Hopp til hovedinnhold

Er ADHD alltid ADHD?

En av de diagnosene som har blitt hyppigst diskutert i lys av nyere traumekunnskap er ADHD. Les artikkelen fra en av våre samarbeidspartnere, psykologspesialist Dag Nordanger.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Illustrasjonsfoto: Shutterstock
RVTS Sør

RVTS Sør
Nyheter
06.10.2015, kl. 22:37

En av de diagnosene som har blitt mest diskutert i lys av nyere traumekunnskap er ADHD. Er det som ser ut som ADHD alltid ADHD? Finnes det en «ekte» ADHD, og noe annet som til forveksling ligner ADHD men som skyldes traumer? Debatten har ikke minst blitt aktualisert av «Christoffer saken», hvor Christoffers tegn på at han ble fysisk mishandlet ble tolket inn i en genetisk eller medisinsk forståelse av de ADHD-symptomene han hadde. Men debatten er vanskelig, og svarene er kanskje ikke så enkelt tilgjengelige som man skulle ønske.

Det finnes helt klart tilfeller hvor det kan være riktig å si at et barn har noe som ligner på ADHD uten at det er det. Barn kan reagere med uro og oppmerksomhetsvansker dersom de står midt oppe i noe vanskelig eller det er en stor omveltning i deres tilværelse. Symptomer som minner om ADHD vil da kunne være reaktive symptomer på en akutt krise, og vil kunne avta ganske rask dersom livet vender tilbake til normalen. Når det gjelder barn som har levd med traumatiske belastninger over tid, er det dessverre ikke alltid så enkelt. En endring til det bedre i omsorgssituasjonen vil ikke nødvendigvis føre til en umiddelbar endring i deres fungering.


Vi må imidlertid være ydmyke i forhold til hva vi per i dag kan si sikkert ut fra forskningen. De fleste studiene vi har å lene oss til når det gjelder sammenhenger mellom barndomstraumer og ADHD er korrelasjonsstudier. Det betyr at de påviser sammenhenger, uten å kunne slå fast hva som er årsak til hva. Man vet at noen barn er mer krevende og vanskeligere å være foreldre for enn andre. Barn med ADHD symptomer vil i større grad kunne få frem det verste i omsorgspersonene og slik sett være mer utsatt for vold og overgrep. Slike onde sirkler er kjent fra studier av andre utsatte grupper, blant annet kan mennesker med ulike funksjonshemminger være mer utsatt for vold fra sine omsorgsgivere.


Det er samtidig lite sannsynlig at sammenhengene man finner mellom eksponering for vold og overgrep og ADHD symptomer kun handler om destruktive samspillsmønstre som springer ut fra avvik hos barnet. Gruppeutslagene er så store at man må regne med at andre forhold spiller inn. Resultatene fra den hittil kanskje største studien på feltet, en Kanadisk studie blant hele 25 000 voksne, viste hele 2-3 ganger førhøyet risiko for ADHD blant dem som hadde blitt utsatt for vold eller overgrep i oppveksten. Fra norsk sammenheng viser en helt ny studie utført av Bjørn Reigstad og kolleger at unge med ADHD symptomer hadde opplevd belastende livshendelser dobbelt så ofte som unge uten slike symptomer.


At eksponering for vold i barndommen faktisk kan føre til ADHD, virker også sannsynlig når man tar i betraktning nyere studier som har sett på de nevrobiologiske konsekvensene av slike belastninger. Slike studier indikerer at barndomstraumer kan gi en nevrobiologisk skjevutvikling som gjør det vanskelig for barn å regulere følelser, atferd og samspill med andre. Dette vil kunne gjenspeile seg i nettopp den uroen og de oppmerksomhets- og konsentrasjonsvanskene ADHD diagnosen beskriver. Dermed blir også spørsmålet om hva som er en «ekte» ADHD vanskelig. De underliggende mekanismene i hjernen kan være de samme enten de skyldes arv eller miljø, og det vil være vanskelig å vite om de skyldes mest det ene eller mest det andre. Paradoksalt nok kan dette også bety at medisinsk behandling kan ha like god effekt uavhengig av hva som ligger bak symptomene.


Det blir derfor viktig stadig å minne oss selv på hva en diagnose faktisk er. Diagnoser sier ikke noe om årsaker, de er kun beskrivelser av symptomer og vansker som synes å henge sammen. Og som ved depresjon kan ADHD ha mange årsaker og samtidig være en «ekte» ADHD. Hvis man leser den siste versjonen av diagnosehåndboken DSM er det nettopp dette som er budskapet. Der presiseres det at selv om visse gener er forbudet med ADHD, er de verken nødvendige eller tilstrekkelige forklaringer. Barnemishandling og omsorgssvikt trekkes frem som andre kjente risikofaktorer for ADHD.


Det er når vi glemmer dette, og for rask «gifter oss» med en bestemt forklaringsmodell, at det oppstår en fare for at vi blir blinde for forhold som dem Christoffer levde under. Det samme skjedde i Alvdal-saken hvor de overgrepsutsatte barnas symptomer ble forstått som medfødte vansker i autismespekteret. Vi må ikke slutte å ha et åpent sinn med hensyn til hva som kan ligge bak diagnosen. Vi må stille de oppmerksomme spørsmålene, og undersøke så godt som vi overhodet kan, for å sikre oss at barnet ikke lever under skadelige forhold.

Dag Nordanger

Av Dag Nordanger Dr. psychol. Spesialist i klinisk barne og ungdomspsykologi RVTS Vest og RKBU Vest

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar