RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

Mening på seierspallen

– Glede er på bronseplass, lykke er på sølvplass. Men har det bare vært lykke og glede i det arbeidet jeg har stått i, undrer Norges barnepsykolog, Magne Raundalen. – Nei, men det har vært en alltid tilstedeværende mening. Ved å være maktesløs sammen med de maktesløse. Være den som ikke gikk. Være den som også fikk dele de små gledesstundene. Derfor er mening gull!
 class=

Profilbilde

Magne Raundalen
Barnepsykolog

Publisert: 20.06.2016 13:10
Spaltist

En liten, personlig sommerhilsen til alle gode hjelpere!

Jeg er ingen filosof. Men for det kan jeg filosofere. Jeg er ingen filolog, men for det kan jeg skrive. Ferdig med det. Dagens filosofi har jeg kalt «PALLEN MIN». Gull, sølv og bronse. På bronseplass har jeg satt glede, på sølv står det lykke, og øverst på gull står det MENING. Egentlig kom disse filosoferingene til å ende der på Pallen Min fordi jeg en dag tenkte at jeg for n’te gang hadde sagt at jeg hadde levd et fantastisk liv. Og så føyet jeg til lydløst på min egen innside: men du har neimen ikke svevet i glede og lykke, hvordan vil du forklare det?

I mitt yrkesliv har jeg ofte plassert årene på Barneklinikkens kreftavdeling og mange år med oppfølging av foreldre og søsken som mistet en sønn, datter, søster eller bror, som et høydedrag. Jeg har ofte sagt at alt jeg har lært, lærte jeg på Barneklinikken.

Men var jeg lykkelig der? Nei, absolutt ikke, jeg svevde ofte ned mot ulykkelignivået, og jeg gråt i dusjen hvor ingen kunne se, og så prøvde jeg så godt jeg kunne, og jeg var nøye med timingen, å være glad og oppmuntrende i arbeidet; og det var fabelaktig fint. Men var jeg lykkelig når jeg gikk hjem? Nei. Faktisk en gang da jeg gikk ved midnatt etter at en 7-årig jente jeg hadde fulgt i to år døde, skremte jeg en tilfeldig far som sto og røkte i mørket på utsiden av døren ved å si høyt til meg selv: «LIVET ER GROTESK!». Han skvatt, og jeg måtte forklare meg. Hva var det da som brakte Barneklinikken, og senere hen krigslandene, flyktningene og krisesentrene aller øverst på Pallen Min?

Det var den dype, sitrende og alltid tilstedeværende MENING. Meningen ved faktisk å være den maktesløse sammen med de maktesløse når alt var tapt, ved å være den som ikke gikk, ved å tåle å være språkløs en stund blant de hulkende, ved å følge angst og spenning med få og små støttende handlinger, og små ord når alt sto på spill, å være der når resultatet av neste prøve kom: fortsatt kjør på, eller tilbakefall? Ingen feiret denne nesten skyggelignende tilværelsen der og da, men den hadde svære lag av mening, selv om lykken hadde gått og lagt seg. Mye av gleden også. Men det var jo lykkestunder av ubeskrivelig karakter? Jeg kunne glede meg intenst over en fabelaktig blodprøve som snudde alle piler oppover for et barn, men bak neste dør jeg gikk inn, lå en snart blind 6-åring som var blitt fortalt av foreldrene at han kom til å dø snart, men de skulle være der, helt til han skulle gå over den fine broen, over til den andre siden, til himmelen som foreldrene trodde på. Nå skrek han: «Magne, jeg vil ikke til himmelen!» Foreldrene ble bedt om å sette seg nærmere, søsken kom også, og de holdt hånden og strøk ham over håret, og bøyde seg helt ned så han kunne se dem klart, og sa at de skulle være der helt til han måtte gå over broen. En kveld rakte han ut hånden og sa: «Jeg tror jeg begynner å gå.» Den kvelden døde han, og alle var triste, men alle kjente en sterk følelse av mening over at de hadde fått være med og holde hånden helt til han måtte gå til broen alene.

Kjære alle gode hjelpere som har fortjent en herlig sommer med familie, lykke og glede i sol og varme i fulle drag; men gru deg ikke til du skal tilbake til dem som trenger deg mest; for der står øverste pall klar med store bokstaver: MENING!

Beste hilsen Magne



Magne Raundalen

Hele Norges barnepsykolog. Brenner for barns rett til beskyttelse og livsutfoldelse. Magne Raundalen er spesialist i klinisk psykologi med mange års erfaring med mennesker i krisesituasjoner. Siden 1976 har han vært knyttet til Senter for krisepsykologi i Bergen, hvor han som amanuensis har utført banebrytende forskning omkring barn i truede situasjoner. Gjennom mange år har han arbeidet med barn i krigssituasjoner, og er internasjonalt anerkjent for sitt arbeid med å utvikle omsorg og hjelp til krigsrammede barn. Han har vært konsulent for Unicef, Røde Kors, Redd Barna og Norsk Folkehjelp.


Våre nyheter