RVTS Sør

Trenger dere tjenestestøtte? Send forespørsel.

Reisen mot mening

– Vi vil sette det eksistensielle, hva folk tror på og bærer det vonde i, på dagsordenen, sier fagsjef ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, Heine Steinkopf.
Heine Steinkopf, fagsjef ved RVTS Sør

Profilbilde

Eva Dønnestad
RVTS Sør

Publisert: 18.11.2015 10:12

RVTS Sør vil sette kunnskap ut i praksis i møte med mennesker som er utsatt for vold, overgrep, er selvmordstruet, i krise eller tvunget på flukt. Fagmiljøet inkluderer forskning fra ulike fag - sosiologi, narrativ psykologi, nevrobiologi, sosialantropologi, filosofi, pedagogikk, litteraturvitenskap og kommunikasjon og formidling. Nå søker de i større grad enn tidligere mot religionspsykologien for å utvide porteføljen av kunnskap. Fagutviklingsfunksjonen arbeider tett sammen med kommunikasjon/formidlingsfunksjonen for å også finne språk som gjør det lettere å omsette ny kunnskap i praksis. RTVS Sør ønsker å være innovative i sin implementering og legger stor vekt på menneskemøte-kompetanse – fordi de ofte er i tillitsfulle relasjoner sår lettere kan leges.
– Hvorfor skal det eksistensielle på dagsordenen?
– Fordi mennesket er mer enn kropp, fordi mennesker søker mening. Mennesker har også åndelige behov. Når vi skal bidra slik at traumatiserte mennesker kan finner veier til helhet, må vi også finne ut hvilke ressurser de har med seg for å klare dette. For noen er for eksempel troen en slik ressurs – som vi da ikke kan se bort i fra . Uavhengig av hva vi tror på selv, sier Heine Steinkopf.

– Mennesker er mye mer enn det vi ser i øyeblikket. Når vi istandsetter mennesker til å bli gode menneskemøtere gjennom vår kompetanseheving, vil vi løfte frem oppgaven; å forsøke å se større deler av et menneske. Også de delene som for tiden ikke er så synlige, sier Heine Steinkopf.


Programerklæring
Fagsjefen løfter frem RVTS Sørs visjon, programerklæring:
– Vi ønsker å forstå mennesker i lys av det de har opplevd. Ikke ut i fra kategorier eller forhåndsdefinerte rammer. Mennesker er både mestrende og lidende. Mektig og avmektig. Glade og triste.

For å få til dette arbeidet, bli opptatt av åndelige og eksistensielle behov, må vi stille oss selv følgende spørsmål: Hva er den meningsbærende rammen rundt livene våre? Hva er det meningsbærende systemet du bærer både glede og smerte i? Hvordan kan vi som hjelpere være veivisere også i forhold til trossystemer som kan bære smerte og utrygghet? Kan vi se styrken i menneskers tro? Selv om vi selv kanskje tror på noe annet, og kanskje mener at deres tro er ”feil”. Kan vi støtte deres selvstendige og individuelle leting etter bærende trossystemer? I ”gamle dager” hadde mennesker større aksept for det ukontrollerbare, og søkte kanskje derfor i større grad til ”noe utenfor seg selv”. I vår rasjonelle og instrumentelle samtid har vi større kontroll, og kanskje dermed mindre tro. Kanskje dette gjør oss mer sårbare når ulykken eller krenkelsen skjer?


Språk
Fagsjefen understreker at i dette landskapet blir språket viktig. Hvordan beskriver vi hverandre og andres tro og erfaringer? Hvordan beskriver vi oss selv? Narrativ psykologi er opptatt av det konkrete språket vi bruker; om oss selv, om andre, og om det vi opplever. Vår opplevelse av virkeligheten blir slik vi beskriver den. Da blir det viktig hvordan vi beskriver den, hvis det er slik at vi former vår opplevelse av livet med de ordene vi bruker. Da er det også viktig å være bevisst på hvilke hendelser i livet vi bruker som utgangspunkt for fortellingene om meg selv og de andre. Det blir viktig å ikke utelate ulike troserfaringer, eksistensielle erfaringer som kan være viktige deler av menneskers fortellinger.

Hvordan forteller vi fortellingen om flyktningene fra Syria? Hvordan ville de fortalt den selv? Terrorhandlingene begått av ekstremister er utgangspunkt for fortellingen om flyktningene. Lager vi fortellinger om opportunister som utnytter velstanden i vesten, eller fortellingen om redde mennesker som flykter med fare for sine liv? Kanskje vi også må våge å spørre hva de henter styrke i, hva de tror på?

Eller ungdommen som opptrer aggressivt og devaluerende, forteller vi hans historie som en overgriper, en versting, en bølle som skaper utrygghet, eller ser vi det hele mennesket bak hans ytre presentasjon, hans redsel og utrygghet, hans behov for å vise seg frem som en som mestrer et vanskelig liv nettopp på denne måten?


Valgmuligheter
Fagsjefen ønsker å fokusere på menneskers valgmuligheter.
– Når vi forstår at vår opplevelse av virkeligheten er betinget av vår individuelle sansning, persepsjon og fortolkning. Når vi forstår at disse prosessene ikke trenger å være automatiske, at vi har anledning til å påvirke dem, når vi får et bevisst forhold til at vi er fortolkere av virkeligheten, ikke objektive tilskuere, DA har vi mulighet til å velge å se andre mennesker i et positivt lys.

Vi kan velge å se løsninger fremfor problemer. Vi kan velge å se de vi skal hjelpe i et nådig lys. Vi kan velge å se medarbeidere i et nådig lys. Vi trenger en selvreflekterende holdning. Uten det, kan vi fort bli forståsegpåere eller ”finnfemfeilhosandre-agenter”.


Samfunnsperspektivet
– Vi har tradisjon for å forstå krenkelser og traumer i et individperspektiv. Det er den enkelte som blir traumatisert, og som bærer smerten på sitt individuelle vis. Er dette en begrensende forståelse? Hva kan sosiologien tilføre oss? Hvilke strukturer i samfunnet bidrar til individets symptomatologi? Kan vi identifisere faktorer i samfunnet rundt oss som trenger å styrkes, for å i neste omgang bidra til større mestring hos enkeltmennesker med vanskelige liv?

Vi har kanskje i frykt for å bli misjonerende, i stor grad holdt troen utenfor terapirommet. Hva mennesker tror på – enten det er den ene eller andre overbevisningen knyttet til den ene eller andre religionen, er det ofte en gjennomgripende del av et menneskets fortelling. Noen ganger som en ressurs. Andre ganger som en utfordring. Men vi ønsker å ta større deler av mennesket på alvor – forsøke å møte større deler av mennesket. For det er jo det vi arbeider for – at mennesket skal klare å integrere vonde og gode erfaringer på en måte de kan leve med. Da må vi også sjekke ut om mennesker har noe de støtter seg til som betyr mye for dem. Mennesker prøver å skape mening, og vi vil være med på den reisen, sier Heine Steinkopf.


Våre nyheter