RVTS Sør

Trenger dere tjenestestøtte? Send forespørsel.

En hjelpers fortelling

Snipp, snapp, snute, der var overskuddet ute. Hva skjedde? Les fortellingen om hjelperen som møtte egen smerte: - Dina som jeg skulle hjelpe, åpnet med sine sannheter døren inn til et rom i min egen barndom som jeg hadde stengt av. Et rom fylt av skyld, skam og rop etter å bli elsket.
Lys inn i mørke og avstengte rom: Det kan være krevende når møtet med den vi skal hjelpe, treffer ømme punkter i vår egen historie. Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Profilbilde

Eva Dønnestad
Kommunikasjons- og formidlingsleder

Publisert: 18.03.2015 11:12
Spaltist

Jeg var helt uforberedt. En morgen ville ikke bena bære meg. Tanken på jobb gjorde meg kvalm. Jeg var ikke forberedt på at det kunne skje meg. Jeg hadde nok gått på akkord med meg selv, men jeg var så vant til at det alltid var litt ekstra å gå på. Jeg hadde aldri kjent meg helt tom. ”Utbrent”, ”retraumatisert”, ”smitteeffekt” og ”møte veggen” var ord jeg selv hadde brukt i undervisning, men aldri kjent på kroppen. Før nå.

Jeg hadde møtt så mange mennesker i krise at jeg trodde etter hvert at dette var noe jeg behersket. At det nærmest var en gave som var gitt meg: Å tåle mye av andres smerte. Jeg hadde stilt opp og taklet både ulykker, selvmordsforsøk, naturkatastrofer og branner. Jeg hadde tatt i mot de verste historier om barn og unges krenkelser. Men jeg taklet menneskenes mørke rom. Jeg trivdes i jobben. Jeg trodde jeg behersket alle sider av den. Når mennesker spurte: ”Hvordan orker du å jobbe år etter år med mennesker i krise? ”Svarte jeg ofte: ”Det er givende. Man finner måter å sortere og legge det fra seg på.”

Sånn hadde det vært. Helt til den dagen jeg ble tilkalt etter et selvmord og møtte Dina. Dina (27) hadde skåret over begge håndleddene. Hun ønsket ikke å leve lenger. Som ved et under, hadde hun overlevd ved å ringe en krisetelefon som hadde tilkalt hjelp. Møtet med henne gjorde inntrykk. Dina var sterk og svak. Som jeg. Hadde to søstre. Som jeg. Hadde samme utdannelse. Som meg. Det ble et møte som skulle vare lenge.

Mange vil nok si vi fant hverandre. Gjenkjennelsen skapte en umiddelbar kontakt. Vi pratet i en time dagen etter selvmordsforsøket. Vi hadde ukentlige treff over et par måneder. Erfaringene til Dina gravde seg inn i mørke deler av sjelen min og satte meg ut av balanse. Hvorfor? Av alle mennesker jeg i mitt 20-årige yrkesliv hadde møtt, var det denne 27-årige kvinnen som klarte å sette meg helt ut.

I begynnelsen bagatelliserte jeg. Jeg klarte ikke engang å se sammenhengen mellom det som skjedde i møtene med Dina, og min egen skrantende arbeidsform. Da er det lett å skylle på andre. Jeg fløt ut som sutring, misnøye, skepsis og småligheter.

Dina skjønte nok at hun hadde truffet noen svake punkter i meg. Hun kunne av og til gi meg et litt triumferende seierssmil da vi avrundet praten. Ikke fordi hun ville meg vondt. Men fordi hun hadde kontroll. Hun jeg skulle hjelpe visste mer om spøkelsene i livet sitt enn jeg visste om mine. Jeg begynte å grue meg til avtalene med henne. I stedet for å be en kollega ta over, satte jeg min yrkesfaglige prestisje i høysetet, og traff henne. Jeg skulle da takle dette mennesket også.

Da treffene med Dina var over, fulgte allikevel følelsene hun hadde skapt i meg med inn i nye møter med nye mennesker jeg skulle møte i jobb. Det var hennes ansikt som dukket opp, hennes ord som suste i ørene. Jeg ble fraværende og skyldte på arbeidspress. Dina hadde tydeligvis truffet noen punkter i meg som ikke hadde navn, som satte meg ut. Jeg sa og gjorde mye feil i møtet med Dina.

For å komme bort fra ubehagelige sannheter om mitt eget liv, inviterte jeg henne med på en reise til feil mål. En reise uten mål. Inviterte henne til å dekke over, glemme og gå videre uten å ha snakket sant. Fordi jeg ikke orket å gå inn i de rommene i hennes liv som lignet mine, så lenge jeg ikke hadde vært i mine. Jeg klarte på ingen måte å bruke gjenkjennelsen mellom oss til å hjelpe henne.

Jeg mistet matlysten. Jeg vet jeg problematiserte feil ting. I stedet for å finne ut hvilke stengte rom i meg Dinas erfaringer pirket borti, tok jeg frustrasjonen ut på andre måter. Jeg uttrykte misnøye over samarbeidsevnene til kollegaer, og gjorde egen smerte om til irritasjon over andre. Jeg klarte ikke å gå inn i det rommet jeg burde uten å rakne. Men etter hvert tok innholdet i rommet bolig i hele meg og sykemeldingen var et faktum. Det var den morgenen jeg ikke kom ut av senga.

Heldigvis hadde jeg modige kollegaer som våget å se. De hadde i flere måneder forsøkt å få meg i tale. De hadde forsøkt å sette de grensene jeg ikke klarte å finne selv. Det skulle gå ennå tre måneder i terapi før jeg klarte å si hva denne unge kvinnen Dina hadde rørt ved som ble så stort i meg at resten forsvant.

Dina hadde vært storesøster i en familie der to mindre søsken ble utsatt for vold og overgrep. Jeg hadde vært i en tilsvarende situasjon i min oppvekst. Endelig klarte jeg å sette navn på setningen som Dina hadde sagt, som hadde satt meg helt ut: ”Faren min rørte aldri meg. Bare de to søstrene mine. Og den byrden må jeg bære. ”

Jeg var også eldste søster med to mindre søstre. Min far hadde heller aldri rørt meg. Jeg hadde flyktet og brutt kontakten med min to søstre da fortellingene deres kom fram i lyset. Men jeg visste det var sant. Jeg visste hva som skjedde på soverommene deres. Jeg visste hva som skjedde da pappa tok dem med seg på hytta alene, mens jeg og mamma fant på andre ting. For jeg hadde hørt. Jeg hadde sett. Uten å klare å lagre det jeg så. For jeg ville også være pappas jente. Jeg hadde kjempet for å få være med på hytta. Jeg tenkte hele tiden at han skulle tatt meg i stedet. Dina som jeg skulle hjelpe, åpnet med sine sannheter døren inn til et rom i min egen barndom som jeg hadde stengt av. Et rom fylt av skyld, skam og rop etter å bli elsket.

Etter et halvt års sykemelding, kom jeg tilbake i jobb. Mer integrert. Med litt større selvinnsikt. Mer sårbar, men allikevel sterkere. Gjennom kjennskap til egne følelser og såre punkter, har jeg samtidig mer kontroll i møte med dem jeg skal hjelpe.

 

Å ta vare på seg selv kan også handle om å snakke sant om livet sitt. La det falle nytt lys over gamle gjenstengte rom.

 

 Det er visst ingen vei til vekst uten gjennom en viss porsjon ubehag. Å ta vare på seg selv som hjelper er en livslang arbeidsprosess. For å kunne gå inn i det ubehagelige trenger jeg mye tillit, gode ord, forståelse. Jeg trengte også tid til refleksjon, se vakre bilder, høre vakre sanger og lese gode bøker. Nå kjennes det som noe nytt er i ferd med å spire fram, ut av tomheten.

Hva har jeg lært av dette?

Det er ingen vei til å bli en bedre mer integrert hjelper - uten gjennom en viss porsjon smerte. Ingen vekst uten sårbarhet. Det er selvbedrag å tenke at man kan bli en god hjelper uten å være villig til å lyse opp de mørkeste rommene i seg. Noen ganger kaller vi problemer ved feil navn og løser dem på feil arena. Det hjelper ikke å si at det er kollegaers arbeidsvaner som gjør at jeg blir sliten – når det var min egen indre smerte. Noe må løses på jobb med kollegaer. Forståelse er viktig. Men noe må kanskje også løses utenfor arbeidsarenaen. Da jeg kom tilbake, så jeg også arbeidet med litt andre øyne. Mye av misnøyen hadde sin grunn i min egen følelse av utilstrekkelighet.

Jo flere rom jeg stenger i meg, jo færre rom vil jeg tørre å gå inn i med dem jeg skal hjelpe.

Jeg har lært at på et tidspunkt hadde jeg et stort valg, jeg kunne velge å forbli sykemeldt, finne hvile i avmakten. Eller, jeg kunne ta steget tilbake i jobb. DA gjelder det å hoppe. I tide. Forsøke å finne arbeidsoppgaver å glede seg over. Nå zoomer jeg meg inn på dem som gir meg energi å arbeide sammen med og styrer unna de som stjeler arbeidsgleden.

Jeg har lært at jeg er veldig avhengig av tillit og tilbakemeldinger for å finne arbeidsglede. Det er fint å være med å definere arbeidsoppgaver ut fra mine sterke sider og ressurser. Jeg har lært at det ikke er farlig når noen lyser opp de mørke rommene mine. Jeg overlever å se hva som er i dem. Jeg har også lært hvor viktig det er med veiledning i rett tid på rette ting.

Jeg har lært at en god fagperson ikke bare har det godt. Gode medmennesker har ikke bare hatt det godt. Det er vel sånn det er med all menneskelig vekst: Det gjør vondt før det løsner.
Noen ganger er det ikke en hjelper som møtte en hjelpetrengende, men et menneske som møtte et menneske. Fagpersoner er for noen timer i tiden, et medmenneske som møter et annet.

Fortellingen er produsert i prosjekt PåFyll Kriseteam, RVTS Sør. Etter samtaler med fagpersoner som har opplevd å møte veggen.


 



Eva Dønnestad

EVA DYPPER PENNENEva Dønnestad er kommunikasjonsleder i RVTS Sør. En erfaren skribent og historieforteller som har vært morgenkåsør i NRK P2 og magasinspaltist i Fædrelandsvennen i en årrekke. Hun har ledet mange nasjonale prosjekter med sårbare barn, unge og voksne i fokus. Hun har produsert magasiner og utgitt flere bøker. Hos RVTS Sør driver hun verdi- og utviklingsarbeid og lager innhold til prosjekter og våre websider.


Våre nyheter