Ja til ros og kjærlighet

Og journalistene lar ikke vente på seg. De er som leirdue-skytterne. Så fort et tema kastes opp i luften, trekker de av. De bommer ikke. «Bomma, men traff!» sier Ole Brumm om Kristoffer Robin som siktet på ballongen, men traff Brumm. Journalistene treffer. Det er bare det at journalistisk leirdueskyting er farlig, det du treffer blir ødelagt. Takke djevelen for det.

Nå skyter de ned noe av det viktigste, mest grunnleggende og fineste mellom barn og voksne, i fillebiter. De kaller det skadelig ros, men de vet ikke hva de gjør. Fordi de egentlig rammer den grenseløse og betingelsesløse kjærligheten vi har og skal ha til våre barn og barnebarn. Den hindrer oss ikke i å oppdra dem. Vi slutter ikke å kjefte på dem. Vi kan endog noen ganger istemme med den danske presten som sa at «barn er en Herrens velsignelse og en Helvetes plage!» Men vi elsker dem betingelsesløst. Nå og for alltid.

Eventyret om myrsnipa, nedtegnet av Jørgen Moe i 1840, handler om jegeren på fuglejakt som lover å spare myrsnipas unger, men han må vite hvordan de ser ut. Det kan hun fortelle ham: «De er de vakreste blant de vakre». Resten er kjent. Han skyter nettopp dem; for sikkerhets skyld har han sett etter de styggeste. Og eventyret slutter med myrsnipas selvsagte konklusjon, nedfelt fra århundrer foran, gitt til oss som ord for dagen denne november-dag: Enhver synes best om sine.

Urie Bronfenbrenner, dette århundres fremst oppvekstforsker, professoren ved det berømte Cornell University US, han som skrev den skjellsettende boken «The Ecology of Human Growth» i 1979, leverte som noe eldre, så og si sitt testamente.

Bronfenbrenner skrev at det var grunnleggende for barns vekst og utvikling at de var sammen med voksne som var gærne etter dem – «crazy about them» - da refererer han konkret til familien.

The family: foreldre, besteforeldre og andre nære relasjoner. Han bruker begrepene «primarily important» og «essential» - som jeg har oversatt med grunnleggende. Men han skriver videre at det er like grunnleggende at barna møter mennesker som ikke er så gærne etter dem – «not that crazy about them». «Slik at de kan begynne å uttrykke hvem de er, og gjøre det de selv ønsker å gjøre.» Vi har forskjellige – grunnleggende – roller, og vi bør hele tiden arbeide for å skape helhet og sammenheng i vårt felles ansvar for barnas oppvekst. Da må vi slutte å skyte vilt, fordi vi treffer myrsnipas unger. Men det er vel det mest selvfølgelige, at det er forskjell på de nære; og de ikke så nære.

Det jeg har valgt å kalle journalistisk leirduskyting, jeg har funnet på det selv, at du fyrer av mot noe som blir slengt opp i luften, og ødelegger det når du treffer, inngår i et større bilde som handler om å sverte dagens foreldre. Jeger-rollen passer som utgangspunkt fordi det oppleves som jakten på alt det gale, dumme, farlige, ødeleggende som dagens foreldre kunne finne på og finner på, og den mest populære blinken har vært overbeskyttelse. Kvelende bomull og vatt er populære formuleringer. Selvsagt finnes overbeskyttelsen, for noen, ganske få tror jeg, som et stort problem som jeg gjerne vil hjelpe dem med. Men derfra til i det store og hele å angripe selve barnebeskyttelsen, når vi på førti år har redusert drepte barn i trafikken fra 100 – hundre – i året til 7, det opplever jeg som en uhyrlighet.

Selvsagt er det nyttig å samtale, faglig og daglig, om hvordan vi alle serverer ros til barn vi møter og har ansvar for, og ingen i Norge har gjort dette bedre enn professor Willy-Tore Mørch med foreldreprogrammet «De Utrolige Årene» gjennom femten år. Men avstanden derfra til å sikte på det bankende hjertet burde være et lysår.

Da jeg hadde skrevet ferdig denne artikkelen, oppdaget jeg at VG til sitt magasin 1. november hadde innkalt til skytterstevne. Vinklingen handler om de skadde «gullungene» våre. Men Line Verndal får de ikke med til finalen. Hun sier rett ut om forholdet til sin 8-årige datter at «jeg følger henne opp, prater med henne, roser henne, og gir henne betingelsesløs kjærlighet. Jeg håper hun ser meg som en som står ved hennes side, og som hun kan komme med alt til. Jeg kan i grunnen ikke se noe galt i det.» Hun får støtte av Kjetil André Aamodt. Herlig!

Jeg mener jeg også har Stein Mehren på min side, og gir dere dette som motord for dagen, når vi møter myrsnipejegerne som dukker opp i novembermørket.

Foreldres kjærlighet

Av Stein Mehren

Barns kjærlighet til sine foreldre

er den sterkeste, den mest kompromissløse

kjærlighet på jorden

Men den er kortvarig, Og den dør

langsomt ut, etterhvert som barna vokser til

Ja ja, Ja, ja …den gjør bare det den dør…

Men foreldrenes kjærlighet er

en kjærlighet som aldri slukner ut, den

bare vokser og vokser, selv når foreldrene dør

fortsetter den å brenne, inne i barna, en lav

umerkelig flamme som aldri slukner

Og selv når barna dør

fortsetter den å spre seg gjennom nye slekter

som en sol som brer seg ut til de

ytterste stjerner

Stein Mehren: Timenes Time, dikt 1983, Aschehoug

Urie Bronfenbrenner (1991):” On the Everyday Life and Socialisation of Young Children in Modern Welfare States». Biennial Meetings, Minneapolis, USA.