Hvem skal en snakke med når et godt liv gjør vondt? Når en gruer seg til dager der alt egentlig er bra? Når jeg fylles opp av bekreftelser og gode tilbakemeldinger og allikevel er redd for at alt skal rase? Går det an å få livshjelp uten å ha en diagnose? Eller må vi gjøre noe med livsidealene for tiden?
Eva Dønnestad
RVTS Sør
27.01.2015, kl. 12:28
Den kloke 25-åringen Fride er midt i et studieforløp. 7 år etter hun plutselig kollapset i klasserommet og alle lurte på hva som feilte henne. 7 år etter besøk hos leger, BUP, utredninger og helsesjekk der ingen fant noe som helst galt, og konklusjonen var: Du er sunn på alle vis.
– Den eneste diagnosen jeg fikk var diagnose normalt menneske, ler hun.
– Jeg har tenkt mye på det, sier Fride åpent. –Når sunne ungdommer kjenner seg dårlige og ikke har det bra, eller blir syke, da må det jo være måten vi skal leve livet på det er noe galt med, ikke oss?
ET SAMFUNNSPROBLEM vi ikke kan løse enkeltvis
– Jeg klarer jo livet, men jeg synes det er utrolig krevende. Det er mange hjelpetelefoner for dem som sliter med angst, er utsatt for vold og overgrep osv, men det er ikke så lett å forklare at jeg har det vondt, når jeg ikke har noen merkelapper. Når smerten inni meg ikke har noe bestemt navn. Ingen diagnoser jeg kan få hjelp for. Jeg tror ikke jeg trenger hjelp akkurat, heller.
–Hva trenger du, da?
–Å tenke annerledes om livet mitt og frigjøre meg fra noen idealer. Jeg tror det at så mange unge sliter, til tross for velstand og muligheter, er et samfunnsproblem. Det er ikke noe jeg kan sitte alene på rommet og løse. Men jeg må arbeide meg egne tanker for å takle hver dag. Og jeg har møtt en god voksen en gang som jeg har kontakt med innimellom enda. Hun er på samme ”radar” som meg. Ser det komplekse i tilværelsen, liksom. Hun forstår meg. Jeg kan lette på trykket og løfte fram drømmer og nederlag. Hun vet åssen jeg har det bak fasaden. Det hjelper å snakke sant om ting. Jeg kjenner meg verdifull og rolig når jeg er med henne.
DE SOM IKKE TAKLET PRESSET - generasjonen
Fride ha fulgt nøye med i mediene den siste tiden. Saker om unge som blir syke av presset om vellykkethet.
- Jeg kjenner meg truffet av det. Men jeg synes ingen kommer til bunns i hva vi kan gjøre med det faktum at mange unge sliter for tiden. Vi kan jo ikke sykeliggjøre en hel generasjon. DE SOM IKKE TAKLET PRESSET. Sier hun bestemt.
– Nå begynner jeg å bli voksen selv, og ønsker å arbeide med noe i tilknytning til barn og unge. Det er viktig at både de som arbeider med barn og unge, men også de som lager systemene barn og unge vokser opp i, blir bevisst at de ikke må krever så mye av oss fra vi er små. De gangene jeg kjenner meg hel og ganske glad, er de gangene jeg gjør noe fint sammen med noen, reiser eller er sammen med kjæresten min.
– Jeg mener ikke å skylde på enkelt-foreldre. Jeg har hatt enestående foreldre. Men de er ambisiøse – også på mine vegne. Uten at de faktisk har sagt noe om det, kjenner jeg forventningene. Og de sliter jo sannelig i den generasjonen også. Med overtrening, spiseforstyrrelser, pillemisbruk og mye annet. De har vel det som reaksjon på de idealene de vokste opp med.
SLAPP AV
Fride lener seg tilbake i stolen og puster kraftig ut og sier:
– Å, kanskje det er bare det at vi gjør alt så vanskelig og fornuftig hele tiden. Jeg har bare lyst til å slappe av. Ikke analysere alt. Ikke være så fordømt klok og mene det riktige hele tiden. Jeg har som nyttårsforsett å drite med i ting, ler Fride før hun pakker Converseveska, Macen og går til forelesning. Sammen med alle de andre 20-25 åringene som skal skape morgendagens livsidealer. Fride håper med stor frimodighet at de blir bedre enn de vi klarte å skape, vi i generasjonen over henne.
- Slapp litt mer av
- Ikke bedøm og vurder oss
- Ikke vær så opptatt av diagnoser
- Ikke snakk så mye om hva vi får til men elsk fram hvem vi er på godt og vondt
- Vær vennlige og smil mye
- Ikke vær så opptatt av å plassere meg og finne løsninger
- Lytt til hvordan jeg føler meg
- Ha tro på meg, men lik meg like godt fordi om du ser det du ikke liker
- Tål sannhetene, også nå de er ubehagelige
- Spør hva vi trenger
- Spør direkte om hva vi synes er krevende
- Ikke forestill dere, vi ser mer på hvordan dere lever enn hva dere sier