RVTS Sør

ForandringsKraften ligger i fortellingene

– Vi er HomoNarratives, ikke bare HomoSapiens. Vi skal lete oss fram til menneskers livsfortellinger og skape nye fortellinger sammen med dem vi skal hjelpe, sier den erfarne traumefeltforskeren Anders Dovran PhD, nytilsatt psykologspesialist ved RVTS Sør.
– Hele mennesker i samhandlende systemer, er ett av målene. Vi må ikke ha modeller som reduserer mennesket, menneskelivet og fellesskapene, sier Anders Dovran. Foto: Therese Skauge Klokset

Profilbilde

Eva Dønnestad
RVTS Sør

Publisert: 20.02.2017 10:28

I snart ti år har Anders Dovran sammen med Dagfinn Winje(UiB) vært i førersetet for den største norske studien på ”Traumer og psykisk helse.” Om hvordan barndomstraumer påvirker voksenlivet.

Les mer OM STUDIEN ”Traumer og psykisk helse” her

– Jeg kan kjenne på en etisk forpliktelse til å komme til bunns i historiene i møte med utsatte barn og unge. Slik at jeg ikke ”bommer”, plasserer eller gir dem noe de ikke trenger. Jeg er opptatt av å nøste i trådene sammen med dem det gjelder for å forsøke å lage meningsbærende sammenhenger. Når vi deler fortellinger, gir det mulighet for å skape nye fortellinger. Derfor er fortellingen, menneskemøtene og relasjonene helt avgjørende, sier Anders Dovran(43).


Formidling er grunnleggende
Psykologspesialisten er opptatt av å få tak i de synlige og mindre synlige historiene menneskene bærer med seg. Sammen med dem det gjelder, vil han finne ut hvordan de kan bære dem. Og skape nye fortellinger. Han har allerede oppdaget at dette kan passe godt inn i RVTS Sørs kompetansehevingsprogram-tenkning med fokus på hvordan menneskemøter og trygghet i relasjoner og fellesskap - bidrar til heling.

– Det nye for en forsker og kliniker er å skulle stige ut av ”lukkede rom”, formidle kunnskapen, la den bli synlig og gjennom trening få den til å leve i praksis. Men dette ser jeg fram til, smiler han.

Jeg tenker at formidling er helt grunnleggende for at verden kan beveges. Og jeg vil gjerne bidra til bevegelse.

Traumer har en lei tendens til å forsvinne ut av diskursen, derfor trenger vi å melde den på gjennom god og variert formidling. Denne type endringsarbeid fordrer stort fokus på verdiforankring og menneskesyn. Det opplever jeg RVTS Sør har.

– Hva gleder du deg til i arbeidet, hva vil du være med å bidra til?
– Jeg har veldig lyst til at vi skal få til et stort løft for institusjonsbehandling innenfor barnevern. Jeg er allerede i gang med et prosjekt som arbeider ut fra både traumeperspektiv og rusperspektiv kalt AvHoldt Ung. Målet er at dette skal bli en nasjonal satsning i samarbeid med både barnevern og helse. Jeg håper vi samtidig kan arbeide i dialog med systemene som skaper rammebetingelsene til dem vi kjører programmer for. Jeg tror det er helt grunnleggende viktig at vi får med oss ”toppen”, for at ”bunnen” eller grunnmuren, ikke faller ut ved å bli utmattet eller miste motivasjon fordi de ikke får rammer som hjelper dem å nå mål, avslutte fortellingene, sier Dovran.


Drivkraften
Noe av engasjementet og drivkraften i arbeidet henter han blant annet i det som skjedde 2.februar 2005. Da døde Christoffer Gjerstad Kihle som et resultat av vedvarende mishandling som ingen tok på alvor, hjelpeapparatets unnvikenhet og hele voksenverdens svik.
– Jeg ønsker å være med å bidra til at dette aldri skjer igjen. Både systemene, fagpersoner og omsorgspersoner må istandsettes til dette, understreker han.

– Spørsmålene vi hele tiden må stille oss i møte med dem vi skal hjelpe, er: Har vi forstått historien så riktig som mulig? Har vi fått tak i mange nok deler av fortellingen til å se sammenhenger og klare å dekke behov eller bidra til å hele skader? Eller er det deler vi ikke har fått med, har oversett eller feiltolket? Og har de ulike delene i systemet samme fortelling?
Forskningen hans viser underrapportering i forhold til mishandling. - Det vil si at det er deler av fortellingene vi ikke får tak i. Undersøkelsen blant voksne som forteller om ulike typer mishandling i barndom, viser høyere tall enn de barnevernet rapporterer.


Helhetlig tilnærming
Anders Dovran tar til orde for en mer helhetlig tenkning for å kunne favne hele mennesker og deres livsløp. Han er også opptatt av å kombinere den nevrobiologiske tilnærmingen med den narrative og psykoterapeutiske - slik at vi får fram at mennesker er mer enn sine traumatiske opplevelser.

Han er opptatt av å finne sammenhenger, inkludere både sansene, følelsene og tankene. – Tankekraft kan hjelpe oss til å lage fortellingen og skape mening. Ord som tro og håp skal også ha plass i et menneskeliv. Jeg ønsker å utfordre til bruk av flere modeller enn toleransevinduet.

Vi må ikke ha modeller som reduserer mennesket og menneskelivet og fellesskapene. Vi må ha et repertoar av modeller for å forstå menneskene.

Det som hjelper for et menneske, behøver ikke å være det samme som hjelper et annet i samme situasjon. Men noen grunnlinjer er viktige. Selv om vi har fokus på barn og unge, ønsker jeg også å se traumer i et livsløpsperspektiv, forklarer Dovran.

Han synes det er en skam at det i 2017 ennå ikke finnes spesialiserte/fokuserte behandlingstiltak for å behandle HELE individet, for eksempelvis barn og unge som mottar hjelp i statlige og private institusjoner.
– Det handler om at både somatikk, psykologi, pedagogikk og sosialfaglige perspektiver er aktive deler av eksempelvis en institusjonsbehandling. Dette handler om at det er en faktisk tverrfaglig oppfølgning- av hele individet. Det viser at RVTSene blant andre, har en jobb å gjøre, sier Dovran engasjert.
Dovran understreker at kompetansemiljøene i større grad også må jobbe på beslutningssystemnivå for å få til det traumebevisste paradigmeskiftet.
– Det må bli en reell satsning på at de ulike delene av tiltakskjeden får nok ressurser. Jeg tror på tidlig intervensjoner fra helsestasjoner som har mange nok øyne og ører. Fra skolen som må ha nok helsesøstre. Fra skolepsykologer. Fra styrkede barneverntjenester. Fra institusjonene både i helse og barnevern som må få nok tid og riktige fagfolk for å kunne gi tilstrekkelig og god behandling.


HomoNarratives i et livsløpsperspektiv
”Vi er HomoNarratives, ikke bare HomoSapiens”, som Donald Meichenbaum sier.
– Vi er historiefortellere og historebærere. Og ikke minst, som fagpersoner er vi medskapere av fortellinger. Vi skal vi se etter tråder, invitasjoner, spor å følge – fra dem vi skal hjelpe. Du har din historie, jeg har min, vi har vår. Delte fortellinger kan bli en ny fortelling.

De nære fortellingene former oss. Men også de store fortellingene er med å skape oss. Slik som religionshistorie, kulturhistorie, litteraturhistoriie og idehistorie.

Jeg er opptatt av hvordan historien kan skade oss, men også hvordan riktig behandling og gode menneskemøter, kan gjøre det mulig å bære den med seg. Dersom jeg skal være til hjelp, må jeg vite noe om det som har formet eller påvirket historien. Jeg er opptatt av å tenke i livsløpsperspektiv.

Psykologspesialisten ønsker å bidra til å utvide kunnskapsgrunnlaget og repertoaret av tilnærminger for å tenke helhetlig og favne hele mennesket i et livsløp.
– Livet lager sår på sår. Livet gir uventede og plutselige gleder. Et menneske er mer enn sine aktiveringer og traumatiske opplevelser. Vi må ikke ha en traumeforståelse eller begrepsapparat som ikke rommer alt dette. Som reduserer mennesker til ofre, traumeutsatte, vanskelige eller farlige. Alle er mennesker som har opplevelser i tillegg til traumeopplevelsene, fastslår Dovran som den siste tiden særlig har vært opptatt av begreper som tap og sorg som viktige elementer i denne forståelsen og plass i dette arbeidet.

Dovran tror den narrative forskningen og tradisjonen i forening med traumeforståelsen, psykoterapien og nevrobiologien kan gi et bredere grunnlag for å forstå mennesker og deres livsfortellinger.


Hjelperen under lupen
Anders Dovran finner det underlig at mennesker kan gi hjelp til andre i årevis, uten at noen sjekker om hjelpen virker.
– Hvem sjekker kvaliteten på hjelperen eller hjelpen som gis? Forskning viser betydningen av relasjonen og terapeutens væremåte i terapi og hjelpearbeid. Da er det underlig at i løpet av alle mine 13 år som kliniker, er det på systemnivå ikke forventet at jeg dokumentere om behandlingen jeg gir virker, sier Dovran.

– Det er en klar svakhet at vi fortsatt mangler bruk av systematikk i evaluering av hjelpen som blir gitt. Jeg har aldri i mine år som behandler blitt spurt om ”jeg virker” godt som behandler. Det vil si at ingen vet om jeg faktisk hjelper. Med enkle verktøy kan det være mulig å både kartlegge og å finne ut om hjelpen faktisk hjelper. Dette gjelder både innenfor indviduell behandling hos psykolog, men også eksempelvis innenfor institusjonsbehandling i barnevernet. Der det fortsatt er svært mangelfull fokus på å evaluere behandlingen som blir gitt.

Dovran liker godt RVTS Sørs samlingspunkt rundt MenneskeMøtene – fordi menneskemøter i sammenheng er det som utgjør en forskjell. Han vektlegger psykoterapiens forskning der både Miller og Wamphold sine undersøkelser viser at det er grunnleggende at det er den som mottar hjelpen sin evaluering av hjelpen og hjelperen er helt avgjørende, og at vi må få tilbakemelding fra den som mottar hjelp for å vite om vi utgjør en forskjell for endring. Terapeuten er derfor en del av metoden, og verktøyet. Den voksnes væremåte har mye å si.

Det burde vært større fokus på: Hvordan fungerer jeg som behandler? Hvordan oppleves miljøterapeuten av barna og ungdommene på institusjonen? Har de søvnvansker? Depresjon? Aktive posttraumatiske reaksjoner? Det er positivt at RVTS Sør også inkluderer den som mottar hjelp sin stemme i sine kompetansehevingsprogrammer – som et ledd i å forbedre tjenestene.

Han tror RVTS Sør har en stor kompetansehevingsjobb å gjøre for å bidra til en tilbakemeldingskultur som åpner terapirommene og institusjonene for å invitere terapeuter til å arbeide med seg selv sammen med andre, for å forbedre kvaliteten på tjenestene.

– Om du fikk holde en times forelesning for omsorgspersoner og fagpersoner som er nær barn og unge som er utsatt for vold, overgrep, neglekt - hva ville du vektlagt å si til dem?
– Oppsummerer vi forskningen på hva som er de viktigste elementene (metoder og prinsipper) i heling fra traumatiske hendelser, er det opplevelsen av sosial støtte som er den mest virksomme. Det vil si at vi trenger å sette oss i en posisjon der vi våger å nettopp være denne virksomme andre.

Samtidig ville jeg understreket et ønske om at læringen skal være gjensidig. RVTS Sør har noe på hjertet, men programmene inviterer til samhandling. Jeg ser frem til at læringen kan skje i samhandling. Jeg tror at de pedagogiske oppleggene, og alle de ulike formidlingsplattformene vi kan spille på, gir ekstra påvirkningsmulighet. Samtidig som perspektivene vi gir må gi basiskunnskapen, må den også sikre at tilpasningen av våre opplegg må gjøres fagspesifikt nok til å treffe de vi skal undervise og samarbeide med. Dette for å sikre at perspektivet får praktisk nytte og gir konkrete muligheter og verktøy for å endre praksis. Det å kjøre programmer for ansatte i en barnehage utløser andre behov enn for psykologen som arbeider med traumatiserte ungdom på en rusinstitusjon, vektlegger han.

– Hvilke egenskaper mener du det er viktig å ha som terapeut/profesjonell omsorgsgiver?
– Evne til å finne trådene i den andres livsfortelling, og lytte mer enn vi snakker selv. Vi må ha trygghet nok til å være tilgjengelig for å høre, samtidig som vi ikke forstyrrer det den andre sier med sitt ”eget”. Vi må skape et rom der den andres behov er i fokus, der vi tåler det den andre kommer med av fortellinger, og der vi ikke overtar med egne behov. Jeg synes ofte å ha erfart at det å komme nærmere vonde historier, handler om at vi klarer å skape et rom, der det formildes en trygghet om at det vonde kan snakkes om, blir snakket om, men også at det kan lukkes- fokuseres bort ifra, understreker Dovran.


Skal redde liv
– Hvilke utfordringer står systemene overfor med den nye kunnskapen om traumer og hva som heler?
– Vi skal redde liv. Det er en stor utfordring som kanskje ikke alltid står klart for oss. Kanskje vi for lett går oss vill i ulike kunnskapssyn og trender, slik at vi glemmer utgangspunktet for at vi ønsket å arbeide for å hjelpe barn, unge og voksne som er utsatt for traumer. En annen utfordring er å få til større tverrfaglighet som kan bidra til helhetlig behandling og omsorg. Alle mennesker trenger å være i en relasjon, en del av et fellesskap. Dette må vi arbeide for, sier han engasjert.
Dovran tror også vi må se mere også på grunnutdanningene.

– I mitt eget fagfelt har det vært og er fortsatt for tilfeldig hvordan den nye generasjonen fagfolk får perspektivet med seg i grunnutdanning. Det er viktig å satse på de gamle traverne i systemene, men jeg tror enda mer på de unge hjelperne. På individnivå, hjelperen, tror jeg også vi må erkjenne at det ikke er alle som skal behandle traumatiserte. Det handler om å skape og å være ”trygge” hjelpere, at vi selv vet om vi kan tåle å være der for den andre. Dette er noe av det RVTS støtter opp under ved å invitere praksisfelleskap til å trene på hvordan gode voksne best kan hjelpe.
Vi må også bli bedre på å evaluere hva som faktisk gir hjelp som er til hjelp for dem som trenger den, understreker Dovran.


Ungdommens endringsprosjekt
Dovran bruker ofte eksempel fra en rusinstitusjon han jobbet på i Bergen- Kalfaret behandlingsenter (KBS). Der klarer de innenfor relativt stramme budsjetter og ha et solid opplegg, som oppleves som sammenhengende og helhetlig.
– Det handler om å skape en opplevelse av fellesskap for endringsprosjektet helt fra ungdommen skal arbeides inn i behandling. Det handler om å skape nok tillit til at ungdommen våger å være rusfri. Jeg tror at KBS klarer å holde på en god balanse mellom at ”ikke alle ansatte” skal grave i de vanskelige historiene, men at dette gjøres i et trygt rom, individuelt, samtidig som ungdommens utfordringer og deler av historiene som har betydning for ”alle”, blir delt. De har klart å ha en personalsammensetning med sosialfaglige, helsefag/ sykepleiere, psykologer og lege som sikrer ulike faglige perspektiver.

– Alle voksne som arbeider med og rundt barnet, trenger en opplevelse av fellesskap for endringsprosjektet de er en del av med barn og unge - enten det er rus, psykisk helse, barnevern selvmordstanker. Vi må bidra til å skape en eller annen helhetlig forståelse, sier Anders Dovran og viser til flerårig samarbeid og også ett års ansettelse på Kalfaret behandlingssenter i Bergen, drevet av Kirkens sosialtjeneste:
– Her får de til å tenke helhet. Denne institusjonen har klart å lage gode menneskemøter, mye fordi de har skjønt at dette er noe man har erkjent at det må mange gode menneskemøter til fra mange ulike instanser – om de som kommer til institusjonen skal få hjelp. Her er det klargjøring av rammer, forventinger, håp og muligheter. De som kommer dit, vil være der. Vil forandringsprosjektet.

Når du for eksempel, arbeider med ungdom som ruser seg, jobber man samtidig i et fagområdet som ofte balanserer mellom liv og død. Et god menneskemøter i et slikt landskap vil måtte være god på å skape en samarbeidskultur med alle som må være med, være klar over sin egen begrensning, være orientert om å samarbeide og samhandle. De vil kunne stille tydelige forventinger til både den som skal hjelpes, til de andre og seg selv, sier Anders Dovran.


Samarbeidet med Dagfinn Winje
I forbindelse med den omfattende studien ”Traumer og psykisk helse”, har Anders Dovran i løpet av en åtteårs periode kjørt hundrevis av mil rundt i Norge med en bunke spørreskjemaer i bagasjen. Skjemaet er utviklet av britisk amerikanske Pearson Assesment som utarbeidet psykologiske tester. Spørsmålene er veldig direkte, som Måtte du gå med skitne klær?» «Ble du slått eller banket så hardt at andre la merke til det?» «Truet noen med å skade deg eller fortelle løgner om deg hvis du ikke gjorde noe seksuelt med dem?»

Han ville møte de som hadde det verst. På barnevernsinstitusjonene. De som ruset seg. Nektet å gå på skolen.
Hva lærte du?
– Jeg lærte flere ting. Jeg ble overrasket over hvor vel jeg ble tatt i mot. At en del ungdommer gjerne vil dele erfaringer. Jeg lærte også at det å være direkte ikke er farlig, de er tilstede i denne virkeligheten og tåler å bli spurt om den, sier psykologspesialisten.

Av sin veileder Dagfinn Winje, har Dovran med seg et bilde han akter å fortsette å bruke.
Symaskinmetaforen.
– Se for deg en symaskin. Den har en overtråd som vi ser, og en undertråd. Vi kan faktisk fortsette å sy fordi om det blir slutt på undertråden. Det ser like fint ut på overflaten. Men det henger ikke sammen. Slik er det også dersom vi ikke får tak i den andre fortellingen. Vi har en ytre fortelling med fakta og det de fleste vet og ser. Så har vi en opplevelse eller erfaringsfortelling der vonde opplevelser, følelser og sårene kan være.

Om vi får forbundet denne med den ytre historien, kan det bli lettere å leve med det vonde. Vi må skreddersy måten vi møter mennesker på. Et hvert menneske har sin historie. Poenget er at dersom vi forsøker å sette sammen et diagnostisk bilde eller forsøker å forstå et barn eller en ungdom, uten at vi har med oss undertråden som inneholder belastninger, eller potensielle traumatiske hendelser, står vi i stor fare for å gjøre alvorlige feilvurderinger. Vi kan skape en feil forståelse for hva som virkelig er problemet. Dette kan ha stor betydnig for den behandlingen, eller tiltaket. Det kan i sin yttertse konsekvens bli en livsfarlig feilvurdering, sier Dovran.


Vil bidra til paradigmeskifte
Dovran ønsker å bidra til paradigmeskiftet som nå er på gang i Norge – både på bakgrunn av forskning, brukerstemmer og utprøvde forståelsesrammer i praksis. Han tror HandleKraft som RVTS Sør har vært i førersetet av på oppdrag for Bufdir, har vært med å bidra til at mennesker skal forstås i lys av sine opplevelser. At livsfortellingen og livsløpet er viktig for å gi rett hjelp, hele skader og dekke behov.
Forandring må skapes fra behovene til dem vi skal hjelpe, men forankres hos dem som har ansvar for hjelpeapparatene.

– Allerede nå er jeg med I RVTS Sørs TankeSmie der vi nettopp tenker videre. Hva trenger vi nå å vektegge for å få til denne snuoperasjonen? Hvordan skal vi få løftet erfaringene til oppdragsgiverne våre som ønsker å forbedre tjenestene? Svaret skal Anders Dovran bruke deler av sin arbeidstid framover på å finne.

 

LENKER

https://www.youtube.com/watch?v=4JM2aocOBkg

http://www.scottdmiller.com/scholarly-publications-handouts-vitae/

Om noen ønsker Dovrans avhandling, send mail til: Anders.dovran@bufetat.no


Om Anders Dovran, nyansatt på RVTS Sør

Anders Dovran er utdannet psykolog (2003), med spesialisering i rus og avhengighetspsykologi (2011). Han har sin kliniske erfaring fra arbeid innen barnevern, tverrfaglig spesialisert rusbehandling, psykisk helsevern (DPS) og ved spesialisert poliklinikk for psykosomatikk og traumer ved SSHF. Dette arbeidet har gitt han en bred erfaring med behandling av ulike psykiske lidelser, traumer etter overgrep, vold og mishandling. Han har erfaring med arbeid både med offer og utøver av vold og overgrep.

I 2014 disputerte han med en doktorgrad som har fokus på systematisk kartlegging av psykososiale belastninger hos ulike utsatte grupper (barnevern, psykisk helsevern, TSB, og innsatte). Sammen med Dagfinn Winje vært en del av studien ”Traumer og psykisk helse”.
Våre nyheter