RVTS Sør

Et hjem bygd på tillit

– Uten tillit, ingen relasjon. Uten relasjoner, ingen hjemfølelse. Vi har jobbet iherdig for å lære oss å kommunisere på måter som vekker tillit. Både ungdommene og RVTS Sør har bidratt til det, sier de ansatte ved Bolig for enslige mindreårige flyktninger i Søgne.
- Det nytter ikke med god opplæring om vi ikke samtidig jobber hardt for felles plattform, verdier og tilnærming på arbeidsplassen, sier ansatte ved Bolig for enslige mindreårige flyktninger i Søgne.

Profilbilde

Eva Dønnestad
RVTS Sør

Publisert: 27.01.2015 15:30

For fire år siden flyttet fire enslige mindreårige asylsøkere inn i et hus som hadde sju ansatte. Gjennom misforståelser, samtaler, krangler og kamper. Ved å lytte bedre, forsøke å forstå og vise respekt for hverandres forskjeller, har de klart å bygge tillit og lage et hjem.

– Vi kan tro at omsorg er å lære dem riktig oppførsel, ha lister på alt og gi dem oppgaver slik at de ”lærer”. Omsorg er å forstå og bygge tillit. Om vi glemmer å vise omsorg til 14 åringer som kommer til landet vårt uten å ha bestemt det selv, har vi mistet noe av vår menneskelighet, sier flere av de ansatte ved boligen i Søgne.

De ansatte får god attest fra en av ungdommene som har bodd i boligen i fire år, som nå studerer og lever ut drømmen sin i Stavanger: ”Jeg har i dag tillit til alle ansatte ved boligen. Men de har gått en lang vei. De måtte lære seg å lytte ordentlig, respektere og forstå oss. Vi måtte tro på at de ville oss vel. De forandret seg. De lærte av feil. Vi ble åpnere. De fikk opplæring, og ble bedre til å vise respekt og lytte til våre innspill. ”

– Vi blir litt stolte når vi hører at vi har klart å være med å skape et hjem for guttene, sier de ansatte. Ekstra gøy er det at en av dem har fulgt drømmen som mange kanskje ville synes var umulig: Han begynte på flymekanikerutdanning i Stavanger. Det har vært viktig for oss å bygge god selvfølelse og håp.

Opplæringen fra RVTS Sør har også vært preget av jakten på de gode ressursene som hver enkelt har, som kan hjelpe dem videre. Vi må ikke bare fokusere på hvordan de oppfører seg, men hvordan de egentlig har det. Uten omsorg, klarer ikke en 14 åring like lett å finne håp.

– Vi har nok gått en vei der vi har endret hvordan vi ser på ungdommene, hvordan vi møter dem og snakker til dem. Det har ført til økt tillit. De var mistenksomme, stolte ikke på oss og likte å utfordre og teste oss. Nå er det tillit, sier de ansatte.

De forklarer hvordan alle voksne var med på alle møtene med ungdommene. – Da ble det noe galt i maktbalansen. Det ble vanskelig å få til noe. Nå er vi én voksen i møtene – og bringer videre til de andre hva vi har tatt opp. Det blir mer konstruktivt.

Vi har regler, men vi har få regler. Og flere av de reglene vi har, har guttene fått være med å lage, understreker de ansatte.


Virkelighetsnær kompetanseheving

De ansatte ved boligen i Søgne har de siste par årene gjennomført RVTS Sørs sjutrinns kompetansehevingsprogram i traumeforståelse. Her er noen av tankene de gjør seg om dette:

Marianne Kleiven (leder):

– Noe av det som ble mest en døråpner til en ny forståelse for meg, var kunnskapen om at sinne kan være redsel. Utagering kan være usikkerhet og smerte. Jeg har ikke vært så bevisst på dette før vi fikk kursing av RVTS Sør.

Vi må øve oss på å møte det vi ikke skjønner, med å prøve å forstå.

”Hva er det han forsøker å si nå?” Det blir på en måte et nytt blikk på ungdommene. De kjemper for å skaffe seg et liv. De ønsker ikke å være vanskelige. De beskytter seg eller bærer på smerte som gjør at de kan oppføre seg på måter vi synes er uforståelig, men som har en grunn.

Det jeg også liker svært godt i kompetansehevingsprogrammet, er vektleggingen på at det er håp. Det går an å finne veier til et bedre liv. Dette synet på mennesket og tilværelsen har inspirert oss til å tro på at vi kan gjøre en forskjell.

 

Et hjem bygd på tillit

Foto: Eva Dønnestad

 

Albert Veliqi (miljøterapeut):

– Traumebevisst omsorg passer godt inn i mitt humanistiske menneskesyn. Jeg liker at vi får en rammeforståelse, en måte å nærme oss barn og unge på. Vi har lært mye om at utagering kan ha sine grunner. At det også er viktig hvordan vi voksne er i samspillet med ungdommen – for å bygge tillit. Vi har lært hvor viktig det er å forsøke å forstå grunnene til frustrasjon og utagering. Vi vil fortsette å bygge tillit uansett hva som skjer.

Vi har jobbet mye med - og fått støtte til - å flytte fokus fra å rette på feil og korrigere til å finne løsninger sammen med ungdommene. Vi vil være der for dem, ikke gi opp. Og dette er det vår oppgave å klare å få dem til å forstå gjennom vennlig, direkte og tillitsbyggende kommunikasjon.

 

Et hjem bygd på tillit

Foto: Eva Dønnestad

 

Linda Lindeberg (miljøterapeut):

– Vi kan ikke gi omsorg på annen måte enn å vise OVER TID at vi vil dem vel. Vi må våge å stå i det uavklarte. Selv når ting er vanskelig, skal de skjønne at vi vil dem vel.

Opplæringen klarte gjennom mange konkrete eksempler å relatere teori og kunnskap til virkeligheten. Også i veiledningen er de gode på å gå rett inn i situasjonene og komme med forslag til alternativer der vi ikke får til kommunikasjonen på en god måte. ”Prøv heller å gjøre sånn” ” Har du forsøkt å..?” Det å bli invitert til å se virkeligheten, personer og hendelser fra flere sider, fungerte bra for oss. Vi kunne tenke at vi ville dem vel, men så lenge de ikke troddevi ville dem vel, hjalp det ikke. Vi må i praksis, på ulike måter, vise at vi vil dem det beste. De skjønner det best gjennom vår væremåte og handlinger.

Vi har virkelig jobbet hardt for å få en felles plattform, verdigrunnlag og faglig ståsted blant oss ansatte. Mye av nøkkelen ligger også der. Det hjelper ikke med gode kurs om ikke vi innad vet hva vi står for og innser viktigheten av ren kompetanse. RVTS gav oss også hjemmelekse mellom samlingene, som vi tok svært alvorlig.

Et hjem bygd på tillit

Foto: Eva Dønnestad

 Sturla Gahre (miljøterapeut):

– Vi har lært at tillitsbygging tar tid. Jeg ser på meg selv som en snill fyr, men det tok oss to år før ungdommene skjønte at vi ville dem vel. Det var fint å kunne lufte dette med ansatte fra RVTS Sør i opplæringen. Vi lærte at kommunikasjon også handler om at vi må forandre oss, vi er også et verktøy som er viktig i samspillet med ungdommene. Vi måtte lære oss å kommunisere på nye måter som vekket tillit.

Før var det vanlig at de møtte forslag og oppgaver fra oss med skepsis, for tilliten var ikke bygget. Nå kommer de og spør om råd. De spør om vi kan være med dem ulike steder, til ulike etater eller møter. Det kjennes godt. For både ungdommene og oss, tror jeg.

Ansatte oppsummerer:
– RVTS SØR er gode til å ta utgangspunkt i våre problemstillinger når dere formidler fag. Det er positivt.. Vektlegger hvor viktig det er at vi får lov til å være forskjellige, men allikevel må være samstemte på tilnærmingen og ønsket om å forstå.

Et hjem bygd på tillit

Foto: Eva Dønnestad


 

Trigger-kunnskap

De ansatte vektlegger betydningen av å lære om triggere. Det åpnet øynene på flere av dem da de skjønte at de til tider kunne oppføre seg på måter som trigget ungdommene.

– Vi har fått nye måter å forstå på., understreker de: – Etter at vi lærte om triggere, skjønner vi at vi må ha trigget ungdommene mange ganger. Vi har rørt ved såre punkter i dem. Nå øver vi oss på å si tingene på en måte som ikke trigger dem.

Albert: – Blant annet har jeg erfart at dersom jeg sa et strengt NEI, trigget det et eller annet hos flere av dem som gjorde at alt ble feil. Jeg setter fortsatt grenser, men jeg gjør det på en annen måte. Jeg forklarer mer, spør meg fram til hva de tenker. Er tydelig på hvorfor det blir det svaret.

 

Lettere å lage institusjon enn et hjem

Sturla: Det er nok lettere å lage en institusjon med regler og rutiner, enn det er å lage et hjem. Men det er den oppgaven vi har tatt på oss: Å lage et hjem. Når de flytter ut, ønsker jeg at de skal føle at årene her var starten på noe godt i livet.

Linda:
– Men uten kjærlighet, hadde ikke dette være mulig. Jeg tror vi må våge å vise kjærlighet.
– Sier dere: ”Jeg er glad i deg” til ungdommene?
– Jeg gjør det, sier Linda.
– Jeg sier det kanskje på en annen måte, viser det mer med handlinger, sier Albert.

Alle ansatte understreker at det er viktig for dem å vise kjærlighet. Noen trenger gode ord, andre trenger en klem.
– Vi er nøye når det gjelder fysisk nærhet. Der er mennesker forskjellige. Noen liker det, det merker du. Noen blir brydd og trekker seg unna, da respekterer man det. Samtidig kan det være viktig å snakke om fordi noen trekker seg unna fordi det er uvant, ikke fordi de ikke ønsker en klem. Vi er mennesker med følelser. De skal ikke møte en maskin når de møter oss som jobber her i hjemmet deres. Det er lov til å reagere, men vi har lært å gå i refleksjon.


Når voksne ”går i fistel”

De ansatte har hatt god hjelp av forståelsesverktøyene toleransevinduet og begrepene i traumeforståelsen. Triggere, den tredelte hjernen og smerteuttrykk; å forsøke å se bak uforståelig atferd. De har fått et felles språk på hva som skjer når også voksne ikke reagerer rasjonelt. Fått forståelse for at ansatte kan bli trigget i møte med ungdommene. Da kan både logikk og klok atferd forsvinne. Linda fikk seg en vekker da ungdommene begynte å si til henne: Nå må du må roe deg ned. Det går ikke an å snakke med deg når du er så irritert.

– Jeg har noen episoder der jeg har ”gått i fistel” fordi de har lurt meg , eller kanskje testet meg, ler Linda. – Nå har jeg øvd på å regulere følelser før jeg reageer. Det verste man kan gjøre når man selv ikke tenker og handler logisk, er vel å påstå for ungdommene at man gjør det. Jeg har begynt å vise flere deler av meg, det skaper gjenkjennelse. Vi er jo mennesker på godt og vondt alle sammen, understeker hun.

Se RVTS Sørs videosnutt om toleransevinduet her

 

Færre konflikter, bedre kommunikasjon

Ansatte forteller: – Vi kan sette oss ned med ungdommene og ta dem på alvor, forklare at det er vår jobb å få ting til å fungere, legge til rette slik at de klarer skole, har bra liv. Om du ikke kommer tilbake en kveld, er det mitt ansvar. Du kan være ute, men bare ring. Før når vi ringte, fikk vi ofte et surt: ”Hva vil du?” Nå ringer DE opp OSS og sier: ”Du, jeg er på en fest jeg kommer hjem da og da.” Vi ser en forskjell etter vi ble mer bevisst på å kommunisere traumebevisst – med økt forståelse. De henvender seg mer til oss.

Marianne:
– Toleransevinduet er en genial påminner og det gir en forståelse som gjør at vi endrer hvordan vi oppfører oss, hva vi sier,( når vi sier det) og hva vi gjør. Vi ser at både beboerne og vi kan gå ut av toleransevinduet".

Sturla: Når de ønsket noe og fikk ordet NEI, gikk mange av dem ut av toleransevinduet. Vi stod og bad dem være fornuftig, forsøkte å snakke til fornuften. Nå har vi lært at det ikke er mulig så lenge ungdommene ikke hadde koblet på tenkehjernen, men bare var i følelsene. Nå svarer vi på en mer forklarende, imøtekommende måte og unngår mange konflikter. Vi får bedre kommunikasjon.


Vi må spørre dem

De ansatte har fått økt bevissthet rundt viktigheten av å prøve å forstå hver enkelt av ungdommene som bor i huset. Blitt mer observante på at de har sine historier og opplevelser. At de må nærme seg hver enkelt med nysgjerrighet og respekt.

Marianne: Kjærlighet henger sammen med holdninger. Vi kan ikke ha holdningen:
”SÅ HELDIGE DE ER SOM ER KOMMET TIL NORGE. Nå bør de være takknemlige, ” og samtidig tro at vi møter dem slik de ønsker å bli møtt. Vi må sjekke ut. Kanskje de er lei seg, ikke takknemlige. Kanskje de merker at vi mener de bør tilpasse seg, ikke fremme sin egen integritet. Vi jobber med å få fram våre ulike holdninger for å bli bevisst på hvordan vi virker på dem vi skal være her for.

Albert: Vi har i denne opplæringen lært at vi må vise forståelse, at alt har en sammenheng. Sorg og smerte kan gi seg rare utslag og ulike uttrykk hos ulike mennesker. Veien til Norge har for noen vært tøff. Andre kom hit ganske tilfeldig. Derfor MÅ vi spørre hver enkelt om sin opplevelse. Hvordan har du det? Hva trenger du? Hvordan setter du pris på at jeg møter deg? Vi kan ikke behandle noen mennesker som en gruppe.

Sturla legger til: Det er viktig med medbestemmelse. Når mennesker får bidra og ser at deres forslag blir respektert og tatt hensyn til, går det lettere å akseptere de kjøreregler vi må ha. Vi jobber med å ansvarliggjøre dem, de skal jo forberedes på å gå ut i livet og takle det mer eller mindre alene.

Albert: UANSETT hva som er utgangspunktet. Om det er foreldre som har sendt dem fra krig og elendighet, så er det noen andre som har bestemt for deg at du skal hit.
De er helt alene – 14 år gamle – uten omsorgspersoner – og i stort behov for omsorg. Dette tenker jeg mye på. Hvordan er jeg med egne barn? Vi spør om de skal ha lue på når det er kaldt. Vi sier lykke til og klapper dem på skuldra når de skal spille kamp. Vi gir en liten klem nå og da når det er naturlig.

Flere ansatte reflekterer: Ingen tenåringer skal gjøre alt voksne sier og mener er rett.
Det ligger i en tenårings natur at de skal teste ut grenser gjøre feil. Det virker noen ganger som om vi glemmer at dette er NORMALT når andre enn foreldre skal være omsorgspersoner. RVTS Sør har rustet oss til å møte denne normaliteten, ikke tenke at det er krise om de gjør noe dumt, feil eller galt, mye er normalt, finne veier ut av det.

Linda: Dette er et rimelig behagelig sted å jobbe med flotte medarbeidere og gutter som viser oss tillit. Men det har vært en lang vei og mange runder både mellom oss voksne og i forhold til ungdommene.

 

Her har vi laget to plakater som du kan laste ned i pdf. Den ener inneholder råd fra ansatte, mens den andre tar for seg hva de ansatte har lært av ungdommene i boligen. Trykk på bildet for å laste ned plakat!

 


Våre nyheter