Hopp til hovedinnhold

Om kakaoterapi og Disney-sensitivitet

Hvordan forklare jobben man gjør som miljøterapeut med sårbare og risikoutsatte barn så andre folk kan forstå? Hvordan sette ord på den helt spesielle formen for sensitiv tilnærming og emosjonell påkobling som kreves for å bygge fast relasjon til barna, og med tiden bli en voksen de kan henvende seg til?

Illustrasjonsfoto:Shutterstock
Illustrasjonsfoto:Shutterstock
Kjell Gustumhaugen

Kjell Gustumhaugen
Miljøterapeut
30.03.2017, kl. 09:03



Jeg skal gjøre et forsøk på en forklaring ved å lansere to nye begreper: kakaoterapi og Disney-sensitivitet. Dette er to begreper som hver dag utøves på beste måte på barnehjemmet jeg er en del av og som kan være nyttige å gjøre seg kjent med, uansett om du jobber som miljøterapeut, er student på en relevant utdanning, er fosterforelder, lærer, jobber i PP-tjenesten eller hvilken rolle du nå måtte ha. Selv har jeg fortsatt mye å lære om utøvelsen av disse begrepene, så jeg har tenkt å bruke to av mine kolleger som eksempler.

 

Helt Texas
Men aller først, la meg gå tilbake i tid og gi et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Jeg husker godt samtalen med han som i sin ungdom hadde jobbet som ekstravakt på institusjon. Denne samtalen fant sted rett etter at jeg hadde begynt å jobbe på barnehjemmet, drøye tre år tilbake i tid. Han mimret tilbake og formulerte seg slik da han skulle fortelle om jobben han en gang hadde og hva han nå mente jeg kunne vente meg: ”Barna var klin gærne, det var helt kokos. De stakk av og slåss og stjal og … det var helt Texas.”

På mitt spørsmål om hvordan de voksne måtte jobbe og forholde seg til kaoset han beskrev, svarte han følgende: ”Vi måtte jo holde dem fast da. Det var ikke så mye annet å gjøre.”

Mannen jeg snakket med hadde mest sannsynlig ikke hørt om kakaoterapi og Disney-sensitivitet. Han hadde heller ikke møtt mine to kolleger på barnehjemmet, og hørt deres ord på hvordan de møter barna og jobber for å forstå dem.

 

Begrep 1: Kakaoterapi
Når jeg spør min kollega om hun kan forklare kakaoterapi, svarer hun slik:

”Mange reagerer på at vi kan drikke kakao og kose oss etter at et barn har gjort noe galt, men vi vet at kakaoen gjør barnet godt. I tillegg til at det smaker søtt, skaper det en avvæpnende ramme som gjør at barnet kan gjenopprette en følelse av trygghet. Så kan vi snakke om det som skjedde senere. Alternativet er kanskje å aldri få en mulighet til å snakke om det med barnet. Min erfaring er at det å drikke kakao sammen i stedet for at jeg kjefter, bidrar til å punktere noen negative forventninger hos barnet og at vi på den måten kommer raskere i kontakt med hverandre. Jeg er helt sikker på at barnet opplever skam i situasjonen, og at skammen bare gjør det vanskeligere å forholde seg til det som har skjedd. Det er stor forskjell på barn som vet når de gjør noe galt og barn som ikke vet det. Våre barn vet det ikke i øyeblikket, da er det ofte helt andre krefter enn tankene som styrer. Som miljøterapeuter er vi i en posisjon med en form for definisjons- og relasjonsmakt som det ikke automatisk ligger god utvikling i, derfor må vi aldri glemme at disse barna trenger enorme doser kakaoterapi.”

 

Begrep 2: Disney-sensitivitet

Disney Channel er en populær TV-kanal på barnehjemmet, den ruller og går over skjermen rett som det er. Dette fenomenet handler om de gangene et program på kanalen nærmer seg slutten og det blir tid for reklamepause. Min andre kollega, også han en erfaren miljøterapeut, vet at de få minuttene fram til et nytt program starter kan representere en kritisk overgangssituasjon for barnet. Dette fordi det her oppstår et vakuum av tid hvor barnet mister sin oppmerksomhet mot TV-programmet og i sin virring før et nytt program starter, kan kjenne økt kroppslig uro og kanskje komme i konflikt med andre i rommet eller på andre måter havne i situasjoner som forsterker den kroppslige uroen. Det den erfarne miljøterapeuten gjør i disse situasjonene, er at han sørger for å bli sittende akkurat der han sitter fordi han vet at han vil gjøre den allerede vanskelige overgangssituasjonen for barnet enda vanskeligere om han reiser seg. Miljøterapeuten blir ikke bare sittende, han legger seg ekstra godt til rette for å vise at her skjer det ingenting annet enn at de skal fortsette å se på TV. Miljøterapeuten har med seg en innarbeidet erfaring om hva som kan settes i gang i det øyeblikket rulleteksten begynner og derfor også en utpreget bevissthet om at nettopp det at han blir sittende i ro, er det viktigste bidraget til at også barnet kan klare seg gjennom reklamepausen uten å miste fokus til noe negativt.

Den erfarne miljøterapeuten vet at akkurat her er det så vanlig for vikarer som ikke er like godt inne i jobbingen som ham selv, å reise seg. Selvfølgelig er det det! Når programmet er slutt vil man være frampå, man vil være ute før barna og kanskje bruke tiden til å gå på kjøkkenet og skjære opp frukt eller gjøre noe annet som kan bidra til trivsel, hygge og avslappet stemning i rommet.

 

En annen verden

Om du er ny i miljøterapiens verden eller kanskje er student og på vei inn i yrket, er min anbefaling å gjøre deg kjent med disse begrepene så fort som mulig. De gir et helt annet bilde på jobben du skal utføre enn hva tradisjonelle akademiske tekster kan gjøre. Det er to ypperlige beskrivelser på den usynlige kunnskapen vi har med oss, den som verken er lett å forklare eller å få øye på.

Kakaoterapi og Disney-sensitivitet er noe av det vakreste jeg vet om.

En vanskelig kunst som ikke står beskrevet i lærebøkene og som handler om at det som er mest naturlig å gjøre ikke nødvendigvis er det rette å gjøre. Som å snakke om konsekvenser når noen har gjort noe galt eller å reise seg når et tv-program er ferdig.

Dette er traumeforståelse i gnistrende praksis. Det er to begreper til hjelp der andre ord må gi tapt. Det er en annen verden – bokstavelig talt – enn det Texas den tidligere ekstravakten snakket om i sitt hjelpeløse forsøk på å forberede meg på jobben som miljøterapeut.   

 

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar