Den du ER, betyr mest

– Du kommer ikke lenger med et barn enn du våger å gå selv. En av de største utfordringene for å gjøre et godt arbeid for barn med familier, er oss selv. Vår egen utilstrekkelighet. Ikke primært som fagpersoner, men som mennesker, sa fagsjef ved RTVS Sør Mogens Albæk på konferansen Barnet og rusen som Korus avholdt i Tønsberg.

Relasjonen er viktig om vi skal kunne hjelpe barn og unge som sliter. Hjelperne må arbeide med seg selv, regulere egne følelser og formidle med hele seg at de ønsker å forstå barnest verden. Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Relasjonen er viktig om vi skal kunne hjelpe barn og unge som sliter. Hjelperne må arbeide med seg selv, regulere egne følelser og formidle med hele seg at de ønsker å forstå barnest verden. Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Eva Dønnestad

Eva Dønnestad
RVTS Sør
27.01.2015, kl. 13:46


Fagsjef Abæk inviterte forsamlingen til å tenke igjennom hvordan vi kan møte det faktum at det finnes mange barn som aldri får smerten sin avdekket.
– De kommer i kontakt med hjelpesystemet, men velger stort sett å fokusere på noen deler av livet, og da kanskje ikke de mest smertefulle, understreker han, og viser til Nordlandsundersøkelsen som indikerer at man i for liten grad er oppmerksom på vold og overgrep som årsaksforhold: Fysisk mishandling var oppgitt som tema i kontakten for kun 0,4 % av klientene som hadde vært i BUP systemet i en gitt periode, mens hele 33, 9 % senere oppgav at de hadde vært utsatt for dette i løpet av oppveksten (Reigstad, Jørgensen & Wichstrom, 2006).
– Man behandler det barnet ble henvist for, og glemmer kanskje å spørre: hvordan er familieforholdene? Er det rus i familien er det vold i familien.


Å bære barns smerte
– Å bære et barns smerte er krevende. Vi er ofte raske til å finne alternative løsninger når vi nærmer oss noe som kan bli ubehagelig. ”Jeg bør kanskje ikke gå lenger på dette med rus og vold. Det kan ødelegge den viktige alliansen med familien.” ”Det er jo ikke denne problemstillingen barnet er henvist for å få hjelp med.”

– Medvandringen sammen med barn som sliter, krever mye av oss som personer.
Hva kan vi gjøre for å møte barn bedre?
– Vi må øve på det vi er dårlige på. Vi kan snakke mye om kvalifisering av hjelpere i teorien, men det er mennesket som er det viktigste verktøyet. Som Merethe 14 år sa til meg en gang jeg spurte hvordan voksne måtte være for at de kunne hjelpe: ”Det kommer an på hvem det er, hvorfor hun gjør det og åssen hun gjøre det.” Merethe snakker på sin måte om den viktige triaden i hva som hjelper: Vi kan ikke skille kontekst fra relasjon og metode. Det er ikke nok å arbeide med konteksten, skru av mobiler, sitte i bil, lage hyggelig rom. Det er heller ikke nok å bli eksperter på metoder. Det er den du ER som er byggesteinen i relasjonen. Og vi kan ikke skille metoden fra den personen som skal bruke den. Om du ikke klarer å bygge relasjon, fungerer få metoder. Om du kjenner deg selv og bygger relasjon, kan selv metoder med dårlig effekt hos noen, fungere.
 

Mogens Albæk, Fagsjef RVTS Sør

 

Forandringsøyeblikk
Mogens Albæk ønsker å løfte fram Fonagys forandringsøyeblikk, som beskriver hvordan vi som hjelpere kan være med å trigge gode følelser og opplevelser i dem vi skal hjelpe.
Det kan være ulike ting vi må jobbe med for å bli en bedre hjelper, sier Mogens og henviser Nordcross sin forskning som viser at relasjonen er den viktigste faktoren i alt endrings - og avdekkings arbeid.


Barnets egne tanker og ønsker
Albæk forklarer hvordan metoden har større sjanse for å virke når det matcher barnets egne tanker om hva som kan være bra for det. ”Theory of change”. Barnet har sin forståelse av livet, hva det trenger, hva som er problemet, hva som kan være mulige løsninger. Vi må hente ut denne kunnskapen for å forstå hvert barn. Unger kommer til voksne i håp om at de voksne skal finne ut og forstå hvordan de har det.
Barn strever med finne sammenheng i galskapen.
Implementeringsforsker Michelle Duda, NICN, har sagt noe klokt:
If they don´t like it, they dont do it. Hvis folk ikke vil, så gjør de det ikke. Dette kan være til ettertanke i møte med barn vi skal hjelpe, sier Albæk.

 

Ulike sensitivitetstyper
Psykologspesialisten beskriver først de hjelperne som alltid er på tilbudssiden, som alltid sier ja. De som nærmest sletter ut seg selv for å hjelpe andre. De som ikke setter grenser, synes andre gir for lite tilbake, men finner seg i det. For denne sensitivitetstypen er det viktig å være likt. Men hva når denne hjelperen står overfor et barn som er ekspert på å avvise? Da får denne hjelperen panikk. Det kan være lett å overføre dette på barnet å si: Det er barnet som er vanskelig eller bortskjemt.

Den andre sensitivitetstypen er den som er bekreftet i kraft av å GJØRE, være flink til alt. Det blir viktig å oppnå resultater, kjenner seg kun verdsatt i kraft av hva man får til og produserer. Hva da når denne hjelperen møter et barn som underyter, ikke tar i bruk ressurser eller droppe skolen?

Den tredje sensitivitetstypen er den som ikke slipper folk for nær, som liker å holde litt avstand. Tenk når disse hjelperne møter det jeg kaller et ”borrelåsbarn” - et barn som henger seg på, veldig tett på, som sitter igjen i friminuttene, som ikke slipper deg mer enn noen centimeter fra seg.


Vi vil forstå barnets verden
– Vi må jobbe med å kartlegge oss selv. Hva bør jeg gå inn i, hva bør jeg overlate til en kollega? Når slutter jeg å være god hjelper for et barn?

Vi må gå hjem å øve oss på å regulere følelser. En ting er at barn og unge faller ut av vinduet innimellom, men det det gjør sannelig vi hjelpere også. Jeg er faretruende nær vinduskarmen til stadighet, smiler Albæk og legger til hvordan du er og hvordan du sier ting, overdøver alltid ordene du sier. Vi må øve på å med hele oss formidle av vi ønsker å forstå barnets verden. Og for å klare dette, må vi kjenne oss selv, og jobbe med oss selv.


Se filmsnutt fra Mogens Albæks foredrag her

Siste nytt