Det største som har skjedd i min levetid er utviklingen og utbredelsen av en global empati, skriver barnepsykolog Magne Raundalen i denne spalten for RVTS Sør. Han etterlyser en empatifremmende oppvekst, for den globale empatien er ikke medfødt.
I det allsidige og til dels morsomme TV-programmet «Big Bang» skulle panel-deltakerne nylig reflektere over det største som hadde hendt i deres levetid. Tema var riktignok oppfinnelser, og jeg fikk med meg at kjøleskapet kom på topp hos antropologen og GPS hos biologen. Men jeg ble jo sittende og tenke etter etterpå. Det største i min levetid? Jeg fant ingen ting blant tingene, så jeg måtte utvide radius, og jeg var ikke i tvil: Det største som har skjedd i min levetid er utviklingen og utbredelsen av en global empati.
Det har skjedd i min levetid. Husk jeg er født i 1941. Jeg var konfirmant da den første bevilgningen på et norsk statsbudsjett handlet om utviklingshjelp og nødhjelp. Den globale UNICEF, Redd Barna og alle de andre, er godt plassert innen min levetid. Marshallhjelpen for å bringe Tyskland på fote og i folden igjen var mer politisk enn empatisk i 1946, men en god forløper. Jeg har også vært så lenge i UNICEF at jeg har sett land etter land som har rykket opp fra å være mottakere av global empati til å bli bidragsytere. Det var ikke uten betydning for viljen i folket at de hadde mottatt både nødhjelp og utviklingshjelp. Selv om skuffelser oppstår, og den politiske debatten av og til går av sporet, er samlingen av «giverlandene» med god prestisje til det landet som har fått tildelt rollen som «leder for giverlandene» , like sikkert og forutsigbart som budsjettforhandlinger.
Jeg kan også dokumentere noe fra min barndom. Minner fra bestemor og bestefar. Begge gode kristne og misjonsvenner sitter foran 7-åringen, meg, med lokalavisa som har et oppslag om den store sultkatastrofen i India. Bestefar som har avisa først utbryter «Huff a meg» og blar fort videre til en helside om helårsvei over Haukeli, og der blir han lenge. Når det endelig er bestemors tur til å ha avisen, kommer også hun først til «Sulten i Indien» men går fort videre etter dype sukk og «hutte-tu». Men India var hverken en del av deres verden eller hverdag. Det var imidlertid Santalmisjonen. Stifteren og pioneren fra Norge, Lars Skrefsrud ble min helt, og bestemor omtalte ham som en kjær, avdød slektning, og så kom misjonærene hjem fra Santalistan med sine lysbilder og historier. Såkornet var nok kommet i jorden, men åkeren var bitte liten.
For 52 år siden var jeg lærervikar for en 6.klasse et helt år, og de inviterte meg på FN-dagen nå i 2014 for å minnes de glade dagene da de var 12 år og hadde en lærer på 20. De var alle enige om den største begivenheten de hadde fra sin skolegang: Det var nettopp FN-dagen, den 24. oktober 1962 da hele klassen min samlet hele skolen pluss lokalavisene til kakelotteri og framføring av skuespill laget av UNICEF, med inntekt til «India-hjelpen». Elevene var allerede i gang med brev-vennskap på engelsk med indiske klasse-venner, og på festen nå fikk jeg vite at en av dem hadde reist som voksen med egne barn og besøkt familien hun ble kjent med i India den gang! Verden går framover, den har ikke noe annet sted å gå.
Mens jeg sitter og skriver melder nyhetene søndag kveld 26.april at det kraftige jordskjelvet i Kathmandu, hovedstaden i Nepal i går, har tatt livet av 2400 mennesker og nøden er stor i en ellers kaotisk by med en million innbyggere. Tidligere på dagen har Kirkens Nødhjelp og Redd Barna vært på banen, begge har prosjekter der, og nå på kvelden er Røde Kors klar med et helt feltsykehus ombord i flyet, og statsminister og utenriksminister er på pletten mens et norsk spesialteam er i ferd med å gå om bord i et annet fly på Gardermoen. Tidligere på søndagen besøkte utenriksminister Børge Brende Røde Kors for å drøfte planene framover; og penger fra Regjeringen, går jeg ut fra – i en pause fra partiets landsmøte. Erna Solberg som var på Gardermoen allerede, kom ut og sa at hun var stolt over hva Norge har å bidra med, særlig et topp-trenet spesialteam. I neste innslag i nyhetene får vi se kinesiske hjelpearbeidere i ruinene, de er der allerede, og deretter får vi bilder fra Japan hvor de pakker flyene.
Fremtredende forskere som vår egen Dag O. Hessen, også med i panelet til «Big Bang» og pioneren på forskningen om empatiutviklingen hos barn, Nancy Eisenberg, Arizona State University, og psykologen og hjerneforskeren Tania Singer som leder et eget Max Planck Institutt i Leipzig om «the social brain», er enige om at empatien bygger på et medfødt grunnlag. Empatien har, i motsetning til psykopatien, tjent menneskenes overlevelse og dermed fått en global utbredelse. Naturen er på vår side.
Men som alle våre natur-talenter, evnen til språk inkludert, er kvaliteten på fortsettelsen avhengig av utvikling, læring og påvirkning, også kalt oppdragelse. Vi kan derfor snakke om empati-fremmende oppvekst, og empati-hemmende barndom. Men den globale empati er ikke medfødt – drivkreftene til å engasjere oss, forlange at myndighetene gjør noe, selv gi penger til Røde Kors, UNICEF, Plan, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, er i hovedsak et sosialt påvirkningsprodukt; ja selve stiftelsene av disse organisasjonene er også det. Selv om de må nå inn til et bankende hjerte.
Og da kommer det avgjørende spørsmålet:
Hvem er det som har fungert som «heart-starter» for den globale empatien?
De som til nå er blitt utpekt til en hovedrolle er journalistene. Både med sine fortellinger der langt borte fra, og ikke minst med sine håndholdte kameraer som gjorde det døende barnet i Sudan med den svevende gribben over seg verdensberømt. Fotografen har for øvrig berettet om sine plager i ettertid da mange hadde reagert på at han tok bilder i stedet for å redde liv. Men det stemte ikke. Og vi skal være meget forsiktige med å henge ut journalistene som er der når ingen andre våger; de har tapslister blant sine som langt overstiger hjelpearbeidernes. De har ikke tenkt å gi seg. Nå står de på kaien i Libya, Lampedusa og Alexandra og utfordrer til margen den globale empati som lar tusener av flyktninger, barn og familier, drukne på vei til frihet og et bedre liv. Hvorfor og hvordan politiske støysendere har forsøkt å blokkere flyktningens inngang til våre hjerters globale empati, bør bli tema for en tøff og grundig psykologisk analyse. Kan herjingene deres ha ringvirkninger slik at det største som har skjedd i vår tid kommer i nedoverbakke med de neste generasjoner?
En spesiell hilsen vil jeg i denne artikkelen sende til den unge psykologen Ane Bjøru Fjeldsæter for en bok om global empati av første klasse. Boken heter «De uberørbare» og handler om henne og «Leger uten Grenser» på post i ebola-sykehusene i Sierra Leone og Liberia. Hva skal jeg si til deg i noen korte setninger, Ane? Hadde jeg undervist psykologistudenter på Universitetet nå, skulle jeg lest boken din høyt for dem. Hele. Du gir dem innsikt i hvor store oppgaver vi og vårt fag har der ute, i stort og smått, når det er som aller verst. Du viderekobler dem for alltid til en global empati.
Magne Raundalen -april 2015
Referanser:
Dag O. Hessen: Intervju i «Prosa», 4/11, 2011.
Nancy Eisenberg et al: I Child Development, 76, 2005
Tania Singer: “The past, present and future of social neuroscience: A European perspective.” NeuroImage, 2012, 61, 437-449
Ane Bjøru Fjeldsæter: De uberørbare. CappelenDamm, 2015.
