Tenårene er en sårbar tid hvor hele fundamentet vakler – Det er normalt

– Det viktigste vi kan gi dem, er trygge voksne som vet at også slike tanker går over.

– Som voksne, og som samfunn, er vi nok blitt litt for redde. Vi er raske til å avnormalisere og sykeliggjøre helt alminnelige reaksjonsmønstre. Jeg tror vi må tørre å tenke mer tilbake på hvordan vi selv hadde det da vi var unge, og i en tenåringskropp. Hvilke følelser raste gjennom oss da vi var 14, 15 og 16 år?

Som voksne, og som samfunn, er vi nok blitt litt for redde.
 Susan Hart, psykologspesialist (PhD) og forfatter

Det sier Susan Hart, psykologspesialist, PhD og forfatter av en rekke bøker om neuroaffektiv utviklingspsykologi.

– Som fagperson, og også som foreldre, er det helt nødvendig at vi henter frem oss selv og våre egne erfaringer, dersom vi skal klare å møte ungdommene med empati og forståelse. Vår evne til å møte andre mennesker handler mye om selvagens, sier Hart.

Vanligere enn man tror
– Når jeg selv tenker tilbake på min egen ungdomstid, husker jeg godt hvor vanskelig livet kunne være. Jeg kan fremkalle følelsen av å bli avvist, av ikke å være god nok, av å være forurettet og fryktelig sint, forteller Hart.

– Det hendte at jeg ikke syntes livet hadde særlig mye for seg, og jeg husker at jeg kunne ha trang til å gjøre meg selv vondt. Jeg gjorde ingenting med det, og jeg kan ikke huske at jeg snakket med noen om det. Men jeg hadde et snev av slike tanker, og det tenker jeg er ganske vanlig. Spesielt i en turbulent tid som tenårene. Da er det viktig at vi som står rundt disse ungdommene har den tryggheten, og at vi klarer å formidle den. At ja, det er ille når det pågår, men det kommer faktisk til å gå over, sier hun.

– Sannsynligvis er det langt flere som tidvis har hatt slike tanker, enn som ikke har hatt det i det hele tatt. Og det er jo ikke farlig i seg selv. Men vi må forsikre oss om at vi gjenkjenner det syke, samtidig som vi unngår å sykeliggjøre det normale. Mye av det vi i dag diagnostiserer er etter min mening helt innenfor normalområdet.

Vi må forsikre oss om at vi gjenkjenner det syke, samtidig som vi unngår å sykeliggjøre det normale.

Fundamentet vakler
Hun minner om at tenårene biologisk sett er en periode som krever mye av oss mennesker. Både av ungdommene selv, og av foreldrene deres.

– Det er en sårbar tid hvor hele fundamentet vakler. Kjønnshormonene er utrolig aktive og det skjer store forandringer i kroppen. Disse unge menneskene har en hjerne under ombygging på et tidspunkt hvor de vil individualisere seg, finne sin identitet og velge vei i sitt eget liv. Det er heftig, og det er ikke rart at det oppleves vanskelig, mener Hart.

Det er en sårbar tid hvor hele fundamentet vakler.

– I Danmark er det nylig gjennomført en stor undersøkelse om trivsel blant ungdom, og resultatet er sjokkerende. Prosentandelen av unge som svarer at de ikke har det godt, har blitt ekstremt mye større de siste fem årene. Så kan man spørre seg hvorfor det er sånn, og om vi er for vaktsomme overfor det som egentlig er helt normal utvikling, sier hun.

– Mens man tidligere holdt følelsene mer for seg selv, lever vi nå i en åpenhetskultur, hvor det snakkes om alt. Det er på mange måter godt, men jeg jeg kan også forstå dem som mener at det har gått for langt den andre veien. I virkeligheten er det nok toveis, fordi vi skaper en kultur hvor åpenhet er idealet, og hvor det man bærer på kan bli mindre skremmende fordi man deler. Samtidig kan denne åpenheten også være med på å forsterke det negative, for noen i så stor grad at det blir nettopp smerten som etablerer ens identitet. De «blir noen» i kraft av å ha det så vanskelig, for eksempel en som driver med selvskading, og de identifiserer seg med andre som har det på samme måte. Da kan det som tynger dem i for stor grad bli hvem de er, mener Hart.

Overdiagnostisering?
– «Barn og unge uten diagnose søkes», sier vi av og til, og smiler litt. Men det er urovekkende i hvilken grad vi i dagens samfunn gjør det alminnelige til ualminnelig, og har en trang til å sette diagnoser, fortsetter hun.

– Det er litt risikabelt for en psykolog å si, for det kan oppfattes så feil. Det sitter foreldre der ute som virkelig kjemper for å få en diagnose til et barn som opplagt skulle ha den. Men det er jo også derfor jeg sier det, fordi det er disse barna og ungdommene som virkelig trenger hjelpen. Det vi opplever i dag, er lange ventetider i behandlingssystemet fordi så mange skal ha plass. Vi har skapt et samfunn hvor det tilsynelatende er flere og flere som trenger hjelp. Da må vi passe på at vi ikke bruker opp kapasiteten på å behandle det som ikke trenger å behandles, sier Hart.

Vi må passe på at vi ikke bruker opp kapasiteten på å behandle det som ikke trenger å behandles.

Ulike nivåer
– Men hvor går den grensen? Når blir de tankene om å skade seg selv farlige, og hvordan vet man hvem som trenger psykologhjelp?
– Vi har jo ikke den fasiten. Men jo mer vi forstår om dette, jo bedre kan vi vurdere hvordan vi best kan hjelpe, uansett grad av alvorlighet. Når vi snakker om selvskading og selvmordstanker i en personlighetsmessig, sosial og emosjonelt utviklingsperspektiv, er det fint å ta utgangspunkt i den tredelte hjernen. Det kan hjelpe oss å vurdere problematikken ut ifra de ulike nivåene.

Når vi snakker om selvskading og selvmordstanker i en personlighetsmessig, sosial og emosjonelt utviklingsperspektiv, er det fint å ta utgangspunkt i den tredelte hjernen.

– Først det autonome, det som styres av det helt grunnleggende. Av reflekser, instinkter og hormoner. Det er her det basale selvforsvaret sitter, og det er på dette nivået vi kan oppleve traumatiske disassosiasjonsfenomener som kan føre til tanker om selvskading.

På det autonome nivået kan vi oppleve traumatiske disassosiasjonsfenomener som kan føre til tanker om selvskading.

– Det som kan skje, er at man er traumatisert på et sånt nivå at kroppen lammes, slik at man ikke kan føle kroppen sin. Ikke kulde eller varme, og ikke engang smerte. Det er en fornuftig kroppslig reaksjon når man for eksempel er i krig, om man er i livsfare eller blir alvorlig skadet. Det kan redde liv ved at vi ikke stanses av smerten, men løper videre bort fra faren. Men når denne responsen aktiveres utenfor kontekst er den fryktelig skremmende.

­– Slik uforklarlig lammelse kan gjøre mennesker så desperate etter å kjenne noe, at de påfører seg selv skade. Vi ser også selvskading på dette nivået blant mennesker som er psykotiske. Det er en marginal andel, men med alvorlige lidelser som selvfølgelig skal behandles, sier Hart.

Livsviktige relasjoner
– Det neste nivået, det limbiske, styres av følelsene. Her handler det om relasjoner og hvor vi plasserer oss i forhold til andre. Når den psykiske smerten ved å føle seg avvist, forkastet eller ignorert blir for stor, kan det oppstå et ønske å konvertere den til fysisk smerte, som kan føles lettere å forholde seg til.

Det limbiske nivået styres av følelsene. Her handler det om relasjoner og hvor vi plasserer oss i forhold til andre. På dette nivået er man ekstra sårbar i tenåringstiden.

– På dette nivået er man ekstra sårbar i tenåringstiden, hvor man biologisk har et behov for å bevege seg ut av familiegruppen og nærmere vennegruppen. Denne ingrouping- og outgrouping-prosessen kan også føre til at man finner «sin» gruppe hos andre som har det på samme måten, og at det kan ligge status i å markere seg og overgå de andre.

– Alt jeg har sett tilsier at den langt største gruppen av selvskadere er på det limbiske nivået, der det handler om følelsesmessige reaksjoner på noe relasjonelt, sier Hart.

Alt jeg har sett tilsier at den langt største gruppen av selvskadere er på det limbiske nivået, der det handler om følelsesmessige reaksjoner på noe relasjonelt.

– En del av dem kan også plasseres på det siste nivået, det prefrontale, som står for refleksjon, behovsstyring og rasjonalitet. Her finner vi dem som skader seg selv for å kjenne på en form for kontroll, på samme måte som ved spiseforstyrrelser. Noen piner seg selv ved å overprestere innen sport, andre ved streng regulering av matinntaket. Andre igjen straffer seg selv fysisk, fordi de selv mener at de fortjener det. Her snakker vi om viljestyrte handlinger, om selvstraff og oppfatning av egne prestasjoner, forklarer Hart.

Det prefrontale nivået står for refleksjon, behovsstyring og rasjonalitet. Her finner vi dem som skader seg selv for å kjenne på en form for kontroll, på samme måte som ved spiseforstyrrelser.

Sosial avvisning
Hun mener at vi vekter nettopp prestasjonspresset for tungt når vi snakker om utfordringene de unge står overfor i dag.

– Det skrives mye om prestasjonssamfunnet, men jeg tror det handler vel så mye om relasjoner som prestasjoner. Karakterkrav og forventninger har vi levd med i generasjoner, men sosialt har det skjedd en enorm omveltning de siste tiårene. Ikke bare til det gode, sier Susan Hart.

Det skrives mye om prestasjonssamfunnet, men jeg tror det handler vel så mye om relasjoner som prestasjoner.

– Måten vi bruker sosiale medier på, er med på å bygge opp under uforpliktende relasjoner, hvor vi når som helst, med et enkelt tastetrykk, kan velge noen bort. Vi kan holde mulighetene åpne, sette avtaler på vent og la være å svare på en invitasjon, la være å dukke opp fordi vi «bare» har svart på Facebook. Disse vanene er med på å bygge opp under et individualistisk, meg først-samfunn, hvor man enkelt kan skyve unna det man ikke har noe ønske om, eller bry til, å forholde seg til. Det skal man ha mye modenhet for å håndtere på en god måte, en modenhet man ikke kan forvente at en tenåring har.

Etterlyser ansvarliggjøring
– Vi vet hvor mye relasjoner betyr for mennesker, og hvor utrolig viktig hele tilknytningsaspektet er. Slik jeg ser det er samhørighet menneskets aller viktigste oppgave. Så er det dessverre slik at gjennom sosiale medier opplever unge mennesker, midt i deres mest sårbare fase, gjentatte avvisninger, svikt på svikt på svikt, fra den gruppen de prøver å finne sin plass i. De har behov for å føle seg betydningsfulle, men ender opp med å føle seg valgt bort. Slike følelser har mye å si for opplevelse av ensomhet, og for utvikling av angst og depresjon, sier hun.

Slik jeg ser det er samhørighet menneskets aller viktigste oppgave.

Psykologen mener at vi som voksne bør være tøffere, mindre konfliktsky og at vi må fortsette å engasjere oss i ungdommene våre, også når de helst ikke vil.

– Vi må ikke ta det skrittet tilbake, når vi har barn som blir tenåringer. Vi må tørre å stå der, våge å regulere dem, sette grenser, orke å stå i stormen og bli upopulær. Og vi må ansvarliggjøre dem overfor hverandre og være en veileder i hvordan vi bygger relasjoner. For vi kan ikke forvente at de klarer alt dette selv. Som foreldre merker vi det jo, kanskje spesielt på femtenåringen, at det ene øyeblikket står vi foran en voksen, og i det neste et barn. Kanskje det rett og slett er for tidlig at vi trer tilbake og gir dem for mye ansvar for sitt eget liv? Jeg synes de burde få slippe det, akkurat i denne alderen når hele kroppen er i opprør, sier Hart.

Vi må ikke ta det skrittet tilbake, når vi har barn som blir tenåringer.

– I en periode hvor det skjer så mye og ting er så kaotisk, trenger de voksne som en trygg og en fast støtte. Nennsomme, kjærlige stemmer som hjelper dem å ta kloke valg, fordi vi selv har vært der de er, og har kommet oss gjennom det.