Nissegutten Gryn bor sammen med andre fjøsnisser i en forlatt låve langt inne på fjellet. Det er flere hundre år siden menneskene flyttet fra gården, og siden den gang har eventyrene om menneskene blitt villere, verre og mer skrekkelige for hvert år.
I kveld foregår Den Store Festen som innleder førjulstida. Gryn er sprekkfull av gode ideer til morsomme ting gårdsnissene kan gjøre på festen, men han får streng beskjed om å holde seg fullstendig i ro. Påfunnene hans har satt nissene nok i fare allerede. Hva om menneskene oppdager dem?
Fjøsnissen Gryn har akt nedover fjellsida hele natta etter en veldig uheldig episode med fyrverkeri under fjøsnissenes førjulsfest. Selv det å våge seg nedover mot de fryktinngytende menneskenes verden oppleves tryggere enn å bli værende hos de andre nissene.
Gryn møter raskt på menneskejenta Ann-Cathrin i denne episoden. Og da skal vi love deg at ting begynner å skje...
Lysfesten nærmer seg, og fjøsnissen Gryn har gjort en solid innsats for å bidra til førjulsglede for elevene. Men dessverre har det ikke gått helt som planlagt. I stedet for at de andre har blitt glade, har både foreldre og elever blitt sinte over påfunnene hans. Alle tror det er Ann-Cathrin som står bak nissestrekene. Til slutt går det helt galt når selve kaninpelsjenta får en hel pose mel over seg...
Last ned alle aktivitetene til episode 3Lysfesten er allerede i morgen, men etter episoden med raketten, har ikke Ann-Cathrin orket å komme på skolen. Gryn får i tillegg høre at Hilde under lysfesten har tenkt å gi beskjed om at hun slutter som lærer. Gryn forstår at alt dette er hans feil, og nå vil han rydde opp. Gryn får med seg pappaen til Ann-Cathrin på laget, og sammen med Ann-Cathrin og de andre elevene legger de en plan for redde både lysfesten og Hilde.
Last ned alle aktivitetene til episode 4
Vi mennesker trenger andre mennesker. Et sted å høre til. Uten det, hvem er vi da?
Les mer
Vi mennesker trenger andre mennesker. Et sted å høre til. Uten det, hvem er vi da?
I denne adventskalenderen møter vi gårdsnissen Gryn, som bor sammen med andre fjøsnisser langt inne på fjellet. Gryns aller største ønske er å føle at han hører til og er ønsket i nisseflokken sin. Men det skal vise seg å være vanskelig – for både ham og de andre. For Gryn er litt annerledes enn de andre nissene.
I historien møter Gryn Ann-Cathrin, et ekte menneskebarn. Og Ann-Cathrin er jo akkurat som Gryn! Hun er snill, proppfull av gode ideer, og har et genuint ønske om å glede andre og bli likt – og å høre til. Men også Ann-Cathrin faller utenfor, og hun blir holdt utenfor av de andre i klassen. Dette vil Gryn gjøre noe med. Men det er lettere sagt enn gjort.
Vi blir oss selv, sammen med andre
Fra et evolusjonsperspektiv har vi mennesker lært oss at vi trenger andre, for beskyttelse og liv. Dermed har det blitt printet inn i oss lenge før vi ble født, at vi trenger andre mennesker for å klare oss. Men vi mennesker er ikke bare «flokkdyr», for vår menneskelige eksistens er mer enn bare fysisk overlevelse. Den mellom-menneskelige verden som oppstår mellom oss er noe helt annet enn «flokk», det er jeg som hele tiden bringer noe nytt inn i verden, inn i et vi.
Ensomhet er en forferdelig følelse. Det kan både Gryn og Ann-Cathrin skrive under på. De er begge en del av nissefamilien og klassen, men likevel utenfor fellesskapet. De har masse å bidra med, men nesten ingen som verdsetter det.
Selv om vi kan være omgitt av en hel haug mennesker hver eneste dag – så kan vi likevel føle oss fryktelig alene her i livet. Det vi alle ønsker er følelsen av å «være med», bli akseptert for den vi er. Å ha et slags «hjem», der vi blir likt, verdsatt og trengt. Det er jo ikke for mye å ønske seg, men for Gryn og Ann-Cathrin virker det likevel som en fjern drøm.
Uten denne følelsen av å ha et «hjem» kan man kjenne seg ganske så fortapt. Kastet ut i et landskap uten kart og kompass, uten en liten rød prikk hvor det står «du står her», og i alle fall uten en veibeskrivelse som viser hvor man skal gå eller hvor man bør ende opp. For Gryn sendte det ham ut på en reise langt vekk fra nisseland, og for Ann-Cathrin blir det en tung reise på det indre plan.
Alt vi trenger er et hjem
– Vi trenger å ha et sted for å få liv i samspill, steder der det også er andre mennesker. Men disse sosiale rommene – familie, venner, skole, arbeidsplass, samfunn – vil sjelden være enkle steder å eksistere. Vi blir til i disse sosiale rommene gjennom de responsene vi får, men hvilke responser folk gir oss er utenfor vår kontroll. Det betyr at vi på sett og vis er prisgitt andre, på godt og vondt. Noen ganger går det bra, noen ganger går det dårlig. Det viktigste er at vi hjelper hverandre å ikke gi opp å være i denne verden vi alle trer inn i på hver våre måter. Verden er kanskje det hjem vi har, men ikke alltid et lett hjem, sier professor ved UiA, Tore Dag Bøe.
Hvis vi ikke føler oss velkommen i dette «hjemmet», eller får den hjelpen vi trenger for å ikke gi opp i å være i dette sosiale rommet, så kan vi fort starte en søken – en litt desperat søken – etter et annet sted vi kan kalle «hjem».
Det kan føre til gode ting, noen ganger har vi flaks og treffer på den ene som hanker oss inn i et godt rom. Men det kan også lede oss til fellesskap og situasjoner som ikke er sunne, trygge, eller gode for oss, og noen ganger gjør vi ting i desperasjon som kan få ganske alvorlige følger. For så sterk er lengselen etter å høre til, passe inn, bli likt – elsket.
Livet er ikke bare-bare
– Å være en del av livet er vidunderlig – og det er grusomt, forteller Bøe.
Han håper vi kan ha et nyansert og bevisst forhold til fellesskaps-begrepet – som er så viktig, men han advarer mot å romantisere det:
– Når vi snakker i store ord om trygghet, anerkjennelse, respekt, inkludering – som om det er noe vi kan skape – så kan vi glemme noe viktig: At det det kan være en uheldig drøm vi alltid kommer til kort i forhold til, når vi tenker at vi kan få til å få til et liv der vi lever i et godt fellesskap til enhver tid. Å tre ut i livet, det vil være å bli løftet opp – men også å bli trykket ned. Noe av det vi gjør vil falle i god jord hos noen, noe faller ikke i jord i det hele tatt – og noe faller i dårlig jord, og blir ikke som du hadde håpt, sier han.
– Pedagog Gert Biesta snakker på litt andre måter om felleskapet og kaller det for «det vanskelige mellomrommet». I en verden der vi alle trer inn, vil vi også alltid møte motstand. Målet er å kunne klare eller tørre å være med, tåle livet, og føle at andre tåler en. Å si ja når du føler for å si nei – og at andre tar deg imot når du tør å bli med. Å se opp når du helst bare vil se ned. Alt vil ikke gå bra, hele tiden. Det er livets vidunderlige og grusomme risiko. Men det er de små tingene som kan gjøre livet utholdelig – i stedet for uutholdelig. For livet er ikke bare-bare. Og det er ikke enten-eller. Det kan være en slags trøst, når vi snakker om slike store begreper som inkludering, fellesskap og utenforskap, forteller Bøe.
Og her har vi voksne et viktig ansvar. For det er vi som legger til rette for klasser, grupper, gater og familier hvor det skal være godt å være menneske – kanskje ikke hele tiden, men oftere enn hvis vi ikke er vårt ansvar bevisst. Og er vi vårt ansvar bevisst, så legger vi til rette for at enda flere finner sine gode øyeblikk – sine gode folk å være med. For det finnes noe for alle. Og det er opp til oss å hjelpe dem med å finne fram til noe godt, eller skape noe godt, som de kan være i.
De som utfordrer oss, og de vi ikke forstår, de er det lett å snu ryggen til. Det kan være fristende å la dem fare, slippe å stå i ubehaget, og tenke at de finner jo et hjem, de også. Og det gjør de jo. Men det er da vi må ta et ekstra godt grep rundt dem – og holde fast. Og hjelpe dem med å finne et godt sted å høre til.
Referanser og ideer til videre lesing:
Bath, H. «The Three Pillars of Traumawise Care: Healing in the Other 23 Hours». Reclaiming Children and Youth 23, no. 4 (2015): 5–11.
Biesta, G. (2014). Utdanningens vidunderlige risiko. Bergen: Fagbokforlaget.
Bøe, T. D. (2021). Demokrati og hjertebank. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 18(1), 25-35.
Porges, S.W. «Social Engagement and Attachment: A Phylogenetic Perspective». Annals of the New York Academy of Sciences 1008 (2003): 31.
Seligman, M. «Perma and the Building Blocks of Well-Being», The Journal of Positive Psychology, 13, no. 4, (2018): 333–335.
Grippo, A.J., Carter, C.S., McNeal, N., Chandler, D.L., Larocca, M.A., Bates, S.L., og Porges, S.W. «24-Hour Autonomic Dysfunction and Depressive Behaviors in an Animal Model of Social Isolation: Implications for the Study of Depression and Cardiovascular Disease». Psycho- somatic Medicine 73, no. 1 (2011): 59–66.
Ringereide, K. og Thorkildsen, S.L. Folkehelse og livsmestring i skolen. Pedlex (Fagbokforlaget), Oslo, 2019.
Ringereide, K. og Thorkildsen, S.L. Folkehelse og livsmestring – Tanker, følelser og relasjoner. Pedlex (Fagbokforlaget), Oslo, 2019.