Terapeutisk arbeid forbindes ofte med alvorlige samtaler, ikke med lekenhet. I denne artikkelen hevder Heine Steinkopf og Anette Andersen ved RVTS Sør, at lek – eller lekenhet – er avgjørende, og bør betraktes som et verktøy i terapeutisk arbeid med voksne så vel som med barn.
RVTS Sør
Nyheter
03.12.2024, kl. 08:07
Tekst: Heine Steinkopf, psykolog, spesialist i klinisk barne-og ungdomspsykologi, PhD og fagleder ved RVTS Sør, og Anette Andersen, psykolog, spesialist i klinisk barne-og ungdomspsykologi ved RVTS Sør.
Artikkelen ble først publisert i Tidsskrift for sjelesorg: nr 1-2, 2024.
Publiseres med tillatelse.
© Tidsskrift for Sjelesorg
Artikkelen er bedømt av redaksjonsuavhengig fagfelle.
Sammendrag:
Terapeutisk arbeid med mennesker i vanskeligheter forbindes ofte med alvorlige samtaler, ikke med lekenhet. I denne artikkelen hevder vi at lek – eller lekenhet – er avgjørende for prosesser som fremmer menneskelig forandring, og derfor bør betraktes som et verktøy i terapeutisk arbeid med voksne så vel som med barn.
Lekenhet defineres som en mental tilstand kjennetegnet av positive følelser, mental åpenhet, sensorisk tilstedeværelse og engasjement. Denne tilstanden er sentral for utforskning og læring, og den fremmer tilknytning og positive relasjonelle opplevelser. Kjernen i lek er følelsen "glede" og en generell følelse av velvære.
Kjernen i lek er følelsen "glede" og en generell følelse av velvære.
Lekenhet har blitt anerkjent som nyttig i terapeutisk arbeid med barn. Lek ser ut til å være essensiell for barns utviklingsprosesser, men kan like gjerne hevdes å være like viktig for voksnes forandringsprosesser.
I denne artikkelen utforsker vi, fra et utviklings- og nevrobiologisk perspektiv, hva lek er og hvilken hensikt den har. Vi argumenterer for at lek har et potensial både som et terapeutisk verktøy og som et terapeutisk mål.
Innledning
Forfatterne av denne artikkelen var for noen år tilbake på en konferanse hvor temaet var kreativitet og lek i terapeutisk arbeid. Vi er begge barnepsykologer og hadde mye generell erfaring og kunnskap om barns lek og nytten av lek i psykologisk behandling av barn og ungdom, slik det er fremstilt av for eksempel O’Connor (1991) og Winnicott (1971). Imidlertid ble vi på denne konferansen oppmerksomme på lekens generelle betydning for psykoterapi og endringsarbeid, også for voksne.
Konferansens teoretiske plassering var innenfor en nevrobiologisk og psykodynamisk forståelse. Begrepet «playfulness» ble introdusert som en beskrivelse av en hjernetilstand (Schore, 2003), og de handlingene vi kaller «lek» som aktiviteter som kan lede inn i en slik hjernetilstand (Cozolino & Siegel, 2010). «Playfulness» ble beskrevet som en tilstand hjernen trenger å være i for at endring skal kunne skje (Siegel, 2012). Tilstanden er preget av åpenhet, nysgjerrighet, tilstedeværelse og orientering mot relasjon og fellesskap. Motsetningen vil være skepsis, redsel, mistenksomhet og orientering mot isolasjon (Gammage, 2017).
Psykiateren Stuart Brown, som har studert lek hos dyr og mennesker, mener å kunne lå fast at lek er viktig for opplevelse av lykke og verdighet. Fravær av lek, både for voksne og barn, er forbundet med depresjon og et liv uten mening (Brown, 2014).
Fravær av lek, både for voksne og barn, er forbundet med depresjon og et liv uten mening
Som ansatte ved et kompetansesenter for vold og traumer, med ansvar og forpliktelse for at relevant kunnskap blir gjort tilgjengelig for psykisk helsevern og andre hjelpetjenester, ble vi opptatt av hva denne kunnskapen kunne bety for endring av praksisfeltet. Dersom det er riktig at lek eller lekenhet er viktig for menneskelig endring, må vi ta fenomenet på alvor.
I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i Stuart Brown’s definisjon av lek: «Play is a state of mind that one has when absorbed in an activity that provides enjoyment and a suspension of sense of time. And play is self-motivated so you want to do it again and again» (Brown, 2009, p. 60). Det understrekes at leken ikke handler om atferden eller aktiviteten i seg selv, men den tilstanden man kommer i.
Lek er tradisjonelt forbundet med det å være barn, deres kommunikasjonsform og deres foretrukne måte å lære på. Men er det grunn til å tro at lek kan være like nyttig og virkningsfullt for voksne? I denne artikkelen utforsker vi ulike sider ved fenomenet lek, vi spør hva lek er, hvilken funksjon leken har, og hvilke implikasjoner kunnskapen om lekens betydning kan ha for psykoterapi og generell menneskemøtepraksis.
Vår teoretiske inngang er hentet fra nevrobiologi og generell utviklingspsykologi. Vi spør: Bør vi leke mer i psykoterapi, også med voksne?
Bør vi leke mer i psykoterapi, også med voksne?
Vi er født til å leke
Pattedyr leker. Mange fugler gjør det også. Naturens design er rettet mot overlevelse. Hvis vi følger denne logikken, vil all genetisk betinget atferd være uttrykk for naturlig seleksjon av noe som er hensiktsmessig for overlevelsen (Gould, 2002).
Hvordan bidrar lekeatferd til overlevelse? Siden menneskets overlevelse er betinget av sosial fungering og medlemskap i en flokk, er det naturlig at lekeatferden handler om å knytte seg til flokken (Brown, 2009), finne sin plass og inngå i forpliktende sosiale nære relasjoner. Gjennom leken lærer individet nye handlingsmønstre som er tilpasset omgivelsenes krav og flokkens behov.
Lekeatferd handler også om utvikling. Hjerneforsker Per Brodal beskriver hvordan biologisk utvikling av hjernenettverk drives av meningsfull bruk. Det vil si gjennom aktiviteter for å oppnå mål som oppfattes som viktig (Lunde & Brodal, 2022). Ifølge Peter Gray er det rimelig å anta at lek er den mest effektive måten å stimulere koordinering og integrasjon av ulike spesialiserte hjernenettverk på (Gray, 2013).
Ut fra dette kan vi tenke at barn intuitivt oppfatter lek som viktig – hvorfor skulle de ellers bruke så mye tid og krefter på det? Lek og utforsking er et grunnleggende medfødt behov. Vi er med andre ord født til å leke.
Lek er en mental tilstand
I følge Stuart Browns definisjon som vi bruker i denne artikkelen er lek en altoppslukende, selvmotiverende tilstand av glede (Brown, 2009). Altså; mer enn å definere lek som en rekke spesifikke aktiviteter, er lek definert som en mental tilstand.
Mer enn å definere lek som en rekke spesifikke aktiviteter, er lek definert som en mental tilstand.
Den kjente forskeren innenfor nevrobiologi Jaak Panksepp (1998) identifiserte flere grunnleggende emosjonelle motivasjonssystemer som hver hadde spesifikke nevrale fyringsmønstre. Et av disse kalte han PLAY. Systemet, som finnes hos alle pattedyr, involverer velvære og glede. Det motiverer til å utforske sosiale relasjoner, regler og sammenhenger.
Dette er avgjørende for sosial fungering og opplevelse av tilhørighet i en flokk (Ibid.). En opplevelse av glede, påkobling, trygghet, frihet, utforsking og mestring. Det vil si at dersom du er nervøs for om du klarer å spille de riktige tonene i et musikkstykke, eller redd for å bomme på fotballmålet, er du ikke i en leken tilstand. Da er du redd og utrygg. Du ser deg selv med andres kritiske blikk (Brown, 2009; Gammage, 2017).
Alan Schore har blant annet bidratt til vår forståelse av forskjellene mellom venstre (VH) og høyre hjernehalvdel (HH). HH er i større grad konsentrert om mottak og formidling av sansing og motorikk, mens VH er mer rasjonell, semantisk og analytisk. HH er i metaforisk forstand leken, nyskapende, kreativ og nysgjerrig, mens VH er kritisk, analyserende og konservativ (Schore, 2003).
Når vi leker blir vi oppslukt av øyeblikket, engasjert av oppgaven eller kontakten med de andre. Vi «skrur av» VH, som evaluerer oss, som forteller oss at «nå ser du dum ut», eller «dette er da helt meningsløst», eller «at det går an å være så teit» (Steinkopf, 2016).
Når vi leker blir vi oppslukt av øyeblikket, engasjert av oppgaven eller kontakten med de andre.
Tilstanden lek inneholder engasjement, konsentrasjon, tilstedeværelse, opplevelse av velbehag, og lyst til å gjøre uventede eller nye ting. Det er når vi har tilgang til høyre hjernehalvdels prosessering at vi har mulighet til å utvikle nye nevrale nettverk for tanker, følelser, atferdsmønstre og sanseopplevelser, sier Schore (2012). Med andre ord; endre oss.
En av de mest toneangivende forskerne innenfor nevrobiologi og psykoterapi, Daniel Siegel, snakker om at nervesystemet vårt stort sett alltid er forhåndsinnstilt. Det har øvd inn responser som passer til erfaringene våre, og gjør at vi kan være forberedt og reagere adekvat på potensielt farlige situasjoner. Dessverre vil dette ofte hindre vekst og utvikling, ettersom nervesystemet rett og slett ikke prosesserer informasjon som kunne motsi den informasjonen som er lagret fra før (Siegel, 2012).
Eksempelvis vil mennesker som har gjentatte erfaringer med andre mennesker som svikefulle eller krenkende, møte nye eller ukjente mennesker med mistenksomhet eller vaktsomhet. Dette hemmer mulighetene til å bli kjent med mennesker som ikke er svikefulle eller krenkende. Nervesystemet reagerer med forhåndsinnstillingen. De konkrete handlingene, følelsene eller tankene kaller han «peaks of activation» (aktivering av konkrete nettverk i hjernen), og kan for eksempel være tanken: «Hun ser hvor dum jeg er», eller følelsen «redsel», eller handlingen «tilbaketrekning». Slike peaks of activation hindrer nye erfaringer og ny læring.
Lekenhet (playfulness) derimot, er en mental tilstand uten forhåndsinnstilling. Nervesystemet er på en måte uforberedt og åpent for utvikling av nye tanke-, føle- og handlingsmønstre. Tilstanden lekenhet er dermed svært hensiktsmessig for å kunne bygge opp og utvikle mer hensiktsmessige peaks of activation, som f.eks. en forventning om å bli tatt i mot, ønsket velkommen og bli verdsatt (Siegel, 2010). Lek er altså en mental tilstand som involverer spesifikke nevrale fyringsmønstre. Hva skal vi så med denne mentale tilstanden? Hvordan kan denne tilstanden bidra til artens overlevelse? Hvordan er tilstanden hensiktsmessig?
Tilstanden lek inneholder engasjement, konsentrasjon, tilstedeværelse, opplevelse av velbehag, og lyst til å gjøre uventede eller nye ting.
Lek er en tilstand for utforsking, læring og mestring
Tilstanden lek stimulerer utforsking og læring, og skaper mulighet for opplevelse av mestring (Pellegrini, 2009). Tilstanden er indre belønnende, og skaper motivasjon for å ta seg bryet med å lære.
Dette er svært synlig når det gjelder barn. Barnehjernen er utviklingsmessig umoden ved fødsel og er avhengig av å bli koblet på omgivelsene for videre utvikling. Barn må lære mye, og de må lære fort. Barn lærer best gjennom lek, altså når barnehjernen er i lekemodus (Lunde & Brodal, 2022).
Barn lærer best gjennom lek, altså når barnehjernen er i lekemodus.
Barns lek er karakterisert ved positive følelser, imitasjon av voksnes handlinger som repeteres, den er prosessorientert heller enn målstyrt, og preges av indre motivasjon. I denne konteksten handler lek om læring og mestring av praktiske og sosiale ferdigheter som trengs for å overleve. Barna leker ferdighetsleker, rolleleker hvor de øver på konflikthåndtering og affektregulering, og leker med regler og tur-taking som bidrar til forståelse av sosiale sammenhenger og konvensjoner (Pellegrini, 2009). Ifølge Brown (2009) sin definisjon av lek foregår dette uten krav og uten negative følelser – kun motivert av at det er gøy.
Leken gir barn erfaring med å leve i verden på godt og vondt. Barn må leke at de er mor eller far før de kan sette ord på hva det vil si å være mamma eller pappa, eller de må kjenne på gleden i leken før de kan beskrive hva det vil si å være glad. Det er viktig å huske at barn ikke leker for å lære. De leker fordi leken er selvmotiverende (Marks-Tarlow et al., 2017).
Lek er ikke gøy hele tiden, lek kan romme følelser som frykt, sinne og sorg. Lek blir derfor en måte å aktivere følelser på i en trygg kontekst. Mennesker trives med litt risiko. Når vi føler oss trygge vil vi søke etter utforsking, spenning og nye erfaringer. Gjennom utforsking i leken kan vi gå fra det trygge til det utrygge, og få gode opplevelser og tro på egen handlekraft. Barn får prøve ulike grenser og lære nye ting i en trygg sammenheng, hvor smil og latter blir markører på trygghet.
Lek er ikke gøy hele tiden, lek kan romme følelser som frykt, sinne og sorg.
Barn kan ikke lære å løse konflikter hvis alt holdes konfliktfritt. Barns sosiale forståelse utvikles gjennom konfliktsituasjoner hvor de må ta andres synspunkter med i forhandlingene og bli gode venner igjen – dele, argumentere og forhandle i en liksomverden med andre, og hvor de konfronteres med forskjellige holdninger og perspektiv. Evne til turtaking, evne til å dele leker, fastholde en felles oppmerksomhet om en lek, ta med de andres ideer i leken, enighet om spilleregler, og prøve å holde ut og løse konflikter, er viktige egenskaper for senere i livet å kunne inngå i likeverdige og nære voksenrelasjoner (Kestly, 2014).
Tilstanden lek stimulerer til utforsking og læring. Gjennom leken lærer barn ferdigheter; praktiske, sosiale og emosjonelle. De får kunnskap til å forstå verden, og et utgangspunkt for å skape mening i tilværelsen. Dette er bakgrunnen for at lek blir helt naturlig og relevant i endringsarbeid og psykoterapi med barn.
På samme måte vil en mental tilstand som fasiliterer utforsking, læring og mestring være fordelaktig for endringsarbeid med voksne.
Lek er en tilstand for påkobling og dialog
Endringsarbeid og psykoterapi handler i stor utstrekning om relasjonsarbeid og tilhørighet (Norcross & Lambert, 2018). Leken knytter oss på omgivelsene. Leken skaper en linje fra ‘meg’ via ‘vi’ til ‘oss’. De første leveårene skapes et fundament for lek i samspillet mellom barnet og omsorgspersonene.
Ansiktsuttrykk oppdages og responderes på. Gjennom øyekontakt, stemmebruk og ansiktsuttrykk, pludring, synging og vugging, skapes inntoning og synkronisering mellom barnet og omsorgspersonene (Stern, 1985).
Gjennom leken lærer barnet å regulere følelsene, utvikle evne til å koble seg på andre, stole på omgivelsene og utvikle mestringsstrategier (Tronick & Beeghly, 2011). Lekeøyeblikkene danner følelsen av å være forbundet, synkronisert, regulert, men kan også bestå av konfrontasjoner og brudd i kontakten. Både positive og negative øyeblikk handler om å komme inn i, være sammen om, og slippe bort fra relasjonen (Hart et al., 2020). Balansen mellom godhet, altruisme, egoisme, hevn og rettferdighet, evnen til samarbeid, samhørighet og empati, læres gjennom leken.
Gjennom leken lærer barnet å regulere følelsene, utvikle evne til å koble seg på andre, stole på omgivelsene og utvikle mestringsstrategier.
Leken hjelper oss å rette blikket bort fra oss selv og mot andre mennesker, og er dermed essensiell for relasjonsdannelse og tilhørighet (Lunde & Brodal, 2022). Lek kan knyttes til å gripe øyeblikket i et menneskemøte. I sin enkle form er lek å reagere spontant. Det handler om å være til stede når noe skjer.
Fra utviklingpsykologen Daniel Stern har vi fått begrepet intersubjektivitet. Det betyr evnen til å koble seg på og dele oppmerksomhet, intensjoner og følelser med andre (Stern, 1985). I denne sammenhengen kan lek forstås som intersubjektiv deling; deling av oppmerksomhet, følelser og intensjoner, som gir en opplevelse av tilknytning til andre.
Lek er altså en tilstand som stimulerer til menneskelig kontakt og relasjonsdannelse, den kanskje mest sentrale komponenten i endringsarbeid.
Lek som tilstand av glede
En tilstand av lek er forbundet med glede og lyst. Jaak Panksepp er mest kjent for sine rotteeksprimenter der han fant at unge rotter som leker uttrykker sosial glede med latter (Panksepp, 2006). Han beskriver lek som hjernens viktigste kilde til fryd. Den amerikanske forskeren Barbara Fredrickson (2018) hevder at deling av positive emosjoner (shared positivity) i seg selv skaper mulighet for endring av hjernens nevrale fyringsmønster.
Disse positive affektene stimulerer nivået av hormonene dopamin, oxytocin og prolactin, som bidrar til følelsen av velvære, og øker muligheten for dannelse av nye synapser og nettverk i hjernen. Slike delte øyeblikk av positive følelser bidrar til opplevelse av sosial tilhørighet og egenverdi. Det starter med et smil som automatisk skaper behov for å smile tilbake (mimickry). Dette fører etterhvert til en nevral synkronisering (Fredrickson, 2003) eller det Daniel Stern (1985) kaller intersubjektivitet.
Når slike øyeblikk med opplevelse av positiv affekt repeteres og blir til et mønster, vil dette i seg selv føre til utvikling av god psykisk helse (Fredrickson, 2003). Dette gjelder særlig når denne affekten er delt med andre mennesker.
Leker voksne?
Som barn har vi alle lekt på ulike måter, og vi klarer kanskje å få frem minner av hva vi lekte og hvilke følelser vi hadde i leken. Er det sånn at voksne leker mindre eller slutter å leke? Eller er det slik at vi ikke kan sammenligne barns lek med voksnes lek, at voksnes lek er helt annerledes?
I utviklingen fra barn til voksen blir vi gradvis mer opptatt av hva andre sier og tenker, av å være ansvarlige, være seriøse og ha kontroll.
I utviklingen fra barn til voksen blir vi gradvis mer opptatt av hva andre sier og tenker, av å være ansvarlige, være seriøse og ha kontroll. Sagt på en annen måte; vi blir i økende grad styrt av venstre hjernehalvdels fokus på kontroll og selvoppholdelse, og mister evnen til å være i høyre hjernehalvdels umiddelbarhet og tilstedeværelse i øyeblikket (Siegel, 2012).
I affektpsykologiens språk kan det være at vi som voksne blir mer opptatt av hvordan vi fremstår for andre, og i økende grad blir redd for å miste ansikt, virke dum, og på den måten miste andre menneskers kjærlighet eller oppmerksomhet. Vi lar skamfølelsen ta livet av leken (Engelstad, 2018).
Voksne leker likevel mer enn vi tror. Vi har en kultur og et språk som skiller mellom lek, tull og tøys, og alvor og ansvarlighet. Det kan være at språket er med på å kamuflere lek.
Dersom vi også tar inn perspektivet om at det ikke er aktivitetene i seg selv som definerer hva som er lek; det er opplevelsen, eller tilstanden man kommer i aktivitetene, blir det kanskje enda tydeligere å se at også voksne leker: Vi spiller fotball, er med i korps, kor eller strikkeklubb, lar oss rive med av en arbeidsoppgave så vi glemmer tid og sted, reiser på fotballtur til England, eller drar på guttetur til Alpene. Vi tuller og tøyser, undrer oss og utforsker. Dette er også glede, påkobling, trygghet, frihet, utforsking og mestring. Med andre ord; lek (Proyer & Ruch, 2011). Også hos voksne blir leken viktig for opplevelse av gode følelser, flyt, tilhørighet, felleskap og mening (Kestly, 2014).
Dersom vi også tar inn perspektivet om at det ikke er aktivitetene i seg selv som definerer hva som er lek; det er opplevelsen, eller tilstanden man kommer i aktivitetene, blir det kanskje enda tydeligere å se at også voksne leker.
Lekens plass i psykoterapi og endringsarbeid
I fremstillingen så langt har vi pekt på forskning og erfaring som hevder at lek først og fremst er en mental tilstand. Denne tilstanden er fordelaktig for endring, nødvendig for utvikling og læring, og sentral i relasjon og felleskap. I tillegg har vi vist til forskning som viser at lek i seg selv bidrar til god psykisk helse og opplevelse av et godt liv.
Psykoterapi og endringsarbeid med voksne er i all hovedsak samtaleorientert. Idéen om samtalens betydning, samtalens stilling i behandling, er en psykoanalytisk, psykodynamisk idé. Den har utgangspunkt i at psykiske vansker skyldes indre konflikter som kan løses gjennom innsikt og kognitiv forståelse av egne konflikter og egne emosjoner (Warner et al., 2020). Innsikten skal komme gjennom samtalen med en terapeut. Dette formatet setter terapeutferdigheter og relasjonsvariabler i fokus (Wampold & Imel, 2015). Men samtalen er en typisk aktivitet for venstre hjernehalvdel; den logiske, strukturerte, konservative og selv-kritiske delen av hjernen (Schore, 2003).
Psykoterapi og endringsarbeid med voksne er i all hovedsak samtaleorientert. Idéen om samtalens betydning, samtalens stilling i behandling, er en psykoanalytisk, psykodynamisk idé.
Dette sammenfaller med en terapeutrolle som skal være å hjelpe pasienten å sette ord på sine tanker og følelser. «Ordløse» og mer lekende tilnærminger har liten tradisjon i terapeutisk virksomhet med voksne. Det finnes noen unntak, som for eksempel familie- og systemterapien, hvor lek kan være en vanlig intervensjon (Gil & Selekman, 2014). Det gjelder også metoden «Theraplay», en terapimodell hvor omsorgspersonene (de voksne) blant annet lærer å leke med terapeuten, hvor formålet er å hjelpe omsorgspersonen til å leke med barnet sitt (Hong et al.,2023).
I narrativ terapi kan man eksternalisere problemene for eksempel ved å kalle redsel for «monsteret» og på den måten fjerne problemet fra personen og gi mulighet for å kunne betrakte og forstå problemet utenfra (White & Epston, 1990). Slike tilnærminger kan ha et lekende preg – man «tøyser» med alvorlige, vanskelige ting. Det samme kan en si om in-vivo eksponeringsmetoder. Ofte handler slike metoder om å øve seg på å gjennomføre handlinger en er redd for. Et eksempel kan være sosial angst, hvor terapeut og pasient for eksempel øver på å gå i butikken, eller ta bussen, hvor hensikten er at pasienten skal oppleve mestring (Berge & Repål, 2015). Selv om temaet er alvorlig, kan slike tilnærminger få et anstrøk av lek og gi delte positive emosjoner mellom terapeut og pasient.
Selv om temaet er alvorlig, kan slike tilnærminger få et anstrøk av lek og gi delte positive emosjoner mellom terapeut og pasient.
Den kjente psykologen Donald Winnicott hevdet at: «It is in playing, and only in playing that the individual child or adult is able to be creative and to use the whole personality, and it is only in being creative the individual discovers the self» (Winnicott, 1971, p. 63). Han peker på at det er gjennom leken vi blir kreative og kan oppdage oss selv. Terapeuten må hjelpe pasienten i gang med å leke.
Et eksempel er krusedull-leken hvor Winnicott tegnet en krusedull på et papir, og inviterte pasienten til å tegne inn sin. Gjennom disse spontane tegningene oppsto samskapende samspill med felles mening mellom terapeut og pasient (Winnicott, 1971). Psykolog Bjørg Røed Hansen (1991) beskriver noe av det samme; en vitaliserende, lekende «samtale» med et autistisk barn som bestod av blikk, mimikk og latter over et felles fokus; en stråle med vann.
Begge eksemplene peker på øyeblikk med delte positive emosjoner som bidrar til påkobling og vitalitet, og gir grobunn for endring ved at de henvender seg til høyre hjernehalvdel (Schore, 2012). Dette gir mulighet til å være mer til stede i øyeblikket, og frigjøre seg fra den dømmende og kritiske VH.
Lek er ofte forbundet med kroppslig bevegelse og aktivitet. Den danske psykologen Susan Hart (2020) understreker kroppens betydning for å få til endringsøyeblikk: Det handler om blikk, stemmeleie, inntoning, energinivå, regulering av nærhet og avstand, berøring, ansikts-uttrykk, kroppsholdning, og rytmen i samspillet.
Hun sier at vi må tørre å bruke lek og rytme enda mer. Vi må snakke til sansene og bruke kroppen. Evnen til å oppleve «føleresonans» med andre, er grunnleggende for å utvikle god selvfølelse og oppleve tilhørighet til andre mennesker. Gode og nære relasjoner er den faktoren som vekter tyngst for å oppleve at livet er godt (Fuchsman, 2023).
Hun sier at vi må tørre å bruke lek og rytme enda mer. Vi må snakke til sansene og bruke kroppen.
I den terapeutiske samtalen blir derfor det vi kan kalle møteøyeblikk viktig både for endring og utvikling. Møteøyeblikk kan beskrives som opplevelsesmessige erfaringer i direkte samspill med andre her og nå, fra øyeblikk til øyeblikk. Dette inkluderer som sagt ansiktsuttrykk, kroppsbevegelse, stemmeleie, inntoning, blikkontakt og timing. Tradisjonell terapi, med fokus på å snakke om fortiden, kommer i bakgrunnen.
Liz Warner og Bessel van der Kolk understreker at kropp og sinn er samme fenomen, slik at behandling av «sinnet» ikke kan foregå uten at kroppen er med (Warner et al., 2020). For eksempel har balansetrening vist seg å være effektiv angstbehandling, og trening i kampsport kan være effektiv behandling av angst og depresjon (van der Kolk, 2014). Slike sansemotoriske aktiviteter har som oftest karakter av lek.
Den kjente forskeren Bruce Perry sier at all behandling må inneholde aktiviteter som, i tillegg til andre faktorer, er belønnende. Man må ha lyst til å holde på med aktivitetene (Perry, 2009). Van der Kolk siterer et gammelt buddistisk ordtak: «The body heals with play, the mind heals with laughter, the spirit heals with joy» (van der Kolk, 2014).
Den terapeutiske samtalen i vår moderne vestlige tradisjon har en kort historie, bare litt over hundre år (Hermundstad, 1999). Sorg, smerte, redsel, angst, tvang, og andre former for livssmerte var en del av menneskers liv også før det. Hvordan foregikk de terapeutiske «samtalene» for fem tusen år siden?
Antropologer peker på hvordan tradisjonelle samfunn brukte dans, rytmer, trommer, bevegelse, ritualer og symboler for å håndtere vanskelige følelser. Smerten ble kanalisert inn i felleskapet og ble et anliggende for flokken, familien og ikke individet alene – eller den ble satt inn i en spirituell og religiøs sammenheng (Gopalkrishnan, 2018). Vi kan være i ferd med å gjenfinne denne kunnskapen i psykisk helsevern, ved økt fokus på religiøsitet og spiritualitet og meningssøking (Olstad, 2023), bruk av musikk, dans og rytmer (Fancourt & Finn, 2019), et økende fokus på kropp (Fisher, 2017), betydningen av trening og bevegelse (Hjelle & Monrad-Hansen, 2019) og natur og friluftsliv (Harper & Dobud, 2021). Felles for alle disse «nye» terapiformene er at de åpner i større grad enn den tradisjonelle terapisamtalen for en tilstand av lek.
Vi kan være i ferd med å gjenfinne denne kunnskapen i psykisk helsevern, ved økt fokus på religiøsitet og spiritualitet og meningssøking, bruk av musikk, dans og rytmer, et økende fokus på kropp.
Vi må ta leken på alvor
Innledningsvis i denne artikkelen stilte vi spørsmålet «Bør vi leke mer i psykoterapi, også med voksne?» Ut i fra de perspektivene vi har brakt inn fra nevrobiologi og utviklingspsykologi, oppfatter vi at svaret på spørsmålet er «ja».
Lek er en mental tilstand, og ikke spesifikke handlinger eller aktiviteter. En tilstand som er fordelaktig og hensiktsmessig for tilstedeværelse, læring, utvikling, endring, relasjonsbygging og sosial deltakelse. Dermed kan den mentale tilstanden være både et middel og et mål for endringsarbeid.
Som middel kan leken være et verktøy for utforsking, kreativitet, mot og tilstedeværelse, i en trygg, støttende og fordomsfri atmosfære. Som mål kan leken være definisjonen på god psykisk helse; endestasjonen i psykoterapi og endringsarbeid. Psykisk uhelse handler ofte om å stå fast i fortiden, være bekymret for fremtiden eller streve med ensomhet og isolasjon. En tilstand av lek er motsatsen til dette; tilstedeværelse her og nå, opplevelse av mestring og følelse av påkobling. Det burde være god nok grunn til å gi fenomenet mer oppmerksomhet.
Vi understreker at vår analyse av hva lek er, og hva den kan brukes til, er begrenset til de utviklingspsykologiske og nevrobiologiske perspektivene vi bringer inn. Det er også et dilemma i å introdusere lek i en terapeutisk voksenkontekst; fenomenet kan fremstå så uvant, uventet eller skambelagt, at det kan skape avstand og skepsis heller enn utvikling. Det blir viktig å etablere en konsistent fortelling om hva lek er, hvor viktig det er, og at lek ikke er forbeholdt barn.
Mennesker er forskjellige. Det som er lekent for den ene er ikke nødvendigvis det for andre, og for mange mennesker vil lek være et sårbart prosjekt. Spesielt gjelder dette for mennesker hvor leken er blitt borte og erstattet av angst og depresjon (Panksepp & Watt, 2011). Menneskemøtene må preges av respekt for den andres indre virkelighet slik at en ikke påfører skam og ubehag ved en for lettvint eller lemfeldig omgang med leken.
Paradokset ved å studere lek i en akademisk, analyserende kontekst er at vi beveger oss bort fra leken, vi kan fjerne oss fra det spontane, umiddelbare og «meningsløse» som er lekens karakter. Dette dilemmaet synliggjør at vi må ha et bevisst forhold til vår egen lekenhet når vi driver med psykoterapi og endringsarbeid. For å bli bedre terapeuter må vi ta leken på alvor også i eget liv. Hva er lek for meg? Hvilken plass har leken i mitt liv?
Referanser
