Hopp til hovedinnhold

Relasjon - et verktøy for følelsesmessing utvikling

Vårt følelsesliv er tett forbundet med hvem vi er. Følelsene er ”limet” i felleskapet med andre. Derfor er utvikling av følelsesferdigheter like viktig som utvikling av motorikk og kognisjon. Traumatiserte barn strever ofte med følelsesregulering og relasjon til andre mennesker. Hvordan skal vi hjelpe disse barna til å utvikle sine følelsesferdigheter for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i et felleskap?

Schore har vist oss at hjernens utvikling og organisering er helt avhengig av en annens hjerne, skriver psykologspesialist Anette Andersen, RVTS Sør, i denne fagartikkelen. Illustrajonsbilde: Shutterstock
Schore har vist oss at hjernens utvikling og organisering er helt avhengig av en annens hjerne, skriver psykologspesialist Anette Andersen, RVTS Sør, i denne fagartikkelen. Illustrajonsbilde: Shutterstock
Anette Andersen

Anette Andersen
Psykologspesialist, RVTS Sør
19.01.2017, kl. 10:37



Denne artikkelen er basert på Susan Hart (2016) sin bok Nevroaffektiv utviklingspyskologi 1 Mikro- og makroregulering. Jeg mener Hart gjennom sine beskrivelser av mikro- og makroregulering gir oss viktige innspill til hvordan vi som hjelpere kan bistå følelsesmessige utvikling hos traumatiserte barn og unge.


Følelser utvikles i relasjon - Hjernen utvikler seg i relasjon
Hjerneforskeren Allan Schore (2003) har vært spesielt opptatt av barns utvikling fra et nevropsykologisk perspektiv. Menneskets hjerne er ikke ferdig utviklet ved fødselen, men har et medfødt potensiale for utvikling. Schore har vist oss at hjernens utvikling og organisering er helt avhengig av en annens hjerne.

Dette nevrokonstruktivistiske perspektivet, det vil si synet om at nevrale nettverk skapes i interaksjon med omgivelsene, har hjulpet oss å se betydningen av tidlig stimulering for utvikling av hjernen. Utvikling av språk, motorikk og kognisjon skjer gjennom gjentatt stimulering som fører til sterke koblinger mellom hjerneceller.

Følelsesmessige ferdigheter utvikler seg på akkurat samme måte, det vil si gjennom stimulering fra omverdenen. De dyptliggende følelsesmessige strukturene utvikles ved å inngå i et synkronisert og speilende samspill med andre menneskers nervesystem.

Gjennom repetisjoner vil det etableres vedvarende, karakteristiske fyringsmønstre. Noe som Hebb allerede i 1949 fastslo gjennom Hebbs lov: ” Neurones that fires together wires together” (Hebb, 1949, ref i Hart, 2016). Selv om hjernen er mest plastisk i de første leveårene, er det aldri for sent å trene opp følelsesmessige ferdigheter. Prinsippet ”øvelse gjør mester” gjelder gjennom hele livet.


MøteØyeblikk - Drivkraften i følelsesmessig utvikling
Som Schore har også spebarnsforskeren Daniel Stern (2004) pekt på betydningen av relasjonen mellom mor og barn når det gjelder barns utvikling. Stern introduserte begrepet møteøyeblikk ( moments of meeting) som en nødvendighet for at det skal skje en endring (moments of movements).

Møteøyeblikk er korte sekvenser hvor det finner sted en opplevelse av en ”felles følelsesreise”.

Disse møteøyeblikkene forsterker båndet mellom mor og barn, og i følge Stern er det i disse møteøyeblikkene barn utvikler egne mestringsstrategier til å kunne regulere seg selv. For eksempel når et barn gjør en bevegelse som mor synes er overraskende, og dette fører til at mor smiler til barnet, kan de begge begynne å le. Mor og barn får dermed en følelse av nærhet og autensitet- et møteøyeblikk. I følge Stern er det disse øyeblikksmøtene som gir nervesystemet næring og stimulering til utvikling.

Susan Hart kaller de prosessene som skjer i møteøyeblikkene for Mikroregulering. Mikroregulering handler om å føle en tett forbindelse med en annen gjennom en gjensidig og synkronisert regulering. En slik kommunikasjon er primært kroppslig og følelsesmessig, og består blant annet av en følelsesmessig avstemning gjennom ansiktsuttrykk, blikk, tonefall, kroppsposisjon, berøring, rytme og bevegelser. Mikroreguleringen er avhengig av å gå inn i et felles intenst oppmerksomhetsfokus, der følelsen av å være forbundet med hverandre skjer gjennom en følelse av å ha felles innflytelse på hverandre. Disse øyeblikkene oppstår kun når to menneskers nervesystem har vært i stand til å inngå i en gjensidig justering og selvregulering. Med andre ord for at disse øyeblikkene skal oppstå, må det være en toveisregulering av følelsene. Barnet har behov for foreldrenes regulering, for å kunne organisere og regulere seg selv.

Hart skriver at disse mikroreguleringsprosessene er den viktigste drivkraften i utvikling av følelser. Gjennom mikroreguleringsprosessene vil barnet få opplevelsen av samhørighet, omsorg og anerkjennelse, men også lære å være oppmerksom på andre og ta hensyn.

Hvor blir det så av betydningen av rammer og struktur for utvikling? Hart introduserer begrepet Makroregulering, for å beskrive rammer og struktur, men fremholder at makroregulering ikke er nok for utvikling, kun et verktøy til å gå inn i møteøyeblikk. Det vil si at vi som voksne må skape trygge rammer, men disse rammene har som funksjon å legge til rette for møteøyeblikk der mikroregulering kan finne sted.


Makroregulering skaper trygghet og rammen for samspill
Susan Hart viser til to ulike former for makroregulering; Strukturell - og relasjonell makroregulering. Med strukturell makroregulering peker Hart på betydningen av å skape forutsigbare trygghetsskapende rammer rundt barnet, som er tilpasset barnets utviklingsnivå. Det er den voksnes ansvar å lage rammer og struktur, for å gi barn trygghet og stabilitet, som igjen blir en forutsetning for spontanitet og lek.

Rammene må ikke være for stramme og rigide, ei heller for utflytende eller kaotiske. Den voksne må også forholde seg til dilemmaet om en vil lære barnet å gå etter egne rettigheter, eller finne gjensidige akseptable løsninger og derav lære et fellesansvar. Makroregulering vil for eksempel si å lage struktur på hverdagen, ha regler, og en forventing om at reglene skal holdes. Den strukturelle makroreguleringen danner rammene for den relasjonelle makroreguleringen.

Relasjonell makroregulering handler om hvordan den voksne tilrettelegger for lekefylt aktiviteter sammen med barnet. Det er i disse aktivitetene den voksne skaper en følelse av samhørighet. Gjennom lek med forutsigbarhet og rytme kan den voksne og barnet inngå i et samspill som danner grunnlaget for å inngå i mikroregulerende samspill.


Konsekvenser for endringsarbeid - hjelperen må bli gode MenneskeMøtere
Den nevroaffektive utviklingspsykologien gir et rammeverk for hvordan vi kan hjelpe traumatiserte barn med utvikling av følelsesferdigheter. Traumefeltet har fått kritikk for å ikke å være tydelig nok når det gjelder barns behov for trygghet gjennom grenser og struktur. Med begrepene mikro- og makroregulering løfter Susan Hart frem nødvendigheten av å skape trygghet for barn.

Men hun sier videre at selv om trygghetsskapende rammer og struktur er nødvendige, er de ikke tilstrekkelig for endring. Trygghetsskapende rammer og struktur danner grunnlaget for å inngå i lek, som på sin side danner grunnlag for møteøyeblikk. Det er mikroregulering i disse møteøyeblikkene som er selve drivkraften i endringsarbeidet. Med denne forståelsesrammen løftes betydningen av møtet mellom to nervesystemer for utvikling og endring - MenneskeMøtene.

Med dette blir endring knyttet til måten en er sammen på, mer enn innsikt og refleksjon. Møteøyeblikkenes betydning gjør at det verbale språket settes i bakgrunnen til fordel for det nonverbale språket. I leken skapes følelsen av samhørighet gjennom hjelperens nonverbale språk og hans/hennes evne til å fange opp barnets nonverbale språk.

Hjelperens evne til å inngå i en følelsesmessige forbindelse med barnet blir det viktigste redskapet. Som hjelper kan et slikt møteøyeblikk bare finne sted dersom en som hjelper våger å være personlig, og er seg bevisst at egen reaksjon i relasjonen er betydningsfull for endring.

Veier til helhet nåes gjennom samhørighet, inntoning og anerkjennelse.

 

Referanser

Hart, Susan (2016). Neuroaffektiv udviklingspsykologi 1 Makro- og mikroregulering.
København. Hans Reitzels forlag.

Schore, Allan (2003). Affect regulation an the repair of the self.
New York. W.W.Norton.

Stern, Daniel (2004). The Present Moment in Psychotherapy and Everyday Life.
New York. W.W.Norton.

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar