RVTS Sør

Trenger dere tjenestestøtte? Send forespørsel.

Barnets opplevelse og hjernemodellene

– Å forstå barnets følelser i lys av hva det har opplevd, er det viktigste. Nevrobiologiens forskning skal bare hjelpe oss i denne forståelsen, men skal ikke være det første vi tenker på i møtene med barnet, sier fagsjef Mogens Albæk ved RVTS Sør.
Mogens Albæk, fagsjef RVTS Sør

Profilbilde

Eva Dønnestad
RVTS Sør

Publisert: 16.04.2015 15:18

– På RVTS Sør er vi opptatt av hvordan barn opplever sin hverdag og sin tilværelse. Vi er opptatt av hvordan de oppfatter seg selv og hvilken identitet de har. Da kan det noen ganger virke som et lite paradoks, det i hvert fall et dilemma hos oss, at noe av det vi må søke hjelp i for å forstå disse mekanismene, blir veldig mye biologi.
Det å forene en biologisk forklaringsmodell med barns opplevelser som er rent subjektive, det er faktisk litt av et kunststykke – vi skal sprike godt for å ha et ben i begge leire, sier Albæk.


– Men hvorfor er nevrobiologien blitt så viktig i møte med barn som sliter?
– Det er viktig å fokusere på forståelse av hjernen av to grunner
1. Budskapet selger godt. Hjerne er ”in”, hjerne er alvor. Når det berører hjernen forstår vi alle intuitivt at dette er alvorlig og viktig.
2. Vi trenger en enkel forklaring på det som skjer. Jesper Juul sa det en gang på denne måten: Vi kan egentlig sammenfatte mye av de siste ti års nevrobiologiske forskning med å si at vi alle har to programmer som kjører samtidig i hjernen: Et følelsesprogram – det fanger opp følelser, atmosføre, vurderinger av om det er trygt og godt eller utrygt og farlig og det andre er et fornuftsspor som prøver å sette oss i stand til å planlegge, tenke, gjøre avtaler.


Stemningsprogrammet dominerer
Mogens Albæk forklarer videre: – Når vi blir stresset, vinner stemningsprogrammet over fornuftsprogrammet. Om barn har vært utsatt for mye stress over lang tid, grunnet vold, uro eller omsorgssvikt, er det slik at stemningsprogrammet dominerer det meste av tiden. Derfor må vi voksne spørre barnet: Hvordan ser verden ut for deg? Barn og unge som er utsatt for stress over lang tid, bruker mye tid på å fange opp stemninger. Kjenne etter om det trygg eller utrygg atmosfære. Fokuset er: Hvem liker meg? Hvem liker meg ikke? Hvem er misfornøyd med meg eller fornøyd? Hvem er glad når jeg kommer? Hvem smiler? Når vi får økt innsikt i hvordan virkeligheten ser ut for mange av disse barna, blir det ekstra viktig at alle dere hjelpere der ute, vektlegger å prøve å forstå dem.

 

Krenkede barns identitet
Albæk liker å sosialpsykologen Henri Tajfel. Han forteller hvordan vi alle sammen gjør en del ting uten å ville det, men fordi vi er nødt til det. Han sier at vi først og fremst går rundt og kategoriserer alle mennesker vi møter. Snille-slemme, høye- lave, lyse- mørke, ubehagelige- behagelige, interessante- uinteressante, trygge-farlige. Vi gjør det for å ha noe å sammenligne oss selv med.
– Heldigvis kommer de fleste av oss rimelig godt ut av den sammenligningen tilstrekkelig mange ganger. Men for et barn som alltid føler det kommer dårlig ut, skapes en helt annen identitet. For barnet som føler ingen liker det, at det er ikke så god i noe som andre, er denne sammenligningen vond. ”Jeg får bare kjeft, mens de andre får skryt.” Disse barna får en helt annen identitet, understreker Abæk.

 

Hva voksne må tenke på
– Når dere hjelpere, lærere og andre voksne treffer barn som har levd med omsorgssvikt eller vold, vil jeg ikke at dere voksne først fremst tenker på den biokjemiske modellen for noe som helst, heller ikke på hvilke diagnoser dette barnet måtte ha eller ikke ha, MEN at dere prøver å forstå hvordan verden oppleves verden for dette barnet. Om det kjenner seg god ikke god nok, likt ikke likt, verdsatt eller ikke verdsatt.

 

Barn fortjener mange gode følelser
Albæk fortsetter: – Tenk på hva det gjør med hvem som helst av oss å ha en identitet av å være ikke god nok, ikke elsket nok eller ikke elsket nok. Noen kompenserer med å tenke: ”Andre vil meg ikke vel.” Eller; ”jeg er i fare”. Derfor vender vi tilbake til barnets opplevelser og barnets identitet, og de følelsene som barnet har. Det er det hjelpen skal settes inn i mot. Disse barna fortjener å ha en god identitet, fortjener å være fornøyde med seg selv. Ha mange gode følelser og mange gode opplevelser.

Da er det viktig å være nysgjerrig på hvilke opplevelser barnet sitter med, hvilke følelser de har knyttet til disse, ikke hvilke ”hardware” disse programmene måtte kjøres. Nevrobiologiske modeller er kun nødvendig for å forstå barns følelser bedre og settes i stand til å møte dem bedre, sier Mogens Albæk.

Her kan du se film på ca fem minutter der Mogens Albæk snakker om hvordan hjelpere kan klare å forene en biologisk forklaringsmodell med det å forstå barns opplevelser som er rent subjektive. ”Det er faktisk litt av et kunststykke – vi skal sprike godt for å ha et ben i begge leire.”

 

 


Våre nyheter