RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

Å være tro mot

- Jeg ønsker å være tro mot dem som tar sjansen på å stole på meg og forteller om sine liv, sier sosialantropolog Torunn Fladstad og seniorrådgiver ved RVTS Sør.
Torunn Fladstad, seniorrådgiver ved RVTS Sør har fulgt unge flyktninger over flere år. I denne artikkelen kan du lese om Hassan og Mohammed.

Profilbilde

Eva Dønnestad
RVTS Sør

Publisert: 14.12.2015 15:14

- Subjektivitet, innlevelse og empati er sentralt i min forskning, sier Fladstad.

- I formidling av historier om andres liv, vil min lojalitet alltid ligge hos dem som tok sjansen på å stole på meg; de som viste meg tillit ved å fortelle om sine liv. Jeg ønsker å være tro mot dem og formidle fortolkninger og historier om liv, som de kan kjenne seg igjen i, sier sosialantropologen.

Fulgt en afghansk gutt i fire år
Torunn Fladstad er opptatt av å lytte til fortellinger om livene til flyktninger og asylsøkere – mennesker i ofte utfordrende livssituasjoner, som hun gjerne følger over lengre tid.
– Hva er viktig for deg i dine møter med flyktninger og asylsøkere?

 

Torunn Fladstad er sosialantropolog og seniorrådgiver ved RVTS Sør. Hun har deltatt i flere forskningsprosjekter innen minoritets- og flyktningfeltet fra tidlig på 1990-tallet og har publisert bøker og artikler om forskjellige flyktningpopulasjoner i Norge, med særlig fokus på barn og enslige mindreårige. Hennes forskning inkluderer refleksjoner på metode og etikk.

Respekt, anerkjennelse og interesse for dem det gjelder, er grunnleggende for å kunne møte mennesker på en verdig måte.

Torunn Fladstad har blant annet fulgt en ung gutt fra Afghanistan, Hassan (pseudonym), over flere år. Hassan kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker, fikk oppholdstillatelse og ble bosatt i en kommune. Han takket ja til å delta i et forskningsprosjekt på «Bosetting av unge flyktninger fra Afghanistan: Forventninger og innsats.» Prosjektet har vært et samarbeid mellom flere forskere og institusjoner (RBUP/HiT/ISF/RVTS Sør). – Det er et kvalitativt forskningsprosjekt, hvor vi har fulgt et lite antall afghanske gutter over tid, deriblant Hassan.

– ”De trodde på meg, og det ga meg tro på meg selv.” Dette utsagnet kommer fra en annen enslig mindreårig flyktning, forteller Torunn. Utsagnet er betegnende også for den forvandling som har skjedd med Hassan.

LES FORTELLINGEN OM HASSAN HER : ”Sparka rundt som en ball”
 

Lærer om Hassan: ”Han er et menneske jeg aldri, aldri vil glemme. Jeg håper virkelig at det lykkes for han. Jeg var så stolt av den gutten der!” Illustrasjonsbilde: Shutterstock


Å bli vist tillit og bygge tillit
– Hva tenker du at du med din fagbakgrunn kan bidra med i et ressurssenter som RVTS?
– Jeg synes det er viktig at folk med ulik fagbakgrunn er med i kompetansehevings-satsinger i arbeid med barn og unge. Antropologer kan bidra til å utvide perspektivene med større fokus på de sammenhenger mennesker inngår i – relasjoner, kultur og samfunn.

Torunn forklarer hvordan hun er avhengig av å bygge tillit og bli invitert inn i verdenen til dem hun skal forske på. Hun forteller fra sitt første forskningsprosjekt, da hun skulle skrive hovedfagsoppgave om vietnamesiske ungdommer i Norge.
– Jeg troppet opp med ryggsekk og presenterte meg som student fra universitetet som skulle bli med på tur og skrive hovedfagsoppgave om dem. ”Skal en fremmed reise sammen med oss?” var deres første reaksjon. Ingen av ungdommene ville sitte sammen med meg i bussen. Men etter en tur med felles overnatting på gulvet i en gymsal, flere ungdomsleirer, mange samtaler, hjemmebesøk og flere overnattinger, endret relasjonene seg.

Når ungdommer tar sjansen på å stole på meg, kjenner jeg hvor mye det betyr for meg. De gangene det skjer, at jeg blir vist tillit, kjenner jeg på en stor takknemlighet over at andre tar sjansen på at jeg er til å stole på. DET er noe av det mest inspirerende i dette arbeidet. Å bli vist tillit, sier Torunn Fladstad.

– Hva er viktigst for deg i formidling av forskningen?
– Jeg glemmer aldri rådet jeg fikk av min veileder på Universitetet i Bergen: ”Ikke mist menneskene, ikke mist livet i materialet, og uansett hva du gjør, ikke mist ditt eget engasjement!” – Dialogen med dem jeg forsker på, er det aller viktigste for meg. Og når jeg først er i gang med å referere min veileder: ”Målet må være å finne fram til en analysemåte som holder liv i livet, og ikke lar det falle død om på forskerens bord eller knebles i forskerens søken etter sammenhenger.” Jeg ønsker å bevare ”livet i livene” i min formidling og, med Unni Wikans ord, skrive så det skaper en form for resonans og berører de som leser.

Kollegaer sier at dette kjennetegner Torunns arbeid. Hun er troverdig, grundig, etterrettelig og standhaftig tro mot det mennesker har formidlet og delt med henne. Hun forsøker å forme fag og prosjekter slik at det kan møte behov til de som er involvert.


Svarene ligger hos dem som lever livene
– Alt hjelpearbeid er avhengig av tillit. Hvordan går du frem for å skape tillit?
– Det er viktig for meg å lytte til hva andre definerer som viktig i sine liv, stille spørsmål – og i utgangspunktet være den som ikke vet, som ikke har alle svarene.
Jeg mener også at asyl- og flyktningpolitikk må ha et menneskelig ansikt. Vi må i større grad ta hensyn til barns behov. Hva som er barns beste må vurderes på selvstendig grunnlag, og ikke kun være et haleheng til vedtak som fattes ut fra voksnes livsverden. Barn har selvstendige rettigheter ifølge Barnekonvensjonen, de må også ha en stemme, og vi må høre deres versjoner av hvordan livet er for dem, understreker Fladstad og fortsetter:

– Det å få fram stemmene til dem som mottar hjelp eller er i vanskelige situasjoner, er viktig i alt arbeid med mennesker. Svarene ligger hos dem som lever livene, sier hun. For å sitere en dansk forsker, Charlotte Paulsen, vi må ”spørge ind”, og det synes jeg er en god formulering og viktig påminnelse i mitt arbeid.


”Nedenfra og opp”
Torunn Fladstad har initiert flere prosjekter der barn og unge selv er aktører, der deres stemme er bærende, for å formidle hva som er utfordringer, og hva som kan gjøres for å få gode nok hverdager. Hun argumenterer for at kunnskap må bygges ”nedenfra og opp”. Man må lære gjennom enkeltsaker, for så å systematisere erfaringene og formidle videre. Denne ”oppskriften”, eller malen, fulgte vi i utviklingsarbeidet med grupper for jenter med minoritetsbakgrunn, forteller hun entusiastisk.

"Jenter som stråler" var et samarbeid mellom RVTS Sør og KUP (Kirkens Ungdomsprosjekt) og flere andre etater. Samarbeidet er et eksempel på et grasrottiltak blant minoritetsjenter, som samtidig bidro til kompetanseheving, tettere samarbeid mellom ulike etater/fagmiljøer og et stort engasjement. Arbeidet er i den senere tid løftet frem som relevant også i forhold til forebygging av radikalisering/voldelig ekstremisme.


 ”Jenter som stråler”

Trykk på bildet for å lese rapporten "Jenter som stråler"
 

Interesse og respekt
Torunn er sterkt engasjert i forhold til flyktningsituasjonen, og hvordan vi nå må møte flyktninger – både de nye som kommer og de som allerede er her.
– Det grunnleggende, som i alle møter mellom mennesker, er ikke i første rekke hva vi besitter av kunnskap, men hvilke holdninger og verdier vi møter hverandre med, poengterer hun.

Jeg synes betydningen av begrepet Respekt, er en god påminnelse for hvordan vi alle ønsker å bli møtt: «Re» = om igjen. «Spektare» = se. Respekt betyr å se om igjen; se en gang til, bak kategoriseringer og stereotypier, for se det mennesket det dreier seg om, og finne ut hvordan man skal møte nettopp dette unike individet.


Vil bidra
”At ansatte spør guttene om afghansk kultur, det er løsningen,” sier Mohammed (pseudonym), en afghansk gutt som deltok i samme forskningsprosjekt som Hassan. Han forklarer at han ikke forventer at ansatte skal ha mye kunnskap om afghansk kultur, men han vektlegger betydningen av å vise interesse for de enslige mindreåriges guttenes erfaringer, og en holdning til at guttene har noe de kan formidle og lære bort.

Da Mohammed takket ja til å delta i forskningsprosjektet på afghanske gutter, var det først og fremst med tanke på hva han kunne bidra med. Forskningsprosjektet munnet blant annet ut i artikkelen om relasjonell etikk. Den er et forsøk på å reflektere rundt gjensidighet i relasjoner.

– Ingen av oss liker å bli behandlet som en representant for en gruppe; vi liker å bli sett og møtt nettopp som det enestående individet vi er, sier Torunn Fladstad.


LES ARTIKKELEN OM MOHAMMED HER: ”A brick in the wall: Reflections relational ethics”

Trykk på bildet for å lese Mohammeds fortelling

 

Publikasjoner:

Fladstad, Torunn (1993). Mestring og mening. Unge vietnamesere historier i sine liv. IMER-Programmet (Internasjonal migrasjon og etniske relasjoner), Universitetet i Bergen.

Fladstad, Torunn (1994). Hvis jeg hadde vært en fugl. Asylsøker- og flyktningbarn i statlige mottak. IMER-Programmet, Universitetet i Bergen.

Fladstad, Torunn (1998). Eksilets stoppesteder. Asylsøker- og flyktningbarn: fra statlig mottak til kommune. IMER-Programmet, Universitetet i Bergen.

Berg, Berit, Lise Dalby og Torunn Fladstad (2002). Jeg kom for å redde livet. Om mottak og integrering av overføringsflyktninger. SINTEF, Trondheim.

Berit, Berg, Torunn Fladstad og Kirsten Lauritsen (2006). Kvinneliv i eksil. Gyldendal Akademisk.

Fladstad, Torunn og Berit Berg (2008). Gi meg en sjanse! Minoritetsfamilier med funksjonshemmete barn i Bydel Bjerke. NTNU Samfunnsforskning AS, Trondheim.

Fladstad, Torunn og Ingunn Lyngset Holme (2011). Jenter som stråler. Jentegruppa – om å bygge relasjoner. RVTS Sør. (2. opplag i 2015).

Fladstad, Torunn og Berit Berg: Bildene i hodet. Forestillinger om funksjonshemming, s. 74-102, I: Berg, Berit, red. (2012). Innvandring og funksjonshemming. Universitetsforlaget.

Fladstad, Torunn: A Brick in the Wall: Reflections on Relational Ethics, s. 144-153, I: Ed., Overland, Gwynnyth, Eugene Guribye & Birgit Lie (2014). Nordic Work with Traumatised Refugees. Do we really care. Cambridge Scholars Publishing.


Torunn Fladstad er sosialantropolog og seniorrådgiver ved RVTS Sør. Hun har deltatt i flere forskningsprosjekter innen minoritets- og flyktningfeltet fra tidlig på 1990-tallet og har publisert bøker og artikler om forskjellige flyktningpopulasjoner i Norge, med særlig fokus på barn og enslige mindreårige. Hennes forskning inkluderer refleksjoner på metode og etikk.
Våre nyheter