Forandringsøyeblikket

Forandringsøyeblikk er når noe trigger, berører og henter fram de ubevisste minnene i den nederste delen av hjernen og får oss til å undres, se klart og integrere noe vi ikke har hatt som en bevisst del av oss selv.
– Vi kan være med å skape forandringsøyeblikk og la dem bli byggesteiner i menneskers liv. Om vi klarer å hente fram disse øyeblikkene i krenkede og traumatiserte menneskers liv, kan det kan det kaste et nytt kraftig lys over veien fra livssmerte til livsvekst. Vi heles gjennom møter med den andre, sier Mogens Albæk.

– I traumefeltet har vi hatt en tendens til å fokusere mye på triggere som øker aktivering og vekker vonde minner. Men vel så viktig som å vite hvorfor folk får det verre, er å vite mer om hvordan de får det bedre. Vi må også belyse og hjelpe mennesker til å bli bevisst hva som trigger gode minner. Minner om det som hjalp oss å gjennomleve og overleve det overveldende vonde. Det finnes også gode opplevelser lagret i den ubevisste delen av hjernen. Medmenneskelighet, godhet, noe som ligner det som gjorde mennesker rolige og trygge, lukter, smaker, berøringer - kan hente fram disse byggesteinene som Fonagy kaller forandringsøyeblikk. Disse øyeblikkene kan bli menneskers vei mot vekst, utvikling og helhet.

– Hvordan kan hjelpere bli det medmennesket som trigger og henter fram de gode minnene hos dem som trenger dem for å utvikle seg og få det bedre?
– Det kan skje, svarer fagsjef ved RVTS Sør Mogens Albæk, – ved å bli et menneske som gjør at den andre «kjenner igjen» noe som forbindes med trygge og gode minner. Ved å gi vennlighet, varme, ro og gjenkjennelse. Alle kan bli medspillere i forandringsøyeblikket, det er ikke avgrenset til terapeuter. For vi vet ikke når det skjer. Plutselig er det en vennlighet som når inn til det ubevisste i oss, plutselig kan det være en stemme, et favntak, en lukt, en lyd eller noen ord som henter fram deler av vår hukommelse som til nå har vært utilgjengelig for oss.

DU kan sitte sammen med et menneske. Du kan ha terapi med et menneske som er traumatisert, en samtale med en som sliter – og plutselig skjer det noe. Personen glipper litt på nærværet, får et eget uttrykk, noe skjer. Det kan være noe i nået som framkaller et minne av noe godt som personen ikke har kontakt med, men som ligger lagret et sted bevisstheten ikke når til i hjernen. Følelsen du får i nået, kan ligne den du hadde da du satt på et fang eller var hos mormor som gav trygghet. Du kan høre en vennlig stemme og bli satt helt ut fordi den ligner på stemmen til en som var ankerfestet ditt - i en ellers kaotisk verden som barn.

Stern og Fonagy
Allerede i 1998 var Daniel Stern og Peter Fonagy med å sette retningen på fagutviklingen innen traumefeltet med blant annet sine artikler i ”Infant mental health journal.” For å ikke gå i ”metodefella” og tro at en enkelt oppskrift kan hjelpe alle individer som har ulike traumer, er det viktig å hente dette budskapet fram igjen. Det de skapte var en teori, en måte å sammenfatte forskningen på, som gjør det mulig å forstå mer av disse byggesteinene som tilfriskning består av.
I løpet av et terapiforløp kan et menneske ha en rekke forskyvninger, øyeblikk underveis, som skaper vekst. De kan være vanskelig å se på utsiden, men innvendig kan de oppleves som jordskjelv – nettopp fordi gode ubevisste minner vekkes.
Peter Fonagy oppdaget at det i etterkant av gode øyeblikk i terapi eller menneskemøter – skjedde noe. Folk vokste på det. Ut fra dette, er modellen for Forandringsøyeblikket laget.

ForandringsØyeblikk - modellen
Dette er en vekstmodell som forklarer hvordan man heles gjennom møtet med den andre – skaper rom for mikrohelinger som kan hjelpe en person å vokse.

Tre trinn:

3. trinn  Ny sammenheng - ny bevegelse

2. trinn  Et åpent rom

1. trinn  Bevegelse

Trinn 1: Bevegelse
Vi beveger oss rundt i verden med all vår redsel, all vår beredskap og alt vårt forsvar. Faresøket er på plass.

Det mirakuløse er at selv når alt synes blokkert, finnes det en av hukommelsen som ligger så langt ned i hjernen at den ikke begrenses av stresshormoner. Der har vi lagret minnet om de gode og mindre gode sanseopplevelsene. Der huskes den varme stemmen.
Noen ganger kan jeg komme inn i et rom og bli helt kald. Noen kan ha kranglet der, det henger i veggene. Andre ganger kan jeg komme inn i et rom med gode signaler, mennesker som snakker godt og varmt. Der er det godt å være.
Invitasjoner inn til denne nederste delen av hjernen, kan være den varme stemmen, det lune smilet, hånden på skulderen. Poenget er ikke hva folk sier, men hvordan du gjennom sansene blir berørt gjennom lukt, lyd, berøring.
Dette er lagret i samme del av hukommelsen som kjøreferdighetene etter å ha hatt sertifikat i mange år: Vi bare gjør ting. Det er ikke en hukommelse i form av bevisste tankerekker som er tilgjengelig for viljen. Den er allikevel den mest styrende.

Når du enten du vil eller ikke vil, blir berørt i denne delen av hjernen, er det et forandringsøyeblikk. Da responderer hele organismen på at sansehjernen får en "boost" av godhet. Da legges forsvaret dødt for en periode. Da åpnes toleransevinduet og passasjer mellom sanse, tenke og føle-hjernen åpnes.

Trinn 2: Et åpent rom
Et åpent rom som muliggjør nye sammenhenger. Nye fragmenterte deler av hukommelsen blir tydelige og integreres. Tilfriskningen er i gang. Når man ser sammenheng i livet sitt, er det lettere å få det bedre. Å komme seg etter traumatiske hendelser, er kjempesmertefullt erindringsarbeid. I det man forstår litt mer, antar litt mer, da er man i det som kalles forandringsøyeblikk. Er man så heldig å være hos den som opplever dette og kan observere det, ser det ofte ut som om den andre forsvinner innover, et sekund eller noen minutter. Før alarmen kommer på plass og man er i beredskap igjen.
- MEN, sier Fonagy – ingenting er helt som det var. Forskjellen er ikke at traumatiserte personer trenger slike forandringsøyeblikk og vi andre ikke. Nei, traumatiserte personer trenger flere forandringsøyeblikk fordi de har lenger vei å gå.

Trinn 3: Ny bevegelse
Etter et forandringsøyeblikk beveger man seg fortsatt rundt i verden, men det er noe som er annerledes. Man er litt mer på plass. Noe er litt forandret.
Vi kan lære noe i møte med enkeltpersoner som deler hva som fremkalte deres forandringsøyeblikk, men vi kan vanskelig konstruere situasjoner som passer for mange. Å skru av alarmen, skjer i en relasjon, i en kontekst. Kvalifisering av hjelpere må ta høyde for at hjelperen kan invitere til, og være medspillere i forandringsøyeblikkoppsummeringen for å vandre med de traumatiserte noen skritt på veien til livsvekst.

Banker på dører vi ikke ser
– Når du får lov til å være medspiller til et forandringsøyeblikk i et annet mennesket liv, sier det noe om at du har banket på en dør man ikke ser. Og den som er stengt inne, må selv velge å åpne døren i dette møtet, denne relasjonen.
– Hvordan kan vi invitere oss inn til andre?
– Si det åpenlyse. Det forteller at du er observant og interessert.

”Jeg la merke til at du kom litt sent på skolen i dag. Det er ikke ofte du gjør det.” Det kan være en vennlig invitasjon for et barn til å si noe mer om det det ønsker.
Vi kan også snakke med barn, unge og voksne om: ”Hvordan er den gode personen i ditt liv? Hvem var der for deg da du hadde det vanskelig? Hva satte du pris på ved denne personen? Eller: ”Da du gikk i barnehagen, hvem ville du skulle hente deg da?”
Eller: ”Er det en sang du liker godt, som vekker gode minner?”

Vi kan trigge fram gode øyeblikk som roer ned. Vi kan lete oss inn til hvilke assosiasjonsspor som må trigges for å nå de ubevisste gode minnene. Hva folk sier til oss glemmer vi fort, men hvordan det får oss til å føle, lagres for alltid.

Traumatiserte – en lenger vei å gå
Kan du belyse noe mer hva forandringsøyeblikket kan være for traumatiserte barn?
– Det som gjør det ekstra vanskelig for en traumatisert hjerne, er at ulike erindringer er lagret fragmentert. Opplevelse av sammenheng, mangler. Å snakke til fornuften, nytter ikke når veien til den ikke er åpen. Det å gi råd og forklare sammenhenger, nytter ikke om mennesker er i ”i følelsenes eller sansenes vold.” Top-down som det kalles, virker ikke så bra på traumatiserte.
Forandringsøyeblikk er eksempel på bottom-up hendelser. Man gjenskaper en ekstremt god følelse og i kjølvannet av denne kommer assosiasjonene: Det var en gang det var trygt og godt, så kom det noe ubehagelig , - og ting begynner å falle på plass. Har man først formulert tanken for seg selv, er den lagret som en sammenheng og sammenheng er hva traumatiserte mennesker trenger.

Å skru av alarmen hos barnet
Mogens Albæk velger også å skildre hva som skjer, ved å bruke en metafor: - Tenk deg at brannalarmen går på jobben. Klokken er tolv på formiddagen, og det er onsdag. Det er sikkert en øvelse, tenker jeg. Merker at ledere og andre tar det helt rolig. Jeg setter alarmen inn i en sammenheng som er ufarlig. Enhver form for angst forsvinner.
Traumatiserte personer har, fordi traumer reduserer tilgangen til minne og planleggingsfunksjoner i hjernen, ikke automatisk den muligheten til å sette opplevd fare i rasjonell sammenheng. For dem går alarmen igjen og igjen. Selv når det ikke er fare, går alarmen fordi de blir trigget og beredskapen settes på.
Om en ikke selv klarer å sette opplevelse av fare i den rette sammenhengen, kan det finnes en annen måte å skru av alarmen på, nemlig ved at andre setter den inn i en sammenheng. Det er det som skjer når man samregulerer, endrer pust, lyd bevegelse og toner seg inn mot den andre. Vi setter alarmen inn i en opplevd sammenheng – ikke en rasjonell. Den traumatiserte husker: Da mamma tok meg på fanget, ble alt bra.
Det er de vi har fokus på i Traumebevisst omsorg – å være den andre på en slik måte at du klarer å skru av alarmen hos barnet.

Utforske gode relasjoner
- Hvordan banker man på en dør man ikke ser?
- Hvordan legge forholdene til rette for forandringsøyeblikk?
– Hjelpere må gå ut av metodetenkningen sin. Jeg inviterer dem til å bli mer nysgjerrig på å utforske de relasjonene som har vært tidligere i livet hos dem de skal hjelpe.
Istedenfor å bare fokusere på hva som skjedde da far slo, må vi utforske og lete oss fram til de få, men GODE relasjonene eller møtene, barnet har hatt. Hva er det som sansemessig har gjort inntrykk på den vi skal hjelpe? Er det farmors stemme. Det å holde i mammas forkle. Vi må lete til vi finner, oppfordrer Mogens Albæk.

– Vi vet ikke hvem av oss som er nærmest døren til de ubevisste minnene, til det som kan føre til et forandringsøyeblikk i den vi sitter overfor. Vi vet bare at vi alle er potensielle dørbankere inn dit bevisstheten ikke har nådd. Der den gode relasjonen ligger lagret. Opplevelsen av å være trygg. Gode ting har skjedd – også i smertefulle liv. Gode ting kan fortsette å skje. Det rare er at om vi har vært så heldige å dele et forandringsøyeblikk med et annet menneske, er det ikke sikkert de renner ned dørene hos oss etterpå. Det kan være vanskelig å kjenne på det gode. Det er sjelden vekst i et menneskeliv uten at det samtidig gjør vondt, sier Mogens Albæk.

ARTIKKEL FONAGY
http://mentalizacion.com.ar/images/notas/A%20New%20Theory%20of%20Psychic%20Change.pdf

Daniel Stern
http://prstoronto.com/article-moments-of-meeting-in-psychotherapy.html

Present Moments
https://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/4699/78411799.pdf?sequence=1

Intervju Fonagy
http://www.annafreud.org/pages/mentalization-based-treatment-training-programme.html