Skolisser og kontakt

For et par år siden skulle jeg ta t-banen fra Oslo sentrum og et godt stykke ut av bykjernen. Det var kveld, og det var allerede ganske mørkt ute. Foran meg på perrongen smatt en ung mann inn i t-banevognen før meg. Han hadde svart, halvlagt år, hullete svarte klær med dødninghoder og sikkerhetsnåler strødd utover og ringer av svart sminke rundt øynene. I hånden hadde han en velbrukt gitarkasse. Jeg skal innrømme at min første tanke var at han så ganske nifs ut.

Inne i t-banevognen var det et svært begrenset utvalg av ledige seter. Det tok meg et sekund eller to å bestemme meg for om jeg skulle bli stående, eller om jeg skulle sette med på samme treersete som den unge mannen. Jeg bestemte meg for å ikke vedkjenne meg fordommene mine, og satte meg ned ved siden av den svartkledde.

Unggutten hadde svarte utslitte Converse med skolisser. På den ene foten var skolissene løsnet, og den unge mannen bøyde seg ned for å knyte dem. Da holdt gitarkassen på å velte. Han måtte derfor slippe skolissene og gripe gitarkassen. Han gjentok denne øvelsen to-tre ganger uten å komme i mål med skolissene.  Det var da jeg bestemte meg. ”Skal jeg holde gitarkassen din så du får ordnet skolissene,” spurte jeg.  Først kom det bare litt mumling. Deretter snudde han seg mot meg med et strålende smil og et stort tusen takk, rakte meg gitaren og knytet skolissene sine.

Takken ble starten på en tredve minutter lang samtale om ungdomstid, bandspilling, konserter, oppvekst og musikk. Da isen først var brutt, ble jeg velsignet med lange utlegninger om den unge mannens musikkinteresse, bandøvinger og livserfaringer. Jeg sendte en stille takk til min datter og hennes musikksmak som tillot meg å snakke om Avenged Sevenfold og Greenday med en viss legitimitet.

Det viste seg at musikkinteressen sprang ut fra den unge mannens beste barndomsminner. Det han husket best fra kontakten med en far som ikke lenger var inne i bildet var bilturene de hadde vært på sammen. Under bilturene om sommeren hadde musikken stått på full guffe og far og sønn hadde sunget sammen av full hals.

Jeg så unnvikende blikk og små smil i munnvikene til medpassasjerer på t-banen, som sikkert synes samtalen om musikk mellom en gråhåret kvinne i midten av førtiårene og en 17-åring med sikkerhetsnåler i øret var ganske spesiell. Jeg bestemte meg for ikke å bry meg om hva noen andre syntes akkurat der og da.

Den unge mannen ga meg til og med formanende innstruksjoner om hvilken holdeplass jeg burde gå av på før han reiste seg og gikk mot utgangen da banen nærmet seg hans stopp. Det siste han gjorde var å snu seg mot meg med et strålende smil og ønske meg en fin kveld.

Den siste etappen av t-baneturen satt jeg med en klump i halsen.

For det første hadde mine tilløp til fordommer basert på utseende blitt gjort grundig til skamme. For det andre hadde jeg hatt en uventet og svært hyggelig samtale. Det tredje og siste jeg tenkte på, var det tilliten den unge mannen hadde vist meg. Med varierende erfaring med voksne mennesker fra tidligere tok han sjansen og fortalte om seg og sitt til meg – en fremmed voksen.

Jeg håper han hadde den samme gode følelsen etter samtalen som meg. Jeg håper jeg klarte å ta imot det han fortalte på en god måte.

Mest av alt  håper jeg at jeg selv og alle andre voksne skal ta slike sjanser når de byr seg: Sjansen til å bry oss litt om en ungdom vi ikke nødvendigvis kjenner.

Sjansen til å se bak svarte ringer og sikkerhetsnåler.

Sjansen til å være en voksen som bryr seg.

 Sjansen til å få et godt og ekte menneskemøte.