TraumefeltPioneren

I 35 år nå har Trine Anstorp vært i front på traumefeltet. Gjennom fagbokproduksjon og formidling i kurs- og opplæringsprogrammer. Og hele tiden som kliniker. Hun mener det er et samfunnsansvar å gi god helsehjelp. Nylig utgav hun sammen med medredaktør Kirsten Bonum boken: Traumebehandling – komplekse traumelidelser og dissosiasjon på Universitetsforlaget. Andre bidragsytere i boken er blant annet Dag Nordanger, Janina Fischer og Judith van der Weele.

Verdiforankring og menneskesyn
– Gode traumeterapeuter kan gjøre noe med hvilke konsekvenser en vond oppvekst skal få for et menneske. Jeg har sett mennesker reise seg igjen og leve gode voksenliv, på tross av langvarige og store påkjenninger som vold og overgrep, sier Trine Anstorp. Hun brenner for at enda flere fagfolk kan gjøre mer for traumatiserte. – Det er meningsfullt å tenke på at det ikke finnes noe som er for vondt og vanskelig å ta tak i. Vi mennesker har mulighet for å kunne integrere smertefulle erfaringer og gå en vei mot helhet og et godt liv. Mange vil imidlertid trenge profesjonell hjelp for å komme gjennom denne prosessen. Målsettingen med all behandling bør være at personen skal bli frisk - kunne leve her og nå i dag, uten å være så plaget av det som man har opplevd tidligere. For å oppnå dette trengs enda flere gode terapeuter med traumefaglig spisskompetanse, sier Anstorp.

Som fagperson har hun alltid hatt en verdiforankring i arbeidet:
– Faget er viktig, jeg søker alltid å være oppdatert. Men menneskesynet, grunnholdningen av å ville noe godt, forståelse av menneskets kompleksitet og overlevelsesevne, er et vesentlig utgangspunkt for arbeidet jeg står i, sier psykologspesialist Trine Anstorp. –Troen på at mennesker kan heles, er drivkraften min i arbeidet.

Ville «redde verden»
– Jeg har alltid vært svært opptatt av urettferdighet. Jeg er nok litt allergisk mot at mennesker blir behandlet urettferdig. Når pasientene formidler noe av det mest grusomme de har opplevd, har jeg mange ganger tenkt at jeg skulle ønske det ikke var sant – at verden ikke er så brutal. Men jeg vil heller vite enn ikke vite. Det gir meg innsikt om viktige brikker i et menneskes historie som gjør det lettere å forstå og se sammenheng i reaksjonene. Det jeg vet, er det lettere å gjøre noe med, sier Anstorp.

Som barn flyttet familien mye rundt, grunnet farens jobb, og Trine lærte seg til å ha sine meningers mot.
– Hvordan var oppveksten med på å forme deg, tenker du?
– Du kan si jeg fikk god trening i å møte ulike miljøer. Man må raskt prøve å forstå kulturen der man kommer, og finne en balanse i både å kunne tilpasse seg og samtidig stå for noe selv. Å være tydelig på hvem jeg var, ble både en form for selvbeskyttelse og en måte å nærme meg nye miljøer på. Litt på godt og ondt lærte jeg meg å stå for noe, selv når andre var uenig. Det ble en del av identitet min – å tørre å stå for noe alene, sier Trine.

Meningers mot
For ikke lenge siden møtte hun en gammel klassevenninne som kunne fortelle: ”Jeg husker så godt at du satt på pulten i klasserommet og protesterte. Mot alt du ikke var enig i.” Trine smiler ved tanken og ser ikke bort fra at det er nettopp denne staheten som har ført henne dit hun er i dag.
– Jeg tror den kanskje litt naive rettferdighetssansen ga meg en tydelig stemme. Mot til å formidle. Mot til å fortsette å prøve ut det jeg tror på, selv om ikke alle er enige i min måte å gjøre det på.
Omkostningene var vel den gang som nå, at man til tider også blir stående litt alene, sier Trine ettertenksomt.

Også når hun skulle velge yrke, valgte hun annerledes. Hun ble den første i sin familie som tok en lang akademisk utdanning.
– Dette er min vei og jeg har fått støtte til å gå den. Jeg har stor opplevelse av gleden i arbeidet, og har fått frihet til å utvikle meg personlig og faglig sammen med andre i et godt kollegialt fellesskap. Jeg innser jo at ambisjonene til tider har vært litt for høye, og «redde verden» er nok ikke lenger målsettingen. Men jeg kan gjøre noe der jeg er, for hver og en og for samfunnet. Det gir mening å være med på å skape muligheter til ny vekst, legge til rette for at mennesker kan bryte gamle mønstre. For det triste er jo at mange voksne utsetter sine egne barn for det samme de har vært utsatt for selv, dersom de ikke bevisst jobber for å bryte mønstre, sier hun.

Det har skjedd mye på traumefeltet i løpet av disse årene. Kunnskapen som nå er tilgjengelig om stressregulering/stabilisering, bearbeiding og rehabilitering vil hun gjerne flere skal få trene på og omsette i praksis. Hun minner om at det ikke er så lenge siden diagnoser og medikamenter var eneste tilbud til traumatiserte mennesker.

Kvinner var «psykere»
Trine tar oss med til starten på sin psykologkarriere.
- Som nyutdannet psykolog tidlig på 80-tallet møtte jeg en verden der kvinner var definert som psykere enn menn. Mange flere kvinner enn menn hadde depresjon og angst. For å sette det på spissen: Mennene satt i fengsel, mens kvinnene havnet i psykiatrien. Det var lite fokus på hva disse kvinnelige pasientene egentlig ble syke av. Litt grovt sagt ble de medisinert og så var behandlingen over, sier Trine Anstorp.
Hun minner om at man først senere på 80-tallet begynte å snakke om temaer som seksuelle overgrep og incest. Og selv om mange pasienter etter hvert kunne fortelle om erfaringer med å ha vært utsatt for overgrep og vold, ble de fortsatt diagnostisert og medisinert og deretter sendt tilbake til sin partner eller forelder – som jo var årsak til problemene.
- På 80- og 90-tallet var vi blitt en stor gruppe fagpersoner som særlig var opptatt av kvinners psykiske helse. Vi ville undersøke mer rundt livssituasjonen til kvinnene vi møtte og inviterte pasientene til å snakke om hvordan de hadde det. Vi var etter hvert flere terapeuter som så behovet for et annet og bedre tilbud til pasienter utsatt for vold og overgrep, men mange kviet seg likevel for å arbeide med denne problematikken, forteller Trine Anstorp.

Sammen med kollegaer i «Forum for traumepsykologi» gikk hun noen år senere i gang med å organisere et undervisningsprogram for en stor gruppe psykologer og leger. Mange sentrale internasjonale kapasiteter innen traumefeltet ble invitert til det norske fagmiljøet, og bidro til økt interesse for traumefokusert behandling her til lands.

Siden Trine begynte å arbeide for over tretti år siden, har mye skjedd på traumefeltet. Man har utarbeidet felles begreper og utviklet flere metoder og teknikker for behandling av traumerelaterte lidelser. Trine har bidratt til dette, noe hun er stolt over.
— I dag er det bedre mulighet i helsevesenet til å få bearbeidet traumatiske erfaringer enn tidligere, likevel er det dessverre fremdeles ikke tilstrekkelig god hjelp å få alle steder.

Fokus på livsbetingelser
Opp igjennom historien har synet på årsak til psykiske problemer vekslet. Utover åttitallet ble man mer og mer opptatt av hvilken betydning livsbetingelser og ytre påkjenninger har for psykisk helse. Denne forståelsen utviklet seg parallelt med etableringen av krisesentre og støttesentrene mot incest.
- Vi fikk en økt bevissthet i forhold til at psykiske reaksjoner henger sammen med aktuelle påkjenninger. Fokus på sammenhengen mellom hva et menneske har opplevd, og hvordan det har det, er blitt tydeligere de siste tiårene, sier traumefeltpioneren.

Trine brenner for at all den kunnskapen vi har i dag om hvordan traumer kan behandles, må bli satt ut i livet. «Traumebehandling er god psykoterapi, pluss litt til», understreker hun, og ønsker at flest mulig skal kunne få opplæring og trening i god traumebehandling.

Tryggere Traumeterapeuter
Trine Anstorp har sammen med en stor gruppe kollegaer gjennom de siste 8 årene utviklet og drevet Tryggere Traumeterapeuter – RVTS Øst sitt traumefaglige kompetanseprogram for spesialisthelsetjenesten. De viser til tre faser i traumebehandling:

1. Stabilisering, regulering

2. Bearbeiding

3. Rehabilitering, mestring av livet

– Stabilisering eller regulering er alfa og omega i all traumebehandling. Vi sier at regulering er traumebehandling. Om en person ikke først får hjelp til å kunne regulere seg bedre, er det ikke mulig å gå videre med bearbeiding. Kjernen i traumereaksjonen er jo overveldelse og opplevelse av å være redd og ute av kontroll. De automatiske responsene må få hjelp til å kunne roe seg slik at personen kommer bedre i balanse og får nødvendig kapasitet til å kunne møte og integrere det som er for vanskelig å forholde seg til. Ofte vil den som er til behandling forsøke å holde den overveldende historien borte, fordi det er så skremmende å nærme seg den. Den terapeuten som sier: ”Dette er for stort til å ta tak i” forsterker pasientens opplevelse av at det fremdeles er farlig i dag, og kan gjøre vondt verre. Målet er steg for steg, sakte men sikkert, å få fatt i og integrere det vonde og overveldende slik at personen kan starte en vei mot mer helhet og stabilitet, understreker Anstorp.

Terapeutens rolle i endring
– I traumebehandling inviteres hjelperen til en mer samhandlende, fremoverlent og aktiv terapeutrolle. Det nytter ikke å lene seg tilbake og unngå det ubehagelige om man skal integrere det pasienten forsøker å unngå. Ingenting endrer seg av å koseprate. Vi må gjøre en liten operasjon, ta noen grep, invitere til noe annet enn flukten fra det vondeste, sier Trine engasjert. Hun vektlegger at hjelperne må arbeide med seg selv, kjenne sin egen fortelling.
– En god traumeterapeut våger å møte og tåle historien og følelsene til personen de behandler. Man må kunne noen metoder for å vite hva man skal gjøre når pasienten kommer til smertepunktet. Lære seg å stabilisere følelser. Utfordre og regulere sammen med pasienten. Man må anerkjenne behovet for de strategiene pasienten har hatt og har som nødvendige for å dempe smerten, selv når disse strategiene gjør det vanskelig for en. I forsøk på å regulere seg selv og dempe smerte er det noen som skader seg selv, andre har spiseforstyrrelser og andre igjen ruser seg.
Terapeuten må ha forståelse for at dette, uansett hvor galt det kan være, er blitt en del av løsningen for den det gjelder. Terapeuten kan si: ”Det er helt sikkert noen gode grunner til at du gjør det du gjør.” Denne aksepterende formen for tilnærming åpner for et viktig samarbeid om behandlingen, - om å kunne finne nye og mer brukbare løsninger på gamle problemer, understreker Anstorp.

Usikre terapeuter
Gjennom Tryggere Traumeterapeuter-undervisningen var Trine og kollegaene opptatt av hvilke utfordringer terapeutene i spesialisthelsetjenesten opplevde når det gjaldt behandling av traumatiserte. De spurte blant annet: «Hva trenger du for å gi god traumebehandling?” og ”Hva er dine største utfordringer med hensyn til å bruke traumespesifikk kunnskap i praksis?» Svarene de fikk kan oppsummeres slik:

”Vi kjenner oss for usikre. Vi vet ikke helt hva vi skal gjøre. Vi har for lite tid til rådighet. Og, vi er redde for å gjøre noe som kan forverre pasientens lidelse.” Dermed ble målsettingen med opplæringen enda tydeligere: Hvordan gi den profesjonelle hjelperen trygghet, kunnskap og mot til å hjelpe pasientene enda bedre?

- Altfor mange terapeuter får en passiv og avventende behandlingsstil fordi vi er engstelige for å gjøre vondt verre. God traumebehandling hjelper imidlertid pasienten til å tåle sine egne erfaringer og de følelsene som følger med, understreker Anstorp. Kunnskap om gode metoder for traumebehandling betyr også kortere og mer effektiv behandlingstid, noe som må sies å være et gode både for pasienten og helseapparatet!

Våge å ta i mot vonde følelser
- Vår erfaring fra TT er at mange fagpersoner med gode intensjoner ikke klarer å omsette kunnskapen om traumebehandling i praksis. Mange mangler tro på egen evne til å gjøre en forskjell. For det er der det skorter, ofte. De er redd for at de selv ikke skal vite hva de skal gjøre, eller at pasienten skal bli verre, om de begynner å spørre.
- Er de redd for følelsene som kan komme opp hos pasienten?
- Det kan virke sånn. Når noe gjør vondt for pasienten, kan det bli fristende å stoppe opp.
I stedet for å si: «Stakkars, hun ble så lei seg. Jeg måtte stoppe, kan vi si: Nå nærmer vi oss noe vondt som er viktig å undersøke». Om hjelperen trekker seg når personen nærmer seg det hun egentlig strever med, da blir jo personen igjen alene og overlatt til seg selv i sin vanskelige situasjon. Det er et menneskelig fenomen å se på sterke følelsesuttrykk som ubehagelige. Men i god traumebehandling har terapeuten metoder for å kunne nærme seg det ubehagelige, og kan hjelpe den voksne personen til å forholde seg i dag til det som var umulig å stå i som barn.

Formidleren
Trine Anstorp er opptatt av formidling. I løpet av intervjuet kommer de små antydningene, understatementet ligger på lur. Hun liker å holde en form for forestilling når hun underviser, og er nok vel så komfortabel med å snakke for en sal med flere hundre som å småprate med folk i pausene.

Noe av det jeg har prøvd å få til for RVTS Øst, er kort sagt å formidle et faglig innhold som naturligvis skal være oppdatert og grunnet i forskning.
- Men selve formidlingen av dette stoffet er alfa og omega. Om vi skal nå fram med det vi har å by på, må vi inn og gjøre et arbeid for at mottakerne skal bli engasjert. Slik at vi når fram til dem og gir dem lyst til å endre praksis.
HUMOR ER viktig, sier Trine. Kunsten er å ha nærhet og samtidig avstand nok til stoffet slik at man ikke blir selvhøytidelig. Morsomme historier for å få fram alvoret, hører til stor formidlingskunst, understreker hun.

– I prinsippet er god traumebehandling veldig enkelt, sier Trine uten arroganse:
- SAMMEN med pasienten skal vi lete oss fram til hvordan det som tidligere har vært helt overveldende erfaringer om noe som ikke har vært mulig å forholde seg til, nå kan komme fram, bli møtt og integreres i personen. Vi hjelper rett og slett mennesker til å tåle sine erfaringer bedre, og ikke lenger bli så overveldet og satt ut av spill. Dette arbeidet er krevende for de fleste men gir også mange gyldne øyeblikk, både for den som er pasient og terapeut, sier Trine Anstorp, - som også er en av foredragsholderne på den internasjonale konferansen om ”Traumer, dissosiasjon og psykose” i Kristiansand 3.-5. juni i år.

Aktuelle lenker:

http://www.universitetsforlaget.no/Bli-forfatter/Vaare-forfattere/Trine_Anstorp

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=132974

https://www.youtube.com/watch?v=SQuWUro1jgo