I RVTS Sør er vi stolte over det samfunnsoppdrag vi har fått av Fellesskapet: Å bistå gode fagfolk til å bli enda bedre. Bli enda bedre til å hjelpe medmennesker som har opplevd alvorlige krenkelser og tap.
RVTS Sør
Nyheter
27.08.2014, kl. 13:26
Et slikt oppdrag forplikter. Ikke minst til å hele tiden å ha et reflektert og bevisst forhold til hva som er ‘den beste hjelpen’ til krenkede mennesker. Spør du meg i dag, vil mitt svar være profesjonell kjærlighet.
Jeg har blitt glad i denne betegnelsen. Blant annet fordi den inneholder et aldri så lite paradoks. God hjelp skal være profesjonell, men ikke så profesjonell at den blir distansert og upersonlig. God hjelp skal være menneskekjærlig, men ikke så kjærlig at den blir for mye av det gode. Profesjonell kjærlighet peker således på behovet for en balanse. En balanse mellom for mye og for lite. Av kjærlighet så vel som av ekspertise.
Balansegang er en krevende øvelse. Ikke minst fordi kjærlighet jo i seg selv er grenseløs. Da trenger vi noe å støtte oss til for bedre å holde balansen. Noe som ikke er grenseløst. Og for oss er dette noe etikk. Etikk handler på sett og vis nettopp om – for å låne Claus Holms ord – en grensebevissthet om hva som er for lite og hva som er for mye.
Vår forståelsen av hva som er god hjelp er under betydelig endring. En måte å synliggjøre endringen på er å peke på en bevegelse fra moral til etikk:
Vi har blitt vant til å se på hjelpearbeid som ‘moralsk’. Et ‘moralsk hjelpearbeid’ er prinsippfast og favoriserer ingen. Vi kjenner igjen dette gjennom alle følgeordene som ‘likeverdige tjenester’, ‘likhet for loven’, ‘rettighetsforskrifter’ osv. Gjennom hjelpemidler som manualisert best practice, evidens-baserte metoder, standardiserte screeninger, spørreskjemaer m.m. Lars-Henrik Schmidt kaller dette for lysregulerings-moral. Rødt er rødt og grønt er grønt. For alle, hver gang. Alt annet blir regelbrudd og dermed urettferdig.
Men mer og mer erfarer vi at moderne hjelpearbeid er ‘etisk’. En ‘etisk hjelper’ tar sine avgjørelser i situasjonen og grensene for hva han kan og bør lar seg ikke forutbestemme. Og hjelperen vil søke etter nye følgeord slik som ‘medvirkning’, ‘forståelse’ og ‘anerkjennelse’ . Schmidt kaller dette for rundkjørings-etikk. Ethvert nytt trafikkbilde er unikt og må vurderes og forstås her-og-nå, initiativ forutsetter antakelser om andres intensjoner og andres ønsker. Og et lykkelig bidrag vil kreve fokus på fleksibilitet, tilpasning, flyt og samhandling.
Legg merke til at betegnelsene ikke bare henter inspirasjon fra våre trafikale moderniseringer, men direkte peker på at vi (eller rettere hjelpearbeidet) har flyttet oss fra moral til etikk.
Det nye bildet stiller nye krav og forventninger til dagens og ikke minst morgendagens hjelpere. Og det ligger i vårt samfunnsoppdrag at det er vårt privilegium å være med å rydde veien for dem.
Lars-Henrik Smidt skriver i boka ‘Om respekten’ bl.a. følgende: “lad det være sagt, at omsorgen er en professionalisering af kærligheden”. Og han fortsetter med å påpeke at profesjonaliseringens største utfordring er at den for ofte modelleres etter feil etikk.
Å balansere profesjonalitet og kjærlighet
Hvis vi oversetter Schmidt til praktisk hverdagsspråk må det bety at en hjelper som er bevisst på og reflektert over hvilken etikk som til enhver tid modellerer hans eller hennes hjelpearbeid, har en mulighet for bevisst å balansere forholdet mellom profesjonalitet og kjærlighet.
Landskapet hjelperen reflekterer i kan se slik ut:
Noen ganger formes eller influeres vårt hjelpearbeid av det Claus Holm kaller for vennskapets etikk. Det vil si en dydsetikk hvor vennskapsrelasjonen med den som skal hjelpes blir idealet. Utfordringen er at en vennskapsrelasjon alltid vil være likestilt og gjensidig. Som hjelper kan man begynne å tillegge personen en felles interesse av å skape gjensidig innhold, at initiativ så å si skal gjengjeldes og at relasjonen for hjelperen skal gi (minst) like mye som man selv investerer. En posisjon i hjelpearbeidet som nok er kjærlig, men ikke spesielt profesjonell.
Andre ganger formes hjelpearbeidet av en rettferdighetens moral. Det vil si en pliktmoral hvor rettferdige og sammenlignbare ytelser står i sentrum. Det blir vår plikt å sikre at alle får det som er definert som best. Målsettingen er ikke så mye å finne frem til individuelle hensyn eller behov, men å vite tilstrekkelig til å kunne forordne den eller de tjenestene som man vet er best for de fleste. Definitivt en profesjonell posisjon, men ikke spesielt kjærlig .
Av og til vil hjelpearbeid finne sitt grunnlag i rettsmoralen, hvor den enkeltes rettigheter er styrende for hjelpen som gis. Rettighetsforskrifter, veiledere, NOU’er m.v. gir hjelp til retningsorientering. Oppdraget blir å sikre at den enkelte får det han/hun har krav på. Ikke noe mer, og iallfall ikke noe annet. En solid profesjonell posisjon, men ikke heller den spesielt kjærlig.
Og noen ganger modelleres arbeidet vårt etter kameratskapets etikk, en begrensningsetikk som ifølge Schmidt ligger nærmest idealet om den profesjonaliserte kjærligheten. Kameratskapet settes her som modell for en relasjon som ikke – i motsetning til vennskapet – fordrer gjensidighet og likhet, men som tåler (og verdsetter) forskjellighet og som utfordrer hjelperen på å holde igjen på seg selv og på egen eksponering. For nettopp å la den som skal hjelpes kunne stå tydeligere frem, bli forstått og bli møtt på bakgrunn av sin særegenhet. En kjærlig posisjon, men med tilstrekkelig begrensning til å kunne romme profesjonaliteten.
Selv om vi kan si at vi har et ideal for morgensdagens hjelpearbeids etikk, så ligger det mye arvesølv gjemt også i de andre posisjonene. Uten vennskapets etikk ville det vært færre av de ildsjeler og pionerer som har formet profesjonene våre, uten rettferdighetens moral ville vi savne mye av kunnskapen om hva som virker best, uten rettsmoralen ville vi savnet viktige kompass som menneskerettigheter, barnekonvensjon og rettighetsforskrifter.
Den gode hjelperen er derfor ikke begrenset til eksklusivt å forfølge en etikk. Den gode hjelperen besøker alle posisjoner. Men hun vet hvor hun er og hun har en klar ide om hvor hun vil.
Jeg er overbevist om at etisk (og verdibasert) refleksjon kommer til å ta stadig større plass i fagfolks kvalifisering i tiden fremover. Vi i RVTS Sør skal være levende aktører i dette arbeidet.
Vi har tatt våre valg: Vi står på kjærlighetens side. Men hvor viktig kjærlighet og relasjon enn er, så er det neppe alltid nok i seg selv. Vi skal ha med oss rom for profesjonaliteten.
Som min danske kollega sa det:
Ellers er det kort vei fra Kjærlighetens gjerninger til kjærlighetens gærninger”