Med blikk for InnsideLivet

Direktøren for RBUP (Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion øst og sør) blåser i titler og prestisje, og vil mye heller være med å gjøre verden bedre for barn og unge. Han er først og sist opptatt av å utvikle kompetansesentrenes samfunnsoppdrag: Å være en tjeneste for tjenestene.
– Å arbeide for en bedre tjeneste for alle som arbeider med barn og unges psykiske helse er et uhyre viktig samfunnsanliggende. Da må vi også være opptatt av grunnleggende forutsetninger for god oppvekst og gode liv, tross krenkelser og motstand, sier Bjørndal.

Stort problemtrykk, tross lykkelodd
Samfunnsmedisineren Arild Bjørndal mener barn og unges situasjon er en stor folkehelseutfordring.
– Vi har trukket et lykkelodd i verden, vi som er født i Norge. Allikevel har vi i dette samfunnet et stort problemtrykk. Mange barn og unge har det vondt. Også blant oss blir barn og unge krenket og opplever omsorgssvikt. Også i Norge strever mange hele livet med en opplevelse av utilstrekkelighet som velmenende, men nokså tankeløse foreldre plantet i dem. Derfor vil jeg satse mye på å støtte ledere og fagpersoner til å gjøre tjenestene for barn og unge best mulig. Og – på å styrke det forebyggende arbeidet.
Barndommen har en utrolig fundamental betydning for oss alle. Voksenlivet handler i stor grad om å håndtere den måten vi ble preget i barndommen. Derfor kan vi ikke slå oss til ro med at vi lever i et av de beste samfunn i verden. Ytre sett har vi det utrolig godt, i vårt indre liv strever vi like mye, kanskje mer, enn andre folk med dårligere utgangspunkt, understreker Bjørndal.

– Å legge til rette for en god barndom er den beste investering et samfunn kan gjøre. Å arbeide for gode relasjoner og trygghet fra barnet ligger i mors liv, er det mest effektive forebyggende arbeid i verden. Det er dette vi må istandsette tjenestene til.

Felles oppgave, verdigrunnlag og arbeidsform
Det er fusjoner og mulige nye samarbeid på gang. RVTS Øst er blitt en del av RBUP-stiftelsen. RVTS Sør vurderer å komme etter. Helsemyndighetene ønsker samarbeid og samkjøring av hjelp til barns beste. Mange senterledere er lei av å ikke være del av et større lederfellesskap.

Arild Bjørndal vil sammen med flere gode ledere være med å bygge felles verdigrunnlag, språk og strategi for de rundt 20 kunnskaps- og kompetansesentrene med samme oppdrag.
– Et Innsideliv-konsern for barn og unge?
– Ja, hvorfor ikke? ler han.
Bjørndal er opptatt av et felles verdigrunnlag og et kompetansesyn som tar utgangspunkt i god kunnskap, relasjonelle ferdigheter og gode verdier. Han ønsker å invitere de mange gode fagpersoner til en opplevelse av fellesskap rundt samfunnsoppgave, arbeidsmåter og verdiforankring.

Viktigste oppgave i lokalsamfunnet
– Barn og unge må ha noe å leve for. De må vokse opp med gode nok foreldre i en trygg nok setting med nok kjærlighet til å takle de utfordringene de møter.
Det er ingen viktigere oppgave i norske lokalsamfunn enn å skape gode oppvekstvilkår for barn og unge, mener Arild Bjørndal.

– Hjelpetjenestene skal gjøre sitt. Men vi vet at gode voksne i hverdagslivet til barn og unge som har det vondt, er med på å gjøre en avgjørende forskjell. Fokus på å skape trygge barn er en stor dugnad. Tjenestene kan ikke alene levere dette. Hver borger har et ansvar for å vise nestekjærlighet, gripe inn når urett blir begått mot barn og unge, lytte, verdsette dem og ta dem på alvor. Det forebyggende arbeidet som setter familien i sentrum, er det som vil lykkes. Det er også å svare på Nils Christies utfordring når han spør hvordan vi kan videreutvikle Norge uten å miste det.

Barn og unges oppvekstmiljø på agendaen
– Skolene må være opptatt av mer enn karakterer og konkurranse. Hvis vi tenker at alle mennesker har grunnleggende ferdigheter og muligheter, er det viktig at de får utvikle disse uten å kjenne seg tilsidesatt eller ikke gode nok. Trygghet og trivsel er en forutsetning for læring. Skolens oppgave er vid og det å være med å skape ”gagns mennesker” bør fortsatt være skolens mål. Når vi vet hva mange barn og unge sliter med, kan ikke skolen se bort fra dette i sitt arbeid. Barnehagene er også verksteder for fremtiden, der barn og familier kan få avgjørende viktig støtte.

Tjenestene er viktige medspillere og kan ta initiativet i den lokale dugnaden ved å være pådrivere i helsefremmede aktiviteter. Barn og unges oppvekstmiljø må på agendaen. Og da ikke bare i form av pengefordeling, men ved at voksne viser at de er opptatt av innsidelivet – hvordan barn og unge har det. Hvilke behov de har for trygge voksne.

Samfunnsutfordringer
– Når nær halvparten av alle jenter her i landet misliker kroppen sin, har ikke med gener å gjøre. Da må vi tenke på hva slags samfunn vi er med å bygge, hvilke idealer vi fremmer, sier legen og samfunnsmedisineren. – Vi må prøve å forstå alt det barn og unge sliter med for tiden, men det lar seg ikke fange i diagnoser alene. En diagnose er i beste fall et læringsverktøy, som kan brukes slik vi forstår mer om hvordan vi kan hjelpe. På sitt verste er det en forenklet og degraderende karakteristikk. Derfor er det bra at alle jeg møter i barne- og ungetjenestene har et nyansert syn på diagnostikkens muligheter og begrensninger. Vi må også ha et nyansert syn på hva det er ”å hjelpe”; oppgaven er å bidra til livsmestring og livsutvikling, muliggjort av et trygt fundament skapt i barndommen.

Det indre livet
– Når vi kan så mye og har så mange høyt kvalifiserte fagfolk i tjenestene som arbeider med barn og unge, hva er det da vi ikke klarer å gi, siden de fortsatt sliter?

– Vi oppdrar ungene til en grunnleggende misforståelse: Bare det ytre livet ordner seg, så ordner det seg inni deg. Slik er det ikke. Barnet kommer til oss med kompetanser som nysgjerrighet, kreativitet, empati, lekenhet, evne til å hvile og være i kontakt med kroppen. Vi svarer med å introdusere idealer som er forankret i det ytre; de trenes i å konkurrere om ære, berømmelse, penger, et vellykket utseende. Det moderne konkurransesamfunnet har dessuten smale vellykkethetskriterier – mange faller utenfor - og liten åndelig dybde.

– Snakker samfunnsmedisineren om å gi barn åndelig føde?
– Ja. Det må også tjenestene ta høyde for. Barn og unge lever ikke av å prestere alene. De må bli forstått, elsket, få utforske, få mulighet til å lege sår, og få del i det mysteriet som livet og livskraften er. Vi som arbeider med mennesker må være opptatt av: Hva er et meningsfullt liv? Vi må spørre barn om hva de trenger for å ha det godt. Være medfortellere i vonde historier slik at de kan få gode vendepunkt. Å bibeholde og utvikle barnets medfødte kompetanser er en sentral oppgave; i familien, i barnehagen, i skolen og når tjenestene møter de som har det vanskelig. Barn må få øve på å være i verden slik de er og utvikle seg på basis av egne forutsetninger.

Vi må synge sangen om de nære ting
– Sinnet er urolig og sammenlikner hele tiden egen situasjon med alt som kan bli bedre og alle vi oppfatter som mer vellykket. Det kan fort bli et liv preget av anger og bekymring. Det var sikkert en overlevelsesfordel en gang knyttet til at vi ikke hver dag våkner opp såre fornøyd, men i vår tid er det blitt til en stor utfordring. Da må vi må øve oss på å finne forankring i gleder i egen hverdag - uten først å sammenligne oss med andre. Her er grobunnen til noe av smerten. Vi kjemper mot vår indre uro. En motkraft kan være å lære barn og unge å verdsette de nære ting. Sangen til Arne Paasche Aasen er en herlig oppskrift på et meningsfullt liv, sier Bjørndal som er god venn med Per Fugelli. Han mener kameraten er på et viktig spor når han snakker om nok-punktet, om å forsone seg med lyter, feil og mangler – og med døden.

Forskning er en lykt som lyser opp veien
– Det er en rivende kunnskapsutvikling knyttet til barn og unges psykiske helse, sier Bjørndal. – Mange fag og disipliner er med å gi oss holdepunkter for hvordan vi kan hjelpe. Ny kunnskap åpner for et bedre liv for de fleste, tross vanskelig barndom og ungdomstid. Og kunnskapen må ut i relasjoner som heler og i organisasjoner som utvikles. Han er opptatt av praktisk nyttig forskning som en måte å ta seg frem i verden på. Hvis ikke vi lærer på en systematisk måte og uten tilgang til sammenliknende erfaring, bli vi offer for tusen illusjoner, sier han. – Det er også en stor faglig oppgave å sammenstille den kunnskap vi har i verden, slik at vi får bedre øye på det vi vet, og det vi ikke vet. Her har kompetansesentrene en viktig oppgave, sammen med Kunnskapssenteret og viktige internasjonale organisasjoner. Når dette går i trykken, er Bjørndal på Harvard University i Boston hvor han skal arbeide i ett år. Han ser fram til å lære av sterke forskningsmiljøer utenfor Norge, og har med i bagasjen eget arbeid knyttet til kunnskaps- og kompetansesentrenes virke.

Kompetansesentrenes nøkkelrolle
Bjørndal har selv hatt en spennende faglig reise. Han har vært med å bygge opp og prege andre kunnskaps – og kompetanseinstitusjoner. Grunnleggende trening i folkehelsearbeid, doktorgrad i helsetjenesteforskning, ledererfaring fra ulike posisjoner og en akademisk karriere ved siden av, kommer godt med når han vil fokusere på det viktigste av alle temaer; barn og unges situasjon. Og han er glødende opptatt av at kunnskaps- og kompetansemiljøene kan spille en avgjørende rolle.

– Travle tjenester og tjenesteledere fortjener støtte til å utvikle egen virksomhet. De kan, gjennom systematisk kvalitetsutvikling, skape lokale organisasjoner som virkelig betyr en forskjell. Da må vi være i ryggen på dem og by på våre ressurser, sier Bjørndal.
– Det er en flott situasjon at vi har en rekke miljøer og en mengde flinke fagfolk samlet i kunnskaps- og kompetansesentrene. Vi er satt opp for å støtte tjenesteutvikling og styrke det forebyggende arbeidet. Slik kan vi bidra til bedre resultater for barn, unge og familier – og være en konkret støtte for lokale tjenesteledere. Det er en flott oppgave og et meningsmettet arbeid.

Synlige for kommunal virksomhet
Men Bjørndal ønsker at kunnskaps - og kompetansesentrene må bli tydeligere og også arbeide med egen kompetanseutvikling.
– Vi må tre fram og bli synlige for målgruppene i kommunal helsevirksomhet, skoler og barnehager, psykisk helsevern, og barnevern. Jeg ønsker at alle gode ledere og fagpersoner som jobber tett på barn, unge og familier skal si om oss: ”Så heldige vi er som kan få konkret støtte og oppfølging fra disse gode miljøene.” Han føyer til: – Vi må kunne mye – ikke bare om barn, unge og familier – men også om hvordan å støtte organisasjonsutvikling og hjelpe ledere å skape lærende organisasjoner som vet noe om hvilke resultater de skaper. Da må vi utvikle sterk egen kompetanse i kvalitetsarbeid.

Noe av det felles innholdet i samfunnsoppdraget til kompetansesentrene er altså det Arild Bjørndal kaller tjenestestøtte. Det er lokalt forankret arbeid sammen med tjenestene ”ute” - for å forbedre kvaliteten – dvs. å jobbe sammen med ledere over tid for å utvikle deres virksomhet.

- Samtidig har vi fortsatt viktige oppgaver knyttet til utdanning og andre former for kompetanseheving. Vi arbeider også med formidling – forstått som å levere essensielle informasjonsprodukter og fortellinger på nye måter. Og – selv om vi ikke primært er forskningsorganisasjoner – driver vi viktig anvendt forskning, evaluering og kunnskapsoppsummering. Vi er til sammen det sterkeste forskningsmiljøet i landet knyttet til barn, unge og familier. Den posisjonen må vi ikke skusle bort, og da må forskningsoppgaven klokt veves sammen med de andre delene av samfunnsoppdraget vårt.

Dialogen essensiell
– Dialogen og samarbeidet vil bli helt essensielt i all kompetanseheving og alt kvalitetsarbeid framover. Ved å arbeide deltakende, finne ut hva tjenesten har behov for, arbeide tillitsfullt sammen med de som ”har støvlene på” i tjenestene, kan vi bidra til at barn og unge blir møtt på en enda bedre måte. På samme måte som vi ønsker at barn og unge skal være aktører i livene sine, være med å bidra til egen heling, ønsker vi også at de tjenestene vi møter skal være aktører i kompetansehevingen, sier Bjørndal.

Kommer tilbake
Arild Bjørndal trykker på for å utvikle denne nye tjenesten for tjenestene, og leder nå også et utvalg av tjenesteledere, senterledere og sluttbrukerrepresentanter som skal arbeide med premisser for sterkere regional samhandling og nasjonal koordinering. Han har stor tro på disse sentrenes viktige rolle i utviklingen av norsk helsetjeneste og av barnevernet.

– Om vi skjærer inn til beinet på hva våre dyktige fagfolk skal gjøre, så er det – sammen med den fantastiske ressursene tjenestene selv representerer - å bidra til et bedre liv for folk. Et bedre samfunn for barn og unge, der mennesker kan utfolde seg og vokse, sier Arild Bjørndal idet han setter kursen mot Boston.

Vi tror han allerede gleder seg til å komme tilbake.

Arilds yndlingssang:

De nære ting

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

det er som du glemmer de nære ting,

det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig et annet sted.

Du syns dine dager er usle og grå,

hva er det du søker, hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro,

kan ingen ting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue, hvor liten den er,

så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar,

finn veien tilbake til det du har.

Den lykken du søker bak blående fjell,

kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

men lær deg å elske de nære ting.

Tekst: Arne Paasche Aasen.