Hopp til hovedinnhold

Det er ikke vanskelig å snakke med barn

"Hvorfor er det så vanskelig å snakke med barn?" Spørsmålet er like vanlig som det er frustrerende – og er noe fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf, blir spurt om ofte. – Det handler ikke om at det er vanskelig å snakke med barn. Det handler om hvordan du skal håndtere dine egne følelser RUNDT det å snakke med barn, forteller han.

Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Siri L. Thorkildsen

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør
27.05.2021, kl. 03:30


– Hvorfor er det så vanskelig å snakke med barn?
– Hvorfor er det så vanskelig å snakke med deg? kontrer faglederen.

Han får ofte spørsmål fra fagfolk, barnevernansatte, lærere, fosterforeldre og foreldre akkurat dette spørsmålet. De føler de kommer til kort. De trenger hjelp.

Og artiklene, de finner vi der ute. Med råd og tips. Og nå tror du kanskje at det kommer enda oppskrift på hvorfor det er så vanskelig å snakke med barnet, og hva du kan gjøre med det som voksen? Kanskje endelig en som faktisk funker? Men da vil du nok bli skuffet.
– Jeg forstår veldig godt frustrasjonen, men det finnes dessverre ingen oppskrift, sier Steinkopf.

– Men jeg håper kanskje denne artikkelen kan hjelpe deg med å sette i gang en selvrefleksjon hos deg selv, som kan hjelpe deg litt på vei, sier han.

Det rører i kjernen
For å finne ut av hva det er som gjør det så «vanskelig» å snakke med barn om vanskelige ting, så må vi tenke litt på hva som oppstår når samtalen butter.
– Jeg tror det er et eller annet som rører i kjernen i oss mennesker når det blir vanskelig, begynner Steinkopf.

– Men det er verdt å huske at samtaler kan være vanskelig mellom voksne også, legger han til.

Ingen samtale er lik, ingen situasjon er lik, og ingen to mennesker er helt like.
 Heine Steinkopf

Han forteller om en episode i eget liv som viser hvor vanskelig det er for oss alle å få til en «perfekt» samtale – noen ganger til og med «ok» samtale.
– Jeg snakket med min datter i går, som skal ta et stort valg. Hun forteller litt om hva hun ønsker å gjøre, og jeg tenker: «Er det så lurt?». Så blir hun sur på meg, selvfølgelig, for hun synes at jeg er for negativ i tilbakemeldingen min. Så hun sier: «Er ikke mamma hjemme?» Og så var samtalen vår over.

– Og der sitter jeg. Jeg føler meg avvist. Selv om hun nå er voksen, så kjenner jeg ennå litt på den følelsen av å ha mislyktes og blitt ikke være ønsket. Det er rett og slett vondt når barna våre avviser oss, forteller han ærlig.

Steinkopf forteller at med mindre barn så får vi desto mindre filter.
– De er ikke så opptatte av våre følelser – de er mer i sine egne ting. Derfor kan de komme lett til å avvise oss – og det er vondt, kanskje vondere enn vi tør å innrømme.

1. Avvisning er vondt
Ja, så enkelt, og dog så innmari ubehagelig å kjenne på. Det første hinderet i å få til en god samtale, handler i følge Steinkopf om at vi er redde for å føle oss avvist.
– Og når vi føler oss avvist føler vi skam, forteller han.

Vi føler oss mindre verdt. Og da gjør vi ofte dumme ting. Vi kan bli sinte, sutrete, tenke negativt om oss selv – som «jeg er en dårlig mor», «jeg er en dårlig fagperson», «barnet liker meg ikke».

– Barn har en slags makt der. De er ufiltrerte, og de aviser oss. Det kan være vondt, og det har vi jo ikke lyst til å kjenne på, sier Steinkopf.

Barn har ikke disse fasadegreiene vi voksne har, dermed får du det rett i fletta.
 Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

– Og spesielt hos ungdommen kan du få det i ganske store bokstaver, og med et tydelig kroppsspråk, legger han til.

Steinkopf oppfordrer oss til å tenke «nei, nei, du vil ikke snakke nå. Det går fint. Jeg kjenner jeg blir litt lei meg, men det skal ikke gå utover deg. Men jeg legger merke til følelsen, konstaterer at den er der og at den er helt normal».
– Medfølelse til seg selv her er viktig. Når man føler skam og skyld, så tenker man fort at man er unormal. At ingen andre har det sånn, det er jeg som er dum. Man fjerner seg fra menneskeheten, når man tenker at sine reaksjoner er annerledes, ekle, unormale. Det øker smerten.

– Det å øve seg på å kjenne igjen følelsen av avvisning, og så vite at det er helt vanlig, da ufarliggjør vi det. Og det kan kanskje hjelpe oss til å senke skuldrene, og ikke være så harde mot oss selv – og andre, forteller han.

2. Vi er redde
– I tillegg til å hate å kjenne på avvisning og skam, så er vi så utrolig redde for å si noe galt, fortsetter faglederen.

– Og vi blir jo ikke mindre redde hvis vi blir avvist i samtalen.

Det er lett å tenke at, «nå sa jeg noe feil». Men det er feil, presiserer Steinkopf.
– Nei, du sa ikke noe feil, men barnet avviste deg. Det kan faktisk være bra, det. Da øver barnet seg på å sette grenser, og dere kan begge lære noe i denne situasjonen.

Det er veldig fristende å komme med et manus eller en oppskrift på hvordan man bør snakke med barn – og det kan være fint å ha noen «triks» i ermet som gjør det lettere å få til en samtale.
 Heine Steinkopf

– Men det kan også være et stort problem med å stole for mye på slike tips og oppskrifter, og det er at vi blir så opptatte av å gjøre det riktig. Og når vi er opptatte av å gjøre noe riktig blir vi enda mer redde for å gjøre noe feil. Og når barnet da avviser deg er det fort gjort å tenke at vi gjorde noe feil underveis. Men det er ikke sikkert vi gjorde det.

– Barnet trenger rett og slett å avvise deg innimellom, det er en del av samtalen, det. Det er en del av livet, og en del av å være i situasjonen på.

3. Tålmodighet er en dyd
– Finnes det ikke feil måter å gjøre det på?
– Joda, det er fullt mulig å gjøre feil. Men hvordan skal vi unngå det? Da vil jeg heller oppfordre alle til å snu det hele opp/ned: Ikke vær opptatt av hva du skal si og gjøre, vær heller opptatt av barnet, sier Steinkopf.

– Øv deg på å det de sier så fint på engelsk: «Watch, wait and wonder». Se på barnet, hva holder barnet på med? Vent litt og la ting gå sin naturlige gang. Og undre deg. Hva skjer nå?

– Når vi har dårlig tid, så føler vi fort at vi må gjøre noe. Men ofte så handler hjelp om å ikke gjøre noe. Å vente, og la den andre få lov til å utvikle sitt eget repertoar, er gull.

Vi må ikke hjelpe for mye, for fort.

I en hektisk hverdag er det jo ikke så lett å kjenne på at det vi gjør har noen effekt, verken i positiv eller negativ retning, hvis vi ikke jobber for en framgang i samtalen.
– Dette gjelder både foreldre og fagpersoner. En barnevernspedagog må gjøre en avtale med et barn, det er vanskelig å vite om timingen er riktig. De skal jo videre til neste barn, neste avtale. Og foreldre er ofte på vei til noe, har liten tid. Da kan det fort være slik at våre egne følelser kommer i veien, fordi vi har et tidsskjema.

Professor i psykologi, Jaakko Seikkula, mener at hjelpetjenester er for opptatte av å hjelpe. Og at for mange tiltak skader pasienten.
– Vi hjelpearbeidere trenger å øve oss på å ikke iverksette tiltak – men heller øve oss på å være i dialog med den andre. Det gjelder alle som er med barn, også foreldre, presiserer faglederen.

Det å være i samhandling med barnet, er mye viktigere enn å si de riktige tingene når vi tar en vanskelig samtale.
 Heine Steinkopf

Vi vil jo gjerne komme til kjernen av problemet fortest mulig, forteller han. Dermed hopper vi ofte bukk over nysgjerrighetsbiten – og vil rett på å løse problemet.
– Kanskje barnet trenger mest at noen er til stede i livet deres på en vennlig måte?

– Heller å være så opptatt av hva man skal si og gjøre, så er det naturgitt å samhandle med barn, snakke med dem og bare være sammen.

Vi trenger å søke tilbake til det ukompliserte og tilstedeværende. Tenke: Hva hadde JEG trengt? Og gi dem tid til å finne litt ut av det selv.

– De har ganske god tid på seg. Og det aller beste vi kan gjøre, er å investere tid på dem og finne ut av hva de tenker.

I noen situasjoner må man selvfølgelig agere raskt. Hvis barnet utsettes for vold og du trenger å avdekke dette på en måte som gjør at du ikke blir tatt for å legge ord i munnen på barnet, for eksempel. Det kan du lese mer om her.

Men tilbake til denne samtalen i hverdagen, som ofte butter når du skulle ønske det kunne gå bittelitt mer på skinner.
– Det er kanskje ikke teknikkene som hjelper deg videre når du synes det er vanskelig å snakke med barn, men hvis du snur blikket motsatt vei og tenker: Hva er det med meg som gjør at jeg synes det er vanskelig? Er jeg redd for å såre barnet, er jeg redd for å si noe feil, bli avvist? Hva er det som hindrer meg, og hva kan jeg gjøre annerledes? Kan det å lese enda flere råd og tips styrke opplevelsen min av mislykkethet – eller kan det stresse meg til å prøve enda hardere?

– VI må nok rett og slett øve oss litt på å tåle at barnet avviser oss, det trenger nok flere med meg, smiler Steinkopf.

4. Følelsene vil fortelle
Og så er vi redde for en ting til, ifølge faglederen. Vi er rett og slett redde for våre egne følelser.
– Vi synes det er så vanskelig å snakke med barn, for det blir så fort vanskelig! Vi kan føle oss maktesløse, redde, lei oss, skamfulle, sinte. Og da blir vi jo ikke bedre til det vi prøver på, når vi kjenner på dette. Da må vi legge merke til disse følelsene, og vite at de er ikke farlige. Det er helt menneskelig.

– Ofte kommer disse følelsene etter vi har begynt å snakke, men fordi vi er redde for våre egne følelser som oppstår, så unngår vi å gå inn i disse samtalene med barna.

– Og da skjer det jo, da, at vi gjør disse dumme tingene vi fort gjør når disse følelsene kommer over oss. Vi blir skamfulle, og dermed sinte. Vi himler med øynene, sier ting vi ikke skulle sagt.

Men det er ikke nødvendigvis alltid dumt at det er slik, minner Steinkopf oss på.
– Bruddet som oppstår kan være en mulighet til reparasjon i relasjonen.

Når vi kommer skeivt ut med hverandre så har vi mulighet til å bli venner igjen og si unnskyld, og det er en god ting.

5. Ikke vær så negativ, da
Kan det være at vi synes det er vanskelig å snakke med barn, fordi vi fokuserer på det negative når vi først snakker sammen?
– Ja, det er en spennende tanke. Vi har fort en tendens til å ha et slags «oppdragelses-prosjekt» med disse barna – enten det er våre egne eller andres. Kan det handle litt om det? Undrer Steinkopf.

– Når de har gjort noe galt så snakker vi med dem for å irettesette dem, akkurat som de ikke vet at de har gjort noe galt. De vet jo veldig godt når de har gjort noe galt. Disse samtalene blir alltid dårlige!

– Vi trenger ikke tenke oppdragelse når vi snakker med barn om vanskelige ting, det er en ekstern agenda – der du er ute etter å få barnet til å skjønne noe. Målet kunne i stedet vært å vise barnet at du bryr deg, at du ønsker å være tilstede og er en trygg voksen.

– Det er ekstremt innarbeidet i oss at barn lærer gjennom konsekvens, og at man må synliggjøre at det de gjør har konsekvenser. Men sånn er det ikke, presiserer han.

Barn lærer gjennom tillit, og gjennom å studere dem de har tillit til.

– Men selv når tilliten er der, så er det jo ikke alltid så lett likevel?
– De vil jo ikke alltid snakke med oss. Og det er helt greit!

Å bare være
– Disse tingene jeg snakker om nå er kanskje ikke det folk ønsker å høre, men dette har rett og slett ikke en teknisk løsning. Dette handler om dine følelser, og alle situasjoner og mennesker er ulike. Og da kan vi ikke lage en oppskrift på det, vi må lære oss å håndtere det i stedet, sier Steinkopf.

Steinkopfs råd er i disse tilfellene, når du kjenner klokka tikke, skammen vokse eller din indre femtitalls-oppdrager lure i skyggene: Ikke prøv så hardt!

Kanskje vi må øve oss på å ikke finne løsninger på problemer?

– Mange ting har ingen konkret løsning, konkret utfall. Men en slags løsning kan være at vi er sammen?

– Den vanskelige samtalen er vanskelig fordi den er vanskelig. Vi må tørre og orke å ta den, på tross av vårt eget ubehag. Og så skal vi kanskje ikke løse noe i samtalen. Vi skal bare være der, med hele oss, avslutter Steinkopf.

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar