Hopp til hovedinnhold

Når fagpersonen har opplevd vold

Lisa (48) er barnefaglig ansvarlig på et krisesenter. Lisa har vært utsatt for grov partnervold. Lisa er en trygg voksen for barn som har opplevd vold.

– Hjelpere, fagpersoner med egne erfaringer av vold eller omsorgssvikt, må være ekstra bevisst på egne triggere og sårbarheter, sier Lisa, barnefaglig ansvarlig på et krisesenter.
– Hjelpere, fagpersoner med egne erfaringer av vold eller omsorgssvikt, må være ekstra bevisst på egne triggere og sårbarheter, sier Lisa, barnefaglig ansvarlig på et krisesenter.
Eva Dønnestad

Eva Dønnestad
RVTS Sør
08.03.2016, kl. 13:44


Lisa vet at hjelpere må arbeide med seg selv, regulere og integrere sine egne følelser og opplevelser for å kunne være til stede for andre.
Noe av det første Lisa fremhever før hun deler sin fortelling er:
– Hjelpere, fagpersoner med egne erfaringer av vold eller omsorgssvikt, må være ekstra bevisst på egne triggere og sårbarheter. De må klare å regulere seg selv og hele tiden arbeide med veier til helhet slik at følelser og opplevelser integreres. DA tror jeg vi kan bli gode hjelpere for barn og unge som har vært utsatt for vold og omsorgssvikt. Da kan erfaringene bidra til at vi kanskje noen ganger til og med bedre kan forstå, sier Lisa som er vernepleier med etterutdanning i rehabilitering.


Grupper for voldsutsatte kvinner
Lisa er opptatt av at de fleste følelser og erfaringer i livet kan integreres gjennom bevisst helingsarbeid. Alle erfaringer kan gi mulighet for økt innsikt og vekst. Hun har selv brukt de siste årene til å bygge seg opp etter hun var utsatt for grov vold fra hun var 33 til 36 år gammel. Årene lagde sår som det har tatt lang tid å lære seg å leve med.
– Jeg trodde ikke jeg skulle overleve. Jeg trodde jeg hadde mistet meg selv. Men jeg fikk delta i gode grupper for kvinner utsatt for vold. Disse gruppene pluss støtte fra familie, venner og først og fremst egeninnsats, har gjort at jeg i dag har et godt liv der jeg setter stor pris på jobben min som barnefaglig ansvarlig på et krisesenter.
Lisa vet også at hun kan bli trigget i møte med fortellingene til barn som opplever vold, og hvor viktig det er å kjenne og erkjenne sine egne sårbarheter og klare å regulere seg selv.
– Når jeg klarer det, kan jeg kanskje bli en ennå bedre hjelper i møte med disse barna enn jeg ville vært uten mine vondeste erfaringer, sier Lisa.


Volden forandret alt
Lisa var en glad og aktiv kvinne. Flere år med vold forandret henne. Hun ble redd. De siste årene har hun arbeidet for å integrere det hun har vært utsatt for, for å kunne hjelpe andre. Lisa er i dag barnefaglig ansvarlig på krisesenteret i Trondheim. Hun skal møte, forstå og skape trygghet for barn som har opplevd vold i nære relasjoner.

Lisa vet mye om hvordan det er å gå fra å kjenne seg sterk, glad og ha regi på livet, til å bli helt utslitt og føle at en har lyst til å dø. Før Lisa møtte voldsutøveren var hun en glad kvinne, alenemor med en gutt på tre år, vernepleierstudent med nær kontakt med familie og en stor vennekrets. Hun var glad i idrett og spilte håndball. Fra hun var 33 – 36 år, ble hun utsatt for vold av partner som hun møtte da hun studerte. Etter tre år i et voldsregime, kjente hun ikke seg selv igjen. Det gjorde heller ikke venner og familie
– Jeg var konstant redd. Jeg ble utsatt for både psykisk, fysisk og seksuell vold. Det er det å leve i et voldsregimet som gradvis forandret meg. Fra trygg til redd. Fra selvstendig til fullstendig under hans vilje og ønsker. Fra glad til trist. Fra sosial til isolert, forteller Lisa.


Kontrollerte alt
– Kan du beskrive de første møtene med ”Rune” ?
– Jeg ble veldig sjarmert. Han var fire år eldre enn meg. Jeg ble smigret over at han viste meg oppmerksomhet og gav komplimenter. På den første studentfesten ble vi sittende og prate sammen hele natta. Han viste en veldig interesse for meg, men i ettertid har jeg tenkt at han nesten ikke delte noe fra sitt liv og om seg selv. Han fulgte tett opp og kontaktet meg flere ganger rett etter hverandre. Han var svært kjapt ute med å si at han hadde fått følelser for meg. Jeg husker jeg stusset litt, men det er rart hvordan jeg nok trodde jeg var forelsket fordi denne flotte karen var så interessert i meg. Jeg tenkte at han kunne gi trygghet og beskyttelse, sier Lisa ettertenksomt.
Det gikk ikke mer enn et par uker før han begynte å kontrollere hvem Lisa skulle treffe og snakke med. Hun opplevde Rune som usunt sjalu.
– Når vi var ute blant folk, holdt han rundt meg hele tiden. Jeg synes det var litt rart, men fint på samme tid. Da jeg fikk rede på at han skulle ha barn med en annen kvinne, ringte det svakt i noen bjeller, men jeg trodde på hans historie om at det var meg han ville ha. Da han reiste for å snakke med kvinnen og avklare ting, var han livredd jeg skulle går fra han. Jeg forsikret om at det ikke kom til å skje. Jeg var hans. Senere fikk jeg vite at han hadde hatt en samboer i en annen by alle de tre årene vi var sammen, sier Lisa.


Glad du spør direkte
De hadde ikke vært sammen mange ukene før volden eskalerte.

– Slo han deg?
– 
Å, sier Lisa, og puster litt ekstra sakte inn. – Jeg er så glad du spør direkte, det er det nesten ingen som gjør, verken av familie eller venner. Jeg glemmer nesten hva han gjorde – og alt blir like ille – ord og slag. Du blir så redd at du nesten forsvinner. Jeg gikk inn i en please-rolle og prøvde å gjøre alt til det beste for ”Rune”, trøste, tilpasse, tjene, hjelpe, forstå. Etter hvert skjønner du at ingenting hjelper. Frykten forsvinner ikke. Mellom voldsepisodene er du like redd.
Men ja, han slo.
– Husker du første gang?
Ja. Det var på bursdagen min. Jeg måtte avlyse og si at de vennene jeg hadde invitert ikke kunne komme.
– Husker du hvordan du reagerte da han slo?
Jeg kjente på en redsel jeg aldri før hadde kjent på, men i stedet for å gå, ble jeg bare ennå mer omsorgsfull og følte jeg måtte være snill og passe på han.


Løgner og dekkoperasjoner
Lisa hadde ramlet under slaget og slått hodet i sengegavlen. Hun fikk merker og hovnet opp. Hun husker ennå skammen mandagen etter da hun møtte de andre i klassen. Hun husker hun ringte vennene som egentlig var invitert i bursdagen og beklaget. Hun fortalte ikke den egentlige grunnen. Med venner og medstudenter begynte å skjønne at noe var galt. De mente hun kanskje burde komme seg ut av det forholdet.
– Her begynte løgnene. Dekkoperasjonene. Han hadde fullstendig kontroll på meg. Noen ganger var et blikk nok. Eller et spark i leggen. Eller han kunne holde hardt rundt meg når vi skulle gå til kantina, jeg trippet ved siden av. Jeg skjønte ikke da at min egen vilje var i ferd med å forsvinne, sier Lisa.

Det ble verre og verre. Rune slo hodet hennes i veggen på en fest. Lisa skjønte at folk skjønte at hun ble utsatt for vold av partneren sin.
Lisa har vært på sykehuset 6 ganger for operative inngrep. Antall turer på legevakta husker hun ikke. Skadelista er lang.Tommelen hennes er blitt vridd og brukket så mange ganger at den til slutt måtte avstives, med en skinne. Det har vært hjernerystelser, kjeveskader, tannskader.
– Jeg mistet all bestemmelsesrett over min egen kropp. Eksempelvis ble narkotika injisert mot min vilje. Jeg var livredd. Jeg var redd for å dø og tenkte at jeg aldri skulle se sønnen min igjen. Stressnivået var skyhøgt og kroppen i konstant alarmberedskap. Jeg prøvde alt jeg kunne å balansere min oppmerksomet mellom sønnen min og han, ellers ønsket jeg ikke oppmerksomhet fra omgivelsene, forteller Lisa.


Når skammen blir for stor
– Men hva gjør vi mennesker? Når avmakten blir for stor? Når skammen blir for stor? Når blåmerkene er for store og for mange? Undrer Lisa
Jo, jeg sminker meg, dekker over, kler meg i den fineste kjolen, jeg var så tynn og utslitt på den tiden, og forsøker å ta på et smil for å gå til min søsters bryllup. Jeg tar på meg maska og forsøker å spille at alt er greit, mens jeg har det kjempevondt i kroppen. Om ikke de hadde skjønt det før, skjønte de det nå. Hele familien. Og det gikk ikke mange ukene før mamma og pappa var på døra mi: ”Kom, Lisa. Nå blir du med hjem til oss. (De bodde i en annen by). Nå må du bryte og bygge deg opp igjen.”
Hadde ikke foreldrene mine kommet og hentet meg, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag, sier Lisa.

 

Kvinnegrupper i Kristiansand
Etter noen dager hos foreldrene for å roe seg ned, flyttet Lisa og sønnen som da var 6 år, inn til søsteren hennes. Etter hvert fikk de seg ny egen leilighet. ”Rune” forsøkte flere ganger og på ulike måter, å få tak i henne, men etter hvert flyttet Lisa til Sørlandet og bodde der fem år. Lisa fikk en datter som i dag er seks år, før hun vendte tilbake til Trøndelag i 2010. På Sørlandet ble Lisa med i en kvinnegruppe for kvinner utsatt for vold. To ansatte ved RTVS Sør var med og tilrettela i disse gruppene. Ragnhild Leite og Heine Steinkopf kom til å bety mye for Lisa.
– Gruppene betydde kjempemye for meg. Jeg fikk satt ord på ting og vokste på det. Jeg lærte å ta regi i eget liv: ”Dere tuller ikke med meg”. Jeg gjenvant troen på meg selv, min selvfølelse, rettet ryggen, fikk satt ord på mye, men også hjelp til å finne ressursene og gleden min igjen, sier Lisa takknemlig. Hun tror også den gode og trygge oppveksten har gitt henne økt motstandskraft og bidratt til at hun klarte å overleve og komme seg styrket ut av det hun kaller traumatiske opplevelser i et voldsregime.


Sønnen
– Sønnen din var mellom 3 og 6 år da du ble utsatt for vold. Hvordan merket han det, tenker du?
– Han så aldri ”Rune” slå meg, men han merket at jeg var redd og dekket over.
Lisa begynner å gråte når hun tenker på hvem hun var i disse tre årene.
– Sønnen min så en mor som stadig hadde gips. Han spurte, men fikk ikke svar. Han så en redd mor, og jeg som skulle være stede for begge for å unngå konflikter, ønsket å beskytte sønnen min. Jeg var ingen god mor å speile seg i for et lite barn. Jeg fulgte opp på alle vis, man forsøker nesten å overkompensere. Men jeg bar en maske – og barn trenger ikke masker. De trenger ikke redde voksne rundt seg, men trygge voksne. Når jeg dekker over med smil, speiler barnet dette og dekker over med smil. Det er trist og tenke på at vi var en mor og et barn som dekket over med smil, i stedet for skulle jeg ordnet opp og møtte min egen smerte og klart å møte hans. Dette er vondt for meg den dag i dag. Dette har satt spor i sønnen min. Han er i dag 17 år. Han har det fint på mange vis. Men han har også slitt psykisk. Med angst.
– Hva sier sønnen din om disse årene i dag?
– Han husker dem. Han har vel noe av meg i seg. Han er omsorgsfull. For snill. Han bryr seg om andre og glemmer sine egne behov. Det er ikke bra i lengden.
– I dag arbeider du med å møte og hjelpe barn som opplever vold, hva gjør vold med barn?
– Den gjør barn redde. Derfor er jeg opptatt av at barnet skal bli sett og hørt like mye som mødrene/fedrene. Når mor er i et voldsregime, er barna også en del av dette. Barns behov forsvinner. Jeg er opptatt av å få frem barns følelser og barns behov. Når de kommer til krisesenteret er barna like mye i en krise som moren. Jeg forklarer at det ikke er barnas feil. Spør. Lytter, lar dem fortelle. Noen av de større barna blir glad for å høre at det er en grunn til at du har det sånn du har det. At du ikke klarer å konsentrere deg på skolen, ikke sover godt og er redd. Barn må også få vite at vold er galt. Denne informasjonen bør inn tidlig, helst i barnehagene.

Lisa forklarer at hun synes det er sårt å møte en del av barna og tenke på at hennes egen sønn også levde i et voldsregime.
– Men jeg har aldri snakket om volden med sønnen min, sier Lisa stille. – Der burde jeg kanskje gjøre, men det er vanskelig. Vil ikke at han skal høre om de mest nedverdigende episodene i livet mitt. Kanskje det kan bli et utgangspunkt for en samtale at han leser dette intervjuet? Undrer hun.


Å snakke om vold
Da Lisa fortalte læreren på studiet at hun var utsatt for vold og ønsket utsettelse av eksamen, ble hun møtt med forståelse og følte seg ivaretatt. Men læreren hadde også ant noe og sa: ”Dette skulle du gjort for lenge siden. Du må ta vare på deg selv og sønnen din.” – Og jeg skulle kanskje ønske han hadde spurt om jeg var utsatt for vold siden han hadde tenkt på det, sier Lisa.
Lisa har hatt mange turer på legevakt og operasjonsstuer. Det har vært brudd, blåmerker, bitemerker og hjernerystelser. En gang måtte hun til og med scanne hodet. Men ingen har spurt henne om hun var utsatt for vold.


Vi må lære fagpersoner og helsepersonell å spørre. Når det nærmest er helt oppe i dagen at en person er utsatt for vold, må helsepersonell spørre.

Lisa legger til at de fleste later som om de ikke ser. På den måten er de med på å gjøre voldsutøver usynlig også.
Jeg ønsker meg lærere som spør når de ser elever som har det vondt eller som plutselig forandrer væremåte. Barn ønsker å bli sett og tatt på. Barn trenger voksne som er direkte, som viser at de bryr seg. Som spør: Hvordan har du det hjemme? Hvordan er det å være deg der? Og om et barn åpner seg og forteller om omsorgssvikt, vold eller overgrep, har du meldeplikt. Koble på helsesøster, ring krisesenter, ring barnevern.

Hva hadde du trengt da du hadde det som verst?
– Jeg hadde trengt noen som spurte direkte: Slår han deg? Hva kan jeg gjøre for deg? Hva trenger du?
Selv om du blir avvist, så fortsett. Selv om jeg sa: Jeg klarer meg selv, ikke bland dere. Så hørte jeg. Jeg trengte dem jo egentlig mer enn noen gang. Trengte at noen hjalp meg. Man må ikke gi seg. Til slutt var familien veldig direkte: ”Om du ikke tar i mot hjelp, kan det gå ut over deg og ikke minst barnet.”

Jeg tror mange som opplever vold i nære relasjoner trenger hjelp til å komme ut, bryte mønstre. Man er så kjørt og redd etter år med vold at man ikke alltid klarer å finne den styrken man en gang hadde – og som de rundt kanskje tror man fortsatt har.

Lisa anmeldte volden. ”Rune” ble ikke dømt, men Lisa fikk erstatning og opplevde seg trodd. Hun oppfordrer alle til å anmelde.

I dag er Lisa gift med det hun kaller verdens beste mann. Lever med sine to barn og sin nye manns to barn. Begge er barnefaglig ansvarlige på to ulike arbeidssteder og deler også faglige erfaringer. Hun er takknemlig for jobben på Krisesenteret og stortrives med arbeidet. Lisa går fremdeles i behandling og får veiledning, nettopp for å klare å være profesjonelt til stede for barn, unge og voksne på Krisesenteret.
– Jeg er kanskje mer bevisst enn de som ikke har lært å jobbe med seg selv og hva de blir trigget av. Jeg er sårbar, men dyktig i jobben min. Alle har jo noe, sier Lisa.

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar