Å være tro mot seg selv gir økt tåleevne

Det snakkes mye om viktigheten av å ivareta seg selv når man arbeider med mennesker utsatt for påkjenninger. Vi snakker om egenomsorg. Egentid. Vi må unngå å bli utslitt, utladet eller utbrent. Det kan være klokt å ta et skritt tilbake og undre seg: Hva kjennetegner de MenneskeMøterne som over tid bedre takler å være sammen med andre i sorg, smerte og motstand?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Illustrasjonsfoto: Shutterstock
RVTS Sør

RVTS Sør
Nyheter
30.03.2017, kl. 09:20

Det er gjort mye forskning på dette, men her vil vi reflektere litt over begrepsbruken. I første rekke kan det handle om hvordan vi definerer dem vi skal hjelpe. Mennesker i krise eller i smerte, er mer enn det. Kanskje denne bevisstheten er første mestringsstrategi. "Jeg er sammen med mennesker som også har kjærlighet, gaver, gleder å gi."

Isteden for å snakke om egenivaretakelse eller egenomsorg:
Hva med å snakke om at gode menneskemøtere er TRO mot seg selv? Eller som en kollega foreslo, har kjærlighet til seg selv? Kjærligheten er en kraft som reagerer på krenkelser og utnyttelse.

Kjærligheten rommer sårbarheter og styrker.

Å ha kjærlighet til seg selv, elske seg selv, er å ta både egne behov, nederlag og mangler på alvor.

Favne det.


Egenomsorg kan fort forbindes med å fastholde og pleie rammer og behov. Å være TRO mot seg selv, å ha kjærlighet til seg selv, er langt mer krevende, men allikevel integritetsbyggende. Det kan koste, men gi økt styrke. Kanskje er det når vi er tro mot oss selv med livsfremmende grenser at vi også er gode med oss selv?

Vi tror ikke på egenpleie som pynter på oss selv og livene våre. Vi sier ikke at vi ikke kan bli utladet og slitne. Da må vi ta ansvar for å lade. Da trenger vi hvile, trøst, påfyll, veiledning eller hjelp. Vi reflekterer bare rundt hva som gjør oss slitesterke.

Vi tror ekte liv koster hengivelse. Det handler ofte ikke om å FÅ TIL, men å SLIPPE TIL. Derfor vil det som nå kalles egenivaretakelse ikke være å reise på spa, men å hengi seg til livet og menneskene i tråd med de verdier, den verdighet og de gaver vi har.

Vi tror den eneste måten vi blir bedre til å takle livet på, er ved å leve det. I sin fulle bredde.

For å klare å være tro mot oss selv og elske oss selv, kan det være godt å bli sett av blikk som ikke viker når vi nettopp er tro mot egne behov, følelser, tankesett og verdier. Blikk som viser nåde når vi feiler.
De gir oss følelse av verdighet, selv når bristene kommer til syne. MenneskeMøtere som varer og tåler, har ofte funnet disse kjærlige blikkene i ett eller flere andre mennesker.

En refleksjon av Eva Dønnestad & Anders Dovran

Siste nytt