Hva når du har fortalt om smerten igjen og igjen, vrengt sjelen, blogget ut det innerste og verste - og det allikevel gjør vondt?
Jeg har surfet. Fra blogg til blogg. Fra smerteuttrykk til smerteuttrykk. Ordene og bildene skriker i mot meg. Fra dette laget under overflaten. Noen ord skriker høyere enn andre: ”Se meg.” ”Jeg kjenner meg så mislykka.” ”Hadde trengt trøst.” ”Skar meg i armen i dag.” Mange responderer. Noen sjikanerer. Andre trøster og oppmuntrer. Enkelte av sidene roper: ”HOLD MEG!” Men hvordan holder man rundt en smerte virtuelt? Hvordan berører man huden via skjerm eller stryker dem som trenger det, på kinnet?
Hvor mange ganger skal et menneske fortelle sin smertefortelling for at det skal hjelpe? Hva kan man forvente etter å ha fortalt om ”alt” til ”alle”? Skulle vi snakket mer om hvor vi går med hvilken smerte? Om smertemottaks-kvalitet? Om verdige medfølere som evner å gyldiggjøre og anerkjenne både smerten og styrken i oss når vi sliter.
”Gå inn og sjekk bloggen min nå.” SMSen på mobilen min var fra ei ung jente. Bloggen viste nye bilder av armene. Nye inngraveringer av smerte som hun håpet noen kunne tolke. Hun hadde blogget om smerten sin i 8 år. Lagt ut utallige bilder av uttrykkene den fikk. Armene var opphovne av arr etter selvskading. Innsiden av lårene fulle av knivstikkarr. Hun hadde fortalt om selvmordstanker og selvmordsforsøk. Beskrevet smerten sin på utallige måter i utallige ord og uttrykk. Og allikevel gjorde det vondt.
Jeg svarte henne: ”Tenker på deg. Har lest. Hjelper det om jeg skriver gode ord? Eller hva hadde du egentlig trengt, kjære du?” Hun taster fortere enn jeg tenker, og svaret kommer: ”Om det hjelper? Nei, det gjør fortsatt vondt, samme hvor mange blogginnlegg jeg skriver. Jeg hadde trengt noen som var her. Som holdt rundt meg. Gjorde noe sammen med meg. Noen jeg kunne gjøre noe bra med.”
”Er det noen som kan gi meg noe å se fram til?”
Setningen fra den ellers overfylte smerteformidlingsbloggen, slo mot meg. Hun hadde blogget om mobbing, overgrep, psykisk tankekjør, fysisk smerte, hjertesmerte. Legebesøk, sykehusinnleggelser og selvmordsforsøk. Det var smerteformidling i haugevis. Før den siste setningen i det siste blogginnlegget lyste mot meg: Er det noen som kan gi meg noe å se fram til?
Smertebærerne vil ikke dynkes i medlidenhet eller piller. De søker framtidshåp. Grunner til å leve. Det er litt av en bestilling til hjelpetjenestene. Smertebærerne søker framtidshåp. Smertebærerne søker verdige mottakere for sin smerte. Noen som ønsker å forstå, ikke bedømme og dømme deres livserfaringer.
Etter noen timers surfing i bloggverdens smerteformidlingsindustri, slår det meg hvor høyt mange skriker. Etter å bli favnet og elsket fram. Enten kroppen og sjelen har den ene eller andre fasongen, finner selvforakten innpass på forunderlig vis. Det er ikke lenger nok å tømme posen, blogglegge hele livet eller komme med det i en plastpose og håpe at noen tar i mot. Det må fylles opp etter drittømming.
Kanskje åpenheten krever sin mottaker i gull om den skal ha noen hensikt?
Noen ganger er det allright å lukke døra. Kanskje skal vi ikke kaste de mest dyrekjøpte erfaringene, minnene og traumatiske opplevelsene ut i det store intet. Kanskje man skal velge en mottaker som kan ta i mot og gi noe tilbake?
Vi vet at når smertefulle opplevelser kommer til uttrykk, kan det være lettere å komme igjennom dem. Kanskje det er en nødvendig ting å sette ord på det vonde. Tømme seg. Si det som det er. Det kan være befriende. Nødvendig. Sunt.
Men kanskje er det like nødvendig å få skrive historien om det vakre, det sterke og ressursrike vi også er? Om kjærlighet, vennlighet, gode relasjoner som kan lege sår. Kanskje vi parallelt med å tømme ut driten, trenger påfyll av skjønnhet som kan løfte oss opp av senga de morgenene alt virker svart? Kanskje vi trenger noe å se fram til?
”Det skjønne skal frelse verden,” lar forfatteren Dostojevskij en av sine karakterer si. Kanskje det skjønne skal være med å redde oss når vi sliter? Kanskje klarer vi oss ikke uten den legende latteren, uten opplevelsen av å være likt, uten gode mennesker som ser oss som en aktør, ikke et offer. Som ser at vi er mer enn det vonde vi sliter med.
Når historien om vår tid skal skrives, lurer jeg på hva de vil tenke de som skal gå igjennom bloggene og websidene der barn, unge og voksne blogglegger sin dypeste smerte på ulike vis. Når de ser bilder av barn og unge som har skåret seg til blods eller unnlatt å spise på flere uker. Vil de tenke: Hva var det alle disse ungdommene som hadde mat og klær og fred egentlig lengtet etter? Hvorfor fikk de så mye oppmerksomhet på smertefortellingene sine? Hvorfor ble ikke tørsten stillet?
Åpenhet er noe av det vakreste jeg vet. En åpen favn, et åpent blikk, en åpen dør, et åpent vindu. En åpen sjel. Åpenhet og tillit. Åpenhet og likeverd. Men hvem åpner vi for? Åpenhet som verdig blir tatt i mot. Kan forandre. Men åpenhet er noe annet enn sjelevrenging og smerteformidling som har kjørt seg fast i ett spor: Jeg lider, altså er jeg.
Når vi skal åpne opp dørene til det såreste, skal vi velge våre mottakere med omhu. Vi trenger et DU som favner den vi er og alt vi er. Men som samtidig ser at vi er mer enn all den oppsamlede smerten som vi gjennom ulike uttrykk forsøker å formidle. Et medmenneske som klarer å lyse opp noe av det vakre som bor et eller annet sted i et hvert menneske, samme hvor krenket det måtte være.
Når vi skal dele det mest smertefulle - krenkelser eller det vi skammer oss mest over - da krever det sin mottaker i bloggfritt gull.
