Hedda(32) ble utsatt for seksuelle overgrep av far gjennom store deler av barndommen. Ble voldtatt av onkel. Drakk for å døyve smerten. Tok piller. Ble innlagt. Det hun ønsket seg mest av alt, var en god klem.
Hedda bar på en hemmelighet. Ingen måtte vite om livet bak fasaden i familien hennes.
– Det var ingen steder å gå. Alle trodde jo familien vår var en ordentlig familie. Så lite vi vet, sier Hedda ettertenksomt.
Hver søndag måtte hun være med i kirken. Her ble hun fort en outsider. Hun begynte å kle seg i svart. Skade seg. Forsøke å signalisere at mye gjorde vondt inni henne.
Det var først år etter. Da hun kom i kontakt med Støttesenter mot seksuelle overgrep i Agder at det overveldende og uforståelige skulle få navn. Det var her hun for første gang fant noen hun stolte fullt og helt på. Samtidig som de hadde kunnskap om overgrep. Her ble hun ikke vurdert eller analysert for å få diagnoser. Her var det ingen som skrev ned alt hun sa, - noe som alltid gjorde henne nervøs under behandling andre steder.
– Menneskene som arbeider ved Senter mot seksuelle overgrep tar i mot hele meg som jeg er. De ser meg på en måte som gjør at jeg kjenner meg som et verdifullt menneske. Dessuten gir de aldri opp, sier ”Hedda” og legger det lange lyse håret bakover.
– Når de som skal hjelpe prøver å forstå hvorfor jeg drakk så mye, hvorfor jeg tok piller og ble ”syk i hodet”, da kommer de inn til smerten. Jeg møtte gode mennesker som med enkle modeller forklarte at jeg hadde forsøkt å beskytte meg selv. Det jeg var utsatt for var så forvirrende og vondt at det var umulig for hjernen å fatte det. De tok en annen vinkling enn mange psykiatere hadde tatt. Da de sa at mine reaksjoner var normale i forhold til det jeg var utsatt for, var det plutselig som om litt av skammen forsvant. Jeg ble løftet til å være et menneske.
Hedda tror ikke hun har de diagnosene hun fikk da de tolket hennes reaksjon på overgrepene.
– Onkel var sadist. Han voldtok meg. Fant steder å være der ingen kunne høre hva som skjedde. Bandt meg. Plaget meg. De overgrepene gav meg mareritt.
Hedda tar en liten pause.
– Allikevel er det med pappa verst. Han er jo pappa. Han kalte det kosestunder. En er jo glad i pappaen sin. Så skjønner jeg etter hvert at han skader meg. Dypt inni sjelen. At det jeg må gjøre med han for at han skal bli seksuelt tilfredsstilt, er det som ødelegger meg. Som sender meg ned i avgrunnen.
Hedda forklarer hvordan denne dobbeltheten gjorde at hun fikk tankekjør og følte seg syk i hodet. Den samme personen som skulle gi henne omsorg, krenket henne på det verste.
- Jeg har vært redd fra jeg var fem-seks år. Alltid på vakt. Jeg husker jeg bad om å få komme til himmelen.
Det aller beste i mitt møte med personene på SMSO, var at her fikk jeg den mangeårige etterlengtede klemmen, smiler Hedda.
Hedda forteller om et hjem som gjorde alt for å bevare fasaden. Om foreldre som ble hyllet som enestående av venner og annen familie. Om hvor vanskelig det da var for henne å tro at det var dem det var noe galt med. Det var sikkert henne det var noe galt med. Hedda ser lenge ut av vinduet og forteller:
– Det var en uro-stemning i huset. Det er vanskelig å forklare, men i tillegg til overgrepene kunne pappa stenge meg inne. Slå, noen ganger. Det som gjorde meg skikkelig redd, var truslene som lå i lufta. En gang helte han varm kakao på gulvet rett ved siden av meg. Det var nesten verre enn om han hadde helt den over meg, forklarer hun.
Hedda kjente seg skitten. Skjønte ikke hva som skjedde med henne. Hun følte hun ikke var verdt noen ting. Begynte å høre stemmer.
– Jeg trodde det var djevelen som pratet til meg. Trodde jeg var ond. Jeg ble sliten av det. Begynte å kutte meg. Kle meg ”horete”, sier hun sannferdig og forklarer hvordan moren sendte henne til psykolog første gang da hun var 13 år – uten at det hjalp noe som helst.
Men hun fikk piller. Etter hvert begynte hun å stjele piller fra venner og familie, og ikke minst fra medisinskapet hjemme som alltid var fullt.
– Det dempet litt av smerten jeg kjente inni meg - for en periode, forklarer hun. Etter hvert ble det alkohol. Det gikk ikke en dag uten piller og alkohol.
Hun husker en gang hun fikk kjeft av moren fordi arrene etter selvskading på armene ble synlige i en armløs kjole.
– Ta på deg en genser under kjolen slik at arrene ikke syns, sa mamma.
I 8-klasse hadde Hedda en lærer som spurte henne hvordan hun hadde det. Pratet med henne. Tok seg tid. En dag spurte hun rett ut: Har du vært utsatt for seksuelle overgrep, Hedda?
– Jeg ble rasende og ropte til henne at hun skulle pelle seg vekk. Hun traff alle ømme punkt, men jeg hadde ikke ord på alt som skjedde og stolte ikke på noen, sier Hedda.
Det gikk nesten ikke en dag fra jeg var 6 til jeg var 20 år som jeg ikke tenkte på å ta livet mitt, sier Hedda. Illustrasjonsfoto: Shutterstock.
Hver natt gjennom ungdomsskolen og videregående skole var fylt med mareritt. Det gikk nesten ikke en dag fra hun var seks år og fram til tjueårene uten at hun tenkte på å ta livet sitt. Om bare folk kunne skjønne at det meste har en grunn.
- Det var som en ørneklo hadde tatt tak i hjertet mitt og klemte til. Jeg ønsket å dø. Jeg var alltid redd, og særlig innenfor husets fire vegger. Når jeg var alene hjemme, hadde jeg en kniv i beredskap. Alt jeg slet med og var utsatt for, gjorde det nesten umulig å takle presset på skole og fritid.
Også på videregående skole møtte Hedda en enestående lærer som hun kunne snakke med. Som hun kunne ringe når som helst på døgnet.
– Hva var det med henne som gjorde at du fikk tillit til henne?
– Hun stemplet meg ikke. Hun behandlet meg ikke som syk i hodet. Jeg snakket med henne, men delte ikke den vondeste hemmeligheten.
En dag da hun gikk på videregående skole, tok Hedda altfor mange piller og kom skikkelig rusa på skolen. Det var så vidt hun klarte å gå. Hun gikk inn i en psykose. Ble innlagt på en barne- og ungdomsavdeling i psykiatrien.
– Det var vanskelig å nå inn til meg. De klarte det ikke. Sier Hedda kontant.
– Hva kommer det av, tror du?
– Jeg hadde det veldig vondt og var syk i hodet, sikkert, men det var lite av det de gjorde som hjalp. De er for opptatt av å finne ut hva som feiler deg, i stedet for å prøve å forstå hvordan du har det. De finner diagnoser og så gir de behandling, og den behandlingen var piller. De taklet meg ikke. En gang på en møte, kastet de Felleskatalogen med oversikt over medisiner, på bordet og sa: ”Plukk ut det du ønsker, vi har prøvd alt uten å lykkes.”
Men Hedda kommer ut i livet igjen. Forsøker å kjempe. Er rusfri noen måneder. Flytter til en annen by og begynner på skole. Treffer han som i dag er hennes mann. Som hun har to skjønne barn med. – Mamma og pappa ble etter hvert skilt. Mamma er en enestående mormor.
I dag lever Hedda det hun vil kalle et nesten normalt familieliv. De siste seks årene har hun tatt sosionomutdanning, har fått seg arbeid.
– En enestående kvinne, tilbød meg en jobb. Hun har større tro på meg enn jeg har selv, og jeg er veldig takknemlig. Det finnes virkelig gode mennesker. Jeg har møtt dem da jeg trengte dem mest, sier Hedda.
– Selv om jeg datt ut av skolen og til tider fikk dårlig karakterer, var det ikke fordi jeg ikke var smart. Da jeg fullførte videregående hadde jeg et snitt på 4,6 – og det er ikke verst, ler hun.
– Uten mannen min og SMSO, aner jeg ikke om jeg hadde klart dette. SMSO har vært åpne armer. Mannen min har vært en bauta. Han har fulgt meg siden jeg var 21 år. I tykt og tynt. Det må ha vært tøft til tider. Men vi holder sammen. Vi gjør alt for barna våre. Jeg er stolt. Jeg har en jobb. Og jeg tror jeg kan bygge tillit til de ungdommene jeg nå jobber med. For uten at du har tro på folk og forsøker å forstå dem, kan du ikke hjelpe noen. Kalde folk som skal plassere andre, skulle aldri jobbet med folk.
Og tør du ikke gi en klem til dem som på tusen forskjellige måter spør om nettopp det, da kan du finne deg noe annet å gjøre enn å hjelpe barn og unge, sier en bestemt Hedda som innrømmer hun er sliten etter å ha fortalt om det vondeste i livet sitt. I håp om at noen andre finner håp i hennes fortelling om å overleve det verste.
Vi kaller denne kvinnen Hedda i dette intervjuet. Av hensyn til familien står hun ikke fram med sitt fulle navn.
Rigmor Høyland Iversen
– For ansatte på SMSO har opplæringen fra RVTS Sør gitt oss et begrepsapparat på en tilnærmingsmåte som sammenfaller med våre verdier og vårt menneskesyn. Vi bruker aktivt forklaringsmodeller som ”den tredelte hjernen”, ”toleransevinduet” og ”smerteuttrykk” i samtaler med mennesker utsatt for seksuelle overgrep. Dette gir ofte økt forståelse av egne reaksjoner. De som søker hjelp hos oss, forstår bedre hvorfor de har beskyttet seg, oppført seg og levd som de gjort. Det var for å overleve. Vi har fått faglig støtte til måten vi ønsker å møte mennesker på.
– Vi vet at vennlighet og påfyll av tillit, godhet og kjærlighet påvirker hjernens grunnstemning. Derfor gir vi også klemmen til de brukerne hos oss som trenger den og vil ha den, sier Rigmor Høyland, leder Senter mot seksuelle overgrep Agder.
Leder Høyland Iversen er opptatt av faglig forankring og oppdatering.
– Men når denne er på plass og holdes ved like, så er det hvordan vi klarer å omsette denne kunnskapen i menneskemøter, som forandrer og gir mulig livsvekst til våre brukere, understreker hun.
– Vi tåler det vondeste og styrker det beste i dem som søker livsveiledning og en medvandrer hos oss, sier Rigmor Høyland Iversen, leder ved Senter mot seksuelle overgrep Agder som de siste årene har stått ansvarlig for et stort faglig løft ved SMSO Agder.
