Hopp til hovedinnhold

Vinglasset mellom pappa og meg

Pappa var alltid fjern. Jeg måtte bli 24 år før jeg skjønte at det ikke var min skyld at vi ikke hadde kontakt. Hvorfor han hadde såret meg. Det var alltid en flaske vin mellom oss.

llustrasjonsfoto: Shutterstock
llustrasjonsfoto: Shutterstock
Eva Dønnestad

Eva Dønnestad
RVTS Sør
22.06.2015, kl. 14:58


På grunn av familien, ønsker ikke Andrea å si hele navnet sitt. Hun vil gjerne dele erfaringen sin, men synes erfaringen er det viktigste, ikke henne som person.

Andrea er i dag 25 år. For ett år siden var hun så deprimert at hun fikk timer hos en terapeut. Det skulle forandre mye.
Andrea forteller om en oppvekst med mor, far og tre mindre søsken. Moren og faren skilte seg da hun var 10 år, og barna har bodd like mye hos begge.


Pappa var ikke slem, men fjern
- Fra jeg var ganske liten, husker jeg at jeg ikke fikk kontakt med pappa. Jeg trodde det var meg det var noe galt med. Enten jeg ville vise han noe eller trengte hjelp, virket det ikke som han brydde seg. Han var aldri ufin eller voldelig eller noe sånn, men fjern og likegyldig. Jeg husker jeg var mye lei meg for det, for jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for at han skulle se meg og bry seg om meg. Etter hvert som jeg ble større, synes jeg han ble fjernere og fjernere. Jeg forstod også at pappa veldig ofte drakk vin. Jeg merket det med en gang om han bare hadde tatt et glass omtrent. Selv om han sjelden var full, så var det alltid vin på bordet og øl i kjøleskapet. Og han ble annerledes.


Terapeut som stilte de vanskelige spørsmålene
Andrea måtte bli 24 år før en terapeut fikk henne til å skjønne litt mer av seg selv, sine egne følelser og reaksjoner.
- Hun stilte spørsmål som var så direkte at jeg uten å tenke, sa hva jeg følte i møte med pappa. Forklarte hvordan jeg hadde det. At pappa aldri hadde vært direkte slem, men litt fjern og annerledes, som om han ikke var helt ekte. At jeg merket at han ikke var helt seg selv, liksom. Når pappa drakk ble han veldig kjærlig, følsom og snill, men det var nesten ekkelt, for det var litt falskt, det merker et barn.
Det er ikke så lett å skjønne hvordan du skal fortelle til noen at pappa er ekstra snill og det er så vanskelig. Eller ”Pappa er ikke helt pappa, og jeg hater det. Pappa er falsk-snill, jeg vil han skal være ekte.”


Hadde det vondt, skadet meg selv
Andrea forteller videre: Etter hvert som vi vokste opp, merket jeg at han drakk mer og mer. I familieselskap og til og med i bursdagene mine. Om han ikke gjorde det synlig, så merket jeg alltid når han hadde drukket. Julaften, ferier, når vi var med bestemor og bestefar på konserter, på tivoli eller på skoleavslutning. Når vi dro på ferier, fikk jeg inntrykk av at det var viktigere å være på et sted med tilgang til alkohol enn at vi barna skulle ha det gøy.

På videregående begynte jeg å slite, lurte på om det var meg det var noe galt med. Jeg begynte også å skade meg selv, rispet meg på innsiden av lårene uten at jeg skjønte hvorfor. Og da pappa anklaget meg for å være fjern og ikke bry meg om HAM, klikket jeg. På to år hadde vi lite kontakt.

Det var ikke lett å fortelle til noen hvordan jeg følte, for det var liksom ikke skjedd noe galt. Jeg trodde det måtte være noen alvorlige episoder før jeg fikk hjelp.


Normal reaksjon
Men terapeuten åpnet øynene mine da hun sa noe sånt som: Det er ikke rart du er lei deg. En pappa som ofte var beruset i helgene, om kveldene og i feriene som er den tiden man kan være sammen og bygge relasjoner, har ikke gitt deg det du trengte.
– Det er ikke din skyld at dere ikke har en relasjon. Det kan være gode grunner til at pappaen din drikker, men det er ikke din skyld. Det er ikke riktig overfor et barn og ikke klare å være sammen med det uten å drikke. Det er kanskje også en sammenheng mellom alle følelsene av svik og avvisning som gjør at du forsøker å dempe dem med å skade deg selv. OM vi får jobbet oss gjennom hvordan du føler, kan du kanskje også lettere klare å ikke skade deg.

Terapeuten hjalp meg med å gi smerten min et navn. Det var savn som var navnet på smerten min.
Jeg fikk lov til å tenke: Det er pappa som har valgt å drikke i stedet for å være en nær pappa. Det er ikke rart det gjør vondt å føle seg avvist av pappaen sin. Jeg har lov til det. Jeg er ikke gal eller rar. Det er en normal reaksjon.


Late som om ..
Andrea ble møtt med forståelse fra terapeuten på at hun ikke synes det var noe gøy å være sammen med pappa når han ofte var litt annerledes.
– Kan du forklare hva du mener med at pappa ble ”litt annerledes”?
– Ja, han behøvde ikke være full, han ravet ikke omkring. Men det var litt falskt, om du skjønner, en hinne mellom meg og han. Han var ikke helt seg selv og det merket jeg. Jeg har senere lært og lest mye om dette, og det stemmer overens med sånn jeg opplevde pappa.  - At de som drikker i det skjulte ofte blir ganske opptatt av seg selv. De bruker nok mye energi på å prøve å late som om alt er ok. Det merket også de yngre søsknene mine, men vi tok det forskjellig. Han ene broren min bare begynte å tøyse når vi var med pappa, han forsøkte vel å tulle det bort. Jeg klarte ikke det.


Håper pappa våger
Nå forsøker Andrea å snakke om hvor vondt det var for å få det bedre.
Hun har også snakket med moren sin og to venninner. Hun har litt kontakt med pappaen sin i dag.
– For nå skjønner jeg litt mer. Terapeuten har invitert pappa med på en samtale, det kan hende han blir med. Men om han velger å ikke bli med, så vil i hvert fall jeg jobbe videre med mitt, uansett. Jeg har skjønt at det sikkert er grunner til at pappa drikker og jeg ønsker å prøve å forstå ham, om han våger å snakke sant. Men jeg tror det går lang tid før han innrømmer at han har et problem. Dessverre. For han. For meg. Og for oss. Sier Andrea.

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar