvordan jeg hadde levd, ville ingen ha noe med meg å gjøre.

Jan forsøker å tenke tilbake. Huske. Første gang mannen forgrep seg. Han erindrer at han tenkte at dette ikke var riktig. Men at han ikke ville være slem. Så det fortsatte. Etter hvert pirres nysgjerrigheten.
– Det er noe spennende ved det i starten. Men så blir alt bare vondt. Og etter alle disse årene, ser jeg at det har ødelagt noe i meg og i livet mitt som det vil ta lang tid å reparere. Dersom det i det hele tatt går an å lege, sier Jan.

Et barn er aldri skyldig
– Du tror du har skyld i det som skjer. Det var jeg som snek meg ut om natten for å dra til han, uten at noen visste det. Du tror det er et valg du tar. Jeg har tenkt at jeg var gammel nok til at jeg skulle ha sagt nei. Men jeg var et barn. Han var en voksen. Det var en overgrepsrelasjon. Der en voksen utnyttet et barn for å tilfredsstille seg selv.
Jan har lest det flere ganger. Han er glad det finnes juss på dette området.
– Et barn er aldri skyldig, gjentar han flere ganger. Mens jeg lytter. Og får banket det inn nok en gang: Et barn er aldri skyldig.
– Var du en ensom gutt?
– Ja, jeg var nok det, men jeg lot som om jeg ikke var det.
Selvbildet mitt har vært som en berg - og dalbane. Det var som jeg var delt i to. En del av meg har følt seg skitten, skamfull og skyldig, mens en annen del av meg har hatt venner, fått til noe. Jeg har liksom klart å skyve mye av det destruktive av tanker, følelser og minner bort i lange perioder. Jeg har brukt all energi på å skjule. Vært opptatt av å bli likt, være oppegående og ikke stikke meg fram. Jeg har levd med en fasade. Da er det ingen som lurer på om du feiler noe. Ingen stiller deg de ubehagelige spørsmålene. Men så kom det altså med full tyngde før jul, sier han ettertenksomt.

Overgrep – et skummelt ord
I løpet av samtalen nærmer Jan seg det han ikke vil snakke så mye om. Det skumle ordet han ikke har klart å bruke om det han ble utsatt for, før nå. Overgrep. Om hvordan han kunne kjenne alt fra vemmelse til lyst. Om hvordan han etter hvert stengte av slik at det som skjedde nesten var utenfor kroppen hans. Om hvordan han alltid har vært redd for å være alene i et rom med feil person. Hvordan han har slitt med nærhet.

Kona og kollegaer
Da Jan ble sammen med sin fremtidige kone, fortalte han henne at han hadde en hemmelighet som han en dag kom til å fortelle henne. Hun slo seg til ro med det. Han har ikke nevnt det. Før han nå måtte.
– Det har piplet ut nå og da. Alt det vonde jeg har båret i meg, forklarer han. – I humørsvingninger som jeg trodde kom av mye verk i kroppen. I sinne som ble tatt ut på feil sted til feil tid.

Jan har vært på besøk på arbeidsplassen sin etter han ble sykemeldt. Han har tatt mot til seg og fortalt sjefen og kollegaer grunnen til sykemeldingen.
– Hvordan reagerte de?
– Det ble ingen pinlig taushet. Jeg opplevde forståelse og varme. Det var sterkt.

Barna
– Det verste er å forholde seg til barna når du er en helt annen enn den de kjenner deg som. Jeg sier at pappa er syk for tiden. De er for små til å behøve å vite noe mer enn det. Men det er ille. Helgene er verst. Kontrasten til hva jeg burde klart og hva jeg klarer er stor. Det blir en stor nederlagsfølelse. Avmakten blir stor. Men det har vært fint med flere medvandrere, for å ikke slite ut mine nærmeste. SMSO er flott for meg.

Ser ikke lyset i tunnelen
Jan ser ikke lyset i tunnelen.
– Jeg er midt oppi det, og ser ikke lyset. Du finner ikke håp alene. Da kan det være godt å ha noen andre som kan minne en på at det finnes noen før meg som har klart å komme seg igjennom dette mørket. Jeg vil være et menneske som ikke har noe å skjule. Jeg er sterk. Jeg skal klare dette.
– Hva vil du si til barn som vokser opp med voksne som tråkker over grensene deres og begår overgrep?
– Det er lov til å si nei. Ta vare på deg selv.
Barn trenger å få vite at det ikke er lov for voksne å utnytte barn seksuelt. Det er forbudt. Nå barn er store nok, må de få høre fortellingene om hvordan det ødelegger.
Jeg lurer på hva jeg skal si til mine egne barn for å beskytte dem, for å lære dem å beskytte seg selv, sier Jan ettertenksomt.

Jan er blitt med i en mannsgruppe ved SMSO.
– Det er en god plass å være. Å møte andre utsatte menn, er gull verdt. De andre mennene på gruppa skrøt av hvor mye jeg hadde tatt tak i og fått gjort noe med på kort tid. Det gav meg andre perspektiver. Jeg vil ha det bedre nå. De andre fortalte om hvor mange år det hadde tatt dem å komme dit jeg er nå . Da skjønte jeg at jeg har jobbet bra, tross alt. Jeg ble grepet. Jeg grein, det gjør jeg sjelden, smiler Jan.

Jan forklarer om hvordan overgrepene fra tenårene har hatt en høy pris. Gjort stor skade. Gitt mange sår. Han forklarer hvor viktig det er å finne ett menneske man kan ha tillit til. Som kan følge en noen steg på veien.
– Jeg er inne i en fase der jeg har lyst til å si alt som det er. Blottlegge meg. Det er noe befriende i det. Det er kanskje litt truende for mennesker som er veldig tildekte. Men ikke truende for kontakten min. Maken til den tilstedeværelsen han viser, har jeg aldri møtt. Min sanne medvandrer, kaller jeg ham. Hans tro på meg, skal hjelpe meg videre. Jeg vet det. Jeg er så takknemlig for å ha truffet et godt menneske når jeg har det så vondt som nå. Sier Jan.