Hvis arr kunne snakke

Du oppdager at barnet ditt på 12 år har fullt av arr på armene.
Du ser at jenta på institusjonen du arbeider, har kuttet seg flere steder på kroppen.
Du hører gutten som sitter foran deg på helsestasjonen, fortelle at han skjærer seg på innsiden av lårene hver gang han har det for vondt inni seg.
HVA GJØR DU?

Vi sender spørsmålet videre til Seniorrådgiver på selvmordsforebygging ved RVTS Sør Karen Ringereide:
– Du spør barnet eller ungdommen om hva som gjør så vondt, at de skader seg. Du spør direkte og forsøker å forstå. Du melder deg på igjen og igjen. Du kontakter lege og eventuelt psykolog. Mange er redde for å blande seg for mye, men jeg mener vi blander oss for lite. Unge som har det så vondt inni seg at de skader seg selv, trenger gode og kjærlige voksne som bryr seg, sier Ringereide som møter mange ulike faggrupper som arbeider med barn og unge, foreldre og de unge selv i sitt arbeid.

 

Når skadingen er løsningen
– Noen har hørt at de ikke skal fokusere på arrene, men det betyr IKKE at vi ikke skal se personen eller forsøke å forstå årsakene til selvskadingen. Det blir veldig unaturlig å overse arrene. De kan snakkes om, men vi skal ikke fokusere på metode og kuttdybde, men se mennesket. Vise omsorg. For mange er selvskadingen et forsøk på å regulere svært vonde følelser. For noen er det løsningen, en måte å forsøke å døyve en ennå større indre smerte på. Andre igjen uttrykker at de mener unge skader seg bare for å få oppmerksomhet. Dette stemmer ikke. De fleste skjuler det i lang tid før noen oppdager det. De fleste kutter seg på steder som IKKE er så synlige. Arrene kan vi heller se som en invitasjon til å forsøke å finne inn til hver enkelts fortelling.
– Så det å gjøre avtaler med unge om å ikke skade seg, er ikke nok?
– Nei, det i seg selv er ikke nok, det er kun symptombehandling. Vi må forsøke å finne inn til årsakene til at den unge skader seg. Vi må våge å være direkte, spørre og nærme oss. Tone oss inn på en god måte. Det er først når årsakene til selvskadingen kommer fram og smerte blir møtt, at det går an å se på andre mestringsstrategier som barnet kan lære seg. Om vi bare sier: STOPP å skade deg, tar vi fra dem løsningen og påfører dem mer skam.
Barn og unge skader seg fordi det virker der og da, de får en umiddelbar lettelse av psykisk trykk – på kort sikt. Men flere forteller også om hvordan de må skade seg mer og mer for å få denne smertepausen. Andre forteller at de etter lang tid med selvskading, ikke oppnår smertelette på samme måte. Vi må inn til årsaken, vi må forsøke legge til rette for at barn og unge kan finne ord på det som gjør som vondt. Da begynner en vei mot helhet og vekst.

Foreldre, ikke abdiser!
Ringereide mener også at foreldre og lærere må være oppmerksom på endringer i barn og unges væremåte, humør og livsstil.
– Spør dersom du merker endringer. Ingen unge skal sitte alene på rommet sitt hver ettermiddag. Spør direkte dersom om de begynner å høre på destruktiv musikk eller kler seg i svart. Det er mange måter å skade seg selv på. En del gutter drikker mye og kjører fort. Ta dette på alvor, spør hvorfor.

Kan vekke avsky

Ringereide forklarer at det kan skape sterke affekter hos oss selv når vi ser selvskading. Arr på armer eller andre deler av kroppen.
– Noen opplever det både utrygt, skremmende og til og med ekkelt å se på. Man kan få dårlig samvittighet fordi man føler avsky. Men det må ikke hindre oss i å nærme oss og våge å lytte til barnets fortelling. Her må fagpersoner jobbe med sin egen frykt, sine egne følelser og øve på å regulere seg selv.

RVTS Sør arbeider også med å få fram unges egen stemme og deres egne fortellinger om hvorfor de skader seg selv. – Vi mangler ungdommens egen stemme i forskningen, selv om hele nettet er fullt av blogger der unge som skader seg selv forteller hvorfor.

UngFortelling om å ikke skade seg.

Et affektuttrykk
– Men hva vet vi fra forskningen?
– Selvskading er et affektuttrykk – en måte å regulere vanskelige følelser på. Flere av de som skader seg, har god atferd. De gjør det bra på skolen. Spiser sunt. Drikker mindre og er mer med familie, men de beskriver at de har en følelse av uro. De føler at de ikke er bra nok og bærer på en indre smerte. Det er ikke den enkelte det er noe galt med. Det er ikke individet som trenger en diagnose. Vi kan ikke bare løse dette på individnivå, understreker Ringereide: – Det er et samfunnsproblem. Hva slags samfunn har vi i vår generasjon bygd opp for dem som nå vokser opp?
– Hva er det vi ikke klarer å gi barn og unge?
– Vi klarer ikke å gi nok trygghet og betingelsesløse, gode relasjoner, og hjelp til følelsesregulering. Vi har sagt til våre barn at de har alle muligheter. De kan bli og gjøre hva de vil. De må skape seg selv på alle vis. For å være interessant, må de være unike. Som den danske forskeren Knud Illeris sier: Du må være unik for å være interessant, du må skape deg selv på alle nivåer. Før var du født inn i en klan. I dag må du skape din egen klan. Han forklarer hvordan vi tidligere hadde tilhørighet i familie, nærmiljøet, kirken, organisasjonen. Mens unge i dag må lage sine egne rammer. Vi har gitt unge en stor utrygghet som de prøver å lage egne fotfester i, understreker Ringereide.

Ungdata-undersøkelsen viser at unge i dag er mer sammen med foreldre enn tidligere. Samtidig oppgir unge som har prøvd å ta sitt liv, at konflikter i familien oftest er årsak til selvmordsforsøket. Dette viser at familie – på godt og vondt – spiller en stor roller i unges liv.

Påvirket av venner
– Det er ikke nytt at mennesker på ulike vis forsøker å regulere indre uro og smerte. Men det nye er nok at man på en måte kommuniserer så ofte offentlig om det. Bloggverdenen er full av unge mennesker som legger ut bilder av kutt og arr. Av filmsnutter der de forteller om hvordan de gjør det, hvorfor de gjør det og også om hvordan de forsøker å slutte. Undersøkelser viser at man kan bli påvirket av venner til å skade seg selv, sier Ringereide. Og fortsetter:
– På den andre siden ser vi at for mange er selvskading en ensom prosess. Vi må få de voksne på banen, undersøkelser viser at unge som skader seg selv, forteller om selvskadingene til andre venner, eller ikke til noen i det hele tatt.
Mette Lystgårds CASE –undersøkelse viser at 40% av ungdommene som skader seg selv, ikke har fortalt det til noen. Og 40 % forteller at de har fortalt til venner. Få har sagt noe til foreldre, lærere eller psykologer. De som faktisk er i posisjon til å kunne hjelpe. Unge må slippe og være alene med så stort ansvar. De må lære at det er greit å be om hjelp, både for seg selv og for sine venner.

Hva hjelper?
Karen Ringereide viser til at behandling kan ha god effekt .
– Barn og unge trenger hjelp til å kjenne igjen følelser, uttrykke følelser og håndtere og regulere følelser som er vanskelige. Det kan føre dem på veien fra smerte til vekst. Vi voksne må legge til rette for dette. Det går også an å lære seg noen avledningsmanøvre når de vonde følelsene blir for overveldende. Noen setter på en spesiell sang, andre går en tur, noen har personer de ringer til. Det kan være lurt å lage en tipsliste til seg selv over ting en kan gjøre når lysten til å skade seg blir for stor.

- Poenget ikke å få ungdommen til å slutte å skade seg fortest mulig, målet er at ungdommen skal få det bedre. Og det kan ta tid. De må lære andre måter å håndtere sine følelser på.

Hvor er hjelpen?
RVTS Sør arbeider for at hjelpen må være der ungdommen er. De arbeider for at psykologen i likhet med helsesøster må få sitt eget kontor på skolene. Enkelte kommuner har forsøk med at ansatte fra BUP er på skolen noen dager i uken. Ringereide har også besøkt et større skoleprosjekt i Miami der hjelpen barn og unge trenger, finnes på skolene. Både psykologen, sosialarbeidere, rådgiveren, og konsulenter av ulike slag.

Svein Øverland har lang klinisk erfaring med selvskadere, og han mener at de fleste starter å skade seg rundt 15 års alderen, og at mange slutter i løpet av et år. De som fortsetter å kutte seg, har ofte mer komplekse grunner til å gjøre dette. De kan trenge langvarig behandling. Selv om mange unge kan hjelpes på en forholdsvis enkel måte, er det viktig at fagpersoner kobles på. En ungdom som skader seg selv, bør tas med til lege. Legen skal i neste omgang vurdere videre tiltak.
Men det viktigste er at vi som lærere, terapeuter eller foreldre aldri slutter å spørre og lete oss inn til årsaken til selvskadingen – slik at barn og unge kan få rett hjelp, sier seniorrådgiver ved RVTS Sør, Karen Ringereide.

 

FAKTA OM SELVSKADING (PDF)

 

NYTTIG LINK:
http://www.ung.no/problhjemme/1136_Selvskading_-_sett_ord_på_det.html