RVTS Sør

Trenger dere tjenestestøtte? Send forespørsel.

Ung MeningsJakt

En ny ung artiststemme søker noe han virkelig kan tro på. Hvordan møter vi barn og unges ønsker om å skape mening?
 class=

Profilbilde

Eva Dønnestad
Kommunikasjons- og formidlingsleder

Publisert: 16.11.2015 10:03
Spaltist

”Riv i hjertet”
Den unge låtskriveren Sondre Justad fyker til topps på musikklistene for tiden med låten Riv i hjertet. Teksten på Riv i hjertet begynner med et eksistensielt spørsmål: “Hvis æ visste at æ sku dø snart, hadde æ da vært fornøyd me måten æ lev på? Og litt senere i teksten: …æ vil kjenne at æ lev, vil kjenne at det riv i hjærte, gje mæ nåkka som betyr no, nåkka æ værkeli kan tru på” Og Justad er ikke alene om å søke mening og reflektere over livet. Innboksen hans er full av tilbakemeldinger og fortellinger fra barn og unge. Han har bestemt seg for å svare alle.


Barn og unge har meninger, men de søker også mening. Noe å tro på. De leter etter relasjoner og arenaer som rommer det som de finner betydningsfullt. Hvordan møter vi det? Om barn og unge uttrykker åndelige behov, er hjelpeapparat og offentlige tjenester klare til å møte dem? Eller må nittitallsironikerne og sekstiåtterne ta en åndelig og eksistensiell skole? Det er i hvert fall nødvendig at vi sjekker ut hvilke behov de vil skal hjelpe, har. Ellers kan vi komme til å gi stener for brød.

”Et menneske er både kropp, sjel og ånd,” slår Stortingets opptrappingsplanen for psykisk helse fast. Men er det rom for unges åndelige og eksistensielle behov og ressurser i hjelpeapparatet? Etterspør vi hva som betyr mest for dem, hva de bærer det vonde i, hva de tror på og finner støtte i?


Åndelige omsorg
Helsedirektoratet har utarbeidet retningslinjer for åndelig omsorg ved livets slutt.
I retningslinjene står det blant annet: “Mye tyder på at åndelige behov ikke blir møtt godt nok innenfor store deler av dagens norske helsevesen. Behov for åndelig omsorg skal kartlegges på en forsvarlig måte.” Men det er ikke bare ved livets slutt mennesker kan trenge åndelig omsorg. Barn og unge på vei ut i livet, kan ha eksistensielle og åndelige behov. Kanskje vi sammen med barn og unge kan lage veivisere som sikrer at vi tar ung meningsjakt på alvor? Slik at det ikke blir en åndelig omsorg som kveler, men en åndelig omsorg som gir næring til det den andre vil være, som imøtegår eksistensielle og åndelige behov.

Ånd betyr menneskets sentrum, det innerste. Det kan være en spennende reise å gjøre sammen med dem vi skal hjelpe: Hva er det du klamrer deg til når alt annet raser? En reise det ikke er lett å legge ut på om vi aldri har stilt oss det spørsmålet selv. En reise som krever at vi varsomt nærmer oss – i respekt for den andre.


Unge filosofer utfordrer oss
Den åndelige dimensjonen i et menneske rommer både det eksistensielle og det religiøse. Livet, døden, meningen med livet. Troen. Barn og unge er også meningssøkende. De kan bære med seg tro og refleksjoner, noe som betyr mye for dem. Verdighet bygges når de voksne hjelperne og omsorgspersonene har respekt for både kropp, sjel og ånd. Unge stiller spørsmål som vi bør tørre å møte dem på: Hvis jeg visste jeg snart skulle dø, ville jeg vært fornøyd med måten jeg lever på?


Etterspørre, ikke overbevise
Vår oppgave som terapeuter, lærere, historiefortellere, trenere, formidlere, kompetansehevere og miljøarbeidere - kan være å etterspørre og være åpne for alle RESSURSER som kan være av betydning for et menneskes delingsprosess. Da snakker vi ikke om åndelighet i betydningen misjonere eller overbevise andre om våre svar. Nei, vi snakker om åndelighet i betydningen: Etterspørre hva mennesker tror på og finne mening i. Være åpent nysgjerrig på og verdig respektere den andres steder å hente mot og styrke til å leve. Å verdsette forskjellighet er nødvendig. Finne ut hvor den andre vil, og hva som skal til for at han skal klare det. Da er det helt underordnet om man selv tror, eller hva man tror på. Oppdraget er å være åpen for det som bidrar til heling for den andre.


Tro som bærekraft
Et menneskeliv har mange dimensjoner og fasetter. Kanskje vi ved å ta flere av dem på alvor, kan vi bidra til at mennesker finner veier mot helhet? Jeg har videreformidlet en rekke fortellinger fra barn og unge om hva som er bra og hva som er vondt i livene deres. Hva de savner og hva de drømmer om. Flere ganger i løpet av disse årene har jeg også møtt på barn og unge som sier at de ikke forteller til terapeuten, psykologen eller hjelpere at de tror. En gutt sa: ”Nei, det er flaut. Det hører liksom ikke hjemme der. Men troen betyr veldig mye for meg.” Når det nå er slik at troen gir en del mennesker økt bærekraft, fordrer det at vi etterspør denne ressursen når mennesker skal finne veier til helhet i livene sine. At vi utforsker også dette landskapet i et menneskeliv.


“Sofia” folder hendene under dyna
For flere år siden gjorde jeg et prosjekt med barn på en psykiatrisk avdeling. Jeg glemmer aldri 12-årige jenta ”Sofia” som fortalte at hun hver kveld foldet hendene under dyna og bad. For hun visste ikke om de som jobbet der hadde noe særlig sansen for bønn. Men det gjorde henne tryggere. Jeg husker at jeg tenkte at hun sikkert ikke var alene. Om å søke trøst der trøsten var å finne. At ingen kan stanse bønnene fra dem som overlever ved hjelp av dem.


Hva betyr noe for deg?
Kanskje alle som arbeider med å hjelpe mennesker, har ansvar for å spørre dem man hjelper: Hvordan har du klart deg til nå? Hvor søker du trøst? Hva har hjulpet deg til nå? Hva hadde du ikke klart deg foruten? Om det er tro, idretten venn, nabo, turer i fjellet, turer ved havet, skriving, maling, praktisk arbeid, yoga, meditasjon, menigheten, hva som helst – så er det verdt å hente fram når et menneske skal hjelpe et annet. Eller som 20 -åringen som hadde hatt et lite sammenbrudd sa: ”Jeg strikket meg frisk igjen.”

La de som vil be, få be. La de som vil la være, la være. Gi de som vil strikke seg friske, strikkepinner, og de som vil til fjells, skikkelige fjellsko. Vi kan ikke pådytte alle strikkepinner, men vi har plikt til å spørre: Hva betyr noe for deg?

Kanskje den eksistensielle og åndelige kompetansehevingen kan starte med å ta en Justad på egen dialekt og sende den ut til alle voksne som møter barn og unge som har det vondt: Hvis du visste du skulle dø snart, hadde du da vært fornøyd med måten du lever på?

Lytt til RIV I HJERTET her....

 

 



Eva Dønnestad

EVA DYPPER PENNENEva Dønnestad er kommunikasjonsleder i RVTS Sør. En erfaren skribent og historieforteller som har vært morgenkåsør i NRK P2 og magasinspaltist i Fædrelandsvennen i en årrekke. Hun har ledet mange nasjonale prosjekter med sårbare barn, unge og voksne i fokus. Hun har produsert magasiner og utgitt flere bøker. Hos RVTS Sør driver hun verdi- og utviklingsarbeid og lager innhold til prosjekter og våre websider.


Våre nyheter