Hopp til hovedinnhold

Trenger vi å tenke nytt om psykisk helse?

Det er en fare for at den diagnostiske modellen hjelpeapparatet jobber ut fra i dag, hindrer folk fra å få det bedre. Kanskje til og med skaper den mer uhelse. Derfor ønsker professor ved UiA, Tore Dag Bøe, og fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf, velkommen en alternativ måte å møte folks livsutfordringer på. I denne artikkelen presenterer – og diskuterer – de en alternativ måte å møte psykiske lidelser på enn den tradisjonelle diagnostiske modellen, nemlig Makt-trussel-mening-rammeverket.

Illustrasjon: Unsplash.com/RVTS Sør
Illustrasjon: Unsplash.com/RVTS Sør
Siri L. Thorkildsen

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør
25.04.2023, kl. 17:18


Rammeverket er nå oversatt til norsk, og er gratis og åpen for alle. Det er utviklet av en arbeidsgruppe innenfor den britiske psykologiforeningen, der det pekes på at psykiatriske diagnoser – og ideen om «psykisk sykdom» – kan føre til at vi glemmer å ha søkelys på sosiale kontekster for å forstå folks plager.

– Det vi ofte omtaler som «psykisk lidelse» bør heller forstås som responser i livssituasjoner, der man opplever sine «livsbetingelser» som truet, forteller professor ved UiA, Tore Dag Bøe.

­– Rammeverket oppfordrer til å utforske og forstå menneskers emosjonelle smerte, fortvilelse, uvanlige opplevelser og problematiske væremåter uten de diagnostiske brillene. Vi går enkelt forklart fra å spørre «Hva er galt med deg?» til å spørre «Hva har skjedd med deg?» sier han.

Rammeverket oppfordrer til å utforske og forstå menneskers emosjonelle smerte, fortvilelse, uvanlige opplevelser og problematiske væremåter uten de diagnostiske brillene.
 Tore Dag Bøe, professor ved UiA

Ser vi oss blinde på diagnoser?
Bøe er koordinator i forumet som jobber med rammeverket i Agder. Han har vært med i den faglige referansegruppen for oversettelsen, og som forsker og underviser er han interessert i hvordan vi kan finne enda bedre måter å hjelpe mennesker som har det vondt på.

– Det er en fare for at diagnosene og måten vi bruker dem på i dag tilslører linkene inn i folks liv, både deres fortid og også det livet de lever her og nå, sier han.

– Noen vil nok være uenige med meg her, og si at diagnosene også kan fange opp folks livsutfordringer, men slik jeg ser det vil diagnosebasert tilnærming ofte medføre at vi blir mer opptatt av å finne ut hva det er folk feiler, enn å bli kjent med folk og deres liv. Derfor tenker jeg at det er verdt å se nærmere på dette rammeverket: På hvordan det kan tas inn som et alternativ og et supplement i måten vi jobber på, og hvordan vi forstår menneskers livssmerte på, sier han.

Det er en fare for at diagnosene og måten vi bruker dem på i dag tilslører linkene inn i folks liv, både deres fortid og også det livet de lever her og nå.
 Tore Dag Bøe

Fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf, er enig.
– Vi har – både UiA som universitet, og RVTS Sør som kunnskapssenter – en kontinuerlig etisk forpliktelse til å være kritiske til vår eksisterende praksis, legger Steinkopf til.

– Vi er programforpliktet til å lete etter meningsfulle modeller. Vi er hele tiden på søken etter rammeverk som er meningsfulle for folk, som gir mening for mennesker og for hjelperen, og som skaper helse. Vi skal være kritiske til det bestående, for å se om det kan hjelpe mennesker som strever, sier Steinkopf.

– Da er det betimelig å stille seg spørsmål som: Er den praksisen vi har i dag, for å møte folk som strever, til nytte for folk? Skaper det bedre liv der ute? Når vi ser på den diagnostiske modellen som nå ligger til grunn for vår praksis i dag, er den nyttig? Når til og med noen av de som har ledet arbeidet med å utarbeide diagnosemanualene begynner å tvile på om de har noe for seg, og refererer til dette som problematisk, er det på tide å se seg om etter bedre løsninger, sier han.

– Ingen modeller er perfekte, men vi må lete etter noe bedre hele tiden. Det er kanskje aldri godt nok, men vi må fortsette å lete. Og den modellen vi har i dag kan bidra til mer uhelse enn helse, sier Steinkopf.

Den modellen vi har i dag kan bidra til mer uhelse enn helse.
 Heine Steinkopf, fagleder ved RVTS Sør

En måte å forstå livsutfordringer på
Hovedtrekkene i rammeverket kan oppsummeres i noen enkle spørsmål, som kan rettes til både enkeltpersoner, familier og grupper:
– Hva har skjedd med deg? Hvordan fungerer makt i livet ditt?
– Hvordan har det påvirket deg? Hva slags trusler har det utgjort for deg?
– Hvordan har du forstått det som har skjedd? Hvilken mening har disse situasjonene og opplevelsene hatt/fått for deg?
– Hva måtte du gjøre for å klare deg gjennom det? Hvordan har du respondert på trusselen?

UiA og RVTS Sør holder konferanse om Makt-trussel-mening-rammeverket 13. juni. Hit kommer blant annet den britiske psykologen og forfatteren Lucy Johnstone, som er en mangeårig kritiker av den biomedisinske og diagnosebaserte forståelsen av psykisk helse. I tillegg kommer Ottar Ness, Alain Topor og Trond Aarre. I podkasten Birgit Inviterer forteller Lucy Johnstone blant annet:

– Vi må utfordre ideene vi har lært, og som vi ser i hele den vestlige verden; at mennesker som lider under ulike typer av nød faktisk opplever sykdom av et slag. (...) Diagnoser er grunnlaget for hele systemet vårt. Og hvis du tok diagnosene vekk, så ville du hatt en annen mate å forstå nød på. Alt som følger, ville vært annerledes, sier hun i samtalen med psykolog Birgit Valla.

Hvis du tok diagnosene vekk, så ville du hatt en annen mate å forstå nød på.
 Lucy Johnstone, psykolog og forfatter

Hun mener det finnes andre måter å hjelpe på, enn sykeliggjøring og medisinering. Og det er her rammeverket kommer inn i bildet.
– Alt vi gjør reflekteres i våre hjerner og kropper. Hjernen til folk som opplever mye stress og traumer vil påvirkes av dette. Traumeinformert praksis viser at traumer påvirker hjernen vår og hvordan den utvikler seg, men vi skal ikke ta hånd om traumer ved å se på folks hjerner; vi skal ta hånd om effektene av traumer ved å forbedre folks liv, forteller hun videre til Valla.

Vi skal ikke ta hånd om traumer ved å se på folks hjerner; vi skal ta hånd om effektene av traumer ved å forbedre folks liv.
 Lucy Johnstone

Tore Dag Bøe mener dette er et allment rammeverk, som folk kan kjenne seg igjen i.
– Det setter søkelys på folks smerte, utfordringer, og oppførsel – oppførsel som kan være det som skal til for å overleve der og da, men som ikke alltid er tjenlig på lengre sikt. Da gjelder det kanskje å finne andre responser på livsutfordringene deres. Dette rammeverket gjør folks liv primære, mens vanskene blir sett som responser som hele tiden har en funksjon, en mening og en virkning i folks liv, forteller han.

– Man kan tenke seg at når livet blir for belastende, så er det smertefullt. Man er forvirret, fortvilet, man gjør ting som på en måte gir mening – men som også blir et problem. Dette rammeverket oppfordrer til at vi ikke retter søkelyset mot at det feiler den enkelte person noe. Vi må heller se på sosiale arenaer, samfunnet, der vi lever våre liv. Hva er det som gjør at det blir for belastende? Det er det vi må spørre og finne fram til rundt den enkelte person, men kanskje også på et overordnet nivå, forteller Bøe.

Dette rammeverket gjør folks liv primære, mens vanskene blir sett som responser som hele tiden har en funksjon, en mening og en virkning i folks liv.
 Tore Dag Bøe

– Og så er det jo interessant å se, om det er noe som går igjen hos folk som oppleves som for livsbelastende? Hvilke typer initiativ kan vi ta for å redusere det som blir for tungt i livet? Rammeverket ser på de belastningene som kan være i nære relasjoner, men også skole, arbeidsplass – og på politisk nivå knyttet til hvordan det er å være borger i et samfunn og demokrati. Hele det spekteret av «trusler», altså livsbelastninger, vil alltid kunne være potensielt relevante i et menneskes liv, og det er viktig å finne fram til det. Så vil endringsarbeidet vel så mye handle om sosiale initiativ på disse sosiale arenaene som at den enkelte skal lære å mestre livet på nye måter.

– Dette rammeverket av-mystifiserer problemer og får psykisk helse til å handle om mennesker, gode menneskemøter og relasjoner. Det ufarliggjør normale reaksjoner, sier Steinkopf.

– Da jeg selv leste rammeverket for første gang fikk jeg noen «aha»-opplevelser. En følelse av «ja, det er jo akkurat sånn det er,» i forhold til mitt eget liv. Det er veldig menneskelig og gjenkjennbart, forteller Bøe.

Dette gjør at det blir lettere å møtes på likefot, mener Steinkopf.
– Som hjelper har du en etisk forpliktelse til å være nysgjerrig på hva som er vesentlig i folks liv. Når du legger dette rammeverket til grunn for hvordan du møter den du skal hjelpe, så vil det legge til rette for at både du – og den det gjelder – kan møtes på en måte som gjør at begge kan føle at dere er på deres beste, forteller faglederen.

Dette rammeverket av-mystifiserer problemer og får psykisk helse til å handle om mennesker, gode menneskemøter og relasjoner. Det ufarliggjør normale reaksjoner.
 Heine Steinkopf

Er dette egentlig nytt, da?
– Når hovedforfatterne presenterer rammeverket, så sier de «Det er ikke noe nytt vi kommer med, men hvis vi skulle samle det som finnes – og prøve å presentere det som et alternativ, så er dette vårt bidrag.» Det er ikke sikkert det er første gang det er gjort, det kan godt hende det er andre som også har prøvd å samle eksisterende kunnskapsgrunnlag. Traumebevisst omsorg kan for eksempel sees på som et slikt initiativ, og dialogisk praksis er et annet eksempel, forteller Bøe.

– Men Makt-trussel-mening-rammeverket er grundig arbeid, og jeg merker at en kan se det skjer noe «rundtforbi» når folk tar det innover seg.

– Dette er fordi det går an å lese og forstå det, bli gira på det og tenke at dette er noe en ønsker å bruke fordi det gir mening. Det er ikke en oppskrift for hvordan vi skal sette noe ut i live, eller en metode for hva vi skal gjøre, men det er et rammeverk som kan hjelpe oss å utvikle vår forståelse og praksis. Rett og slett fordi det er så livsnært. Når du leser om det kan du nesten smake på det i forhold til eget liv, sier han.

– Jeg tror det er en beskrivelse av noe som gir gjenklang i oss. Det er ikke bare statistisk, som at «det viser seg at dårlig økonomi samsvarer med dårlig helse,» som hviler mer i et kvantitativt årsak/virkning. Dette er mer livsnært, rett og slett. Derfor tror jeg og at det kan brukes på mange ulike arenaer der folk som strever med sine liv kan kjenne seg igjen. Og kjenne at «yess», dette gir meg noen ord og et håp for meg, forteller Bøe.

Når du leser om rammeverket kan du nesten smake på det i forhold til eget liv.
 Tore Dag Bøe

Om 200 år er allting glemt?
Bøe og Steinkopf presiserer at de ikke mener at rammeverket skal «erstatte» den medisinske modellen totalt her og nå, men heller legge seg oppå og ved siden av praksiser som er der fra før.
– Det er helt klart at man kan bruke dette rammeverket selv om man jobber i et system som vi har i dag. Det trenger ikke være enten-eller, full revolusjon eller ingenting, selv om rammeverket er jobbet fram for å kunne erstatte diagnosene, sier Bøe.

– I forumet vi har her i sør – der DPS Østre Agder, UiA, RVTS Sør, og Kristiansand og Arendal kommune er med og – tar vi ikke stilling til om vi skal ta vekk diagnosene. Og det er verdt å merke seg at for eksempel DPS-et, som jo er spesialisthelsetjeneste, ønsker å være med i dette forumet, fordi de ønsker å se på om det er noe i dette rammeverket som gjør at de kan møte mennesker på en bedre måte enn det de har gjort før, forteller Bøe, som også ser for seg at det kan bli bedre samarbeid og samhandling mellom hjelpetjenestene om dette rammeverket blir tatt i bruk av flere.

– Det finnes hovedmønstre på hvordan folk responderer i livene sine, som kanskje kan brukes på lik linje med diagnosene. Personlig ser jeg ikke for meg at diagnosene forsvinner helt med det samme, men hvis du tenker deg 200 år fram i tid, da tror jeg kanskje ikke vi har diagnoser lengre. Det er interessant tanke. For hvis vi tenker oss 200 år tilbake i tid, da ser vi jo hvor langt vi har gått allerede, sier Bøe.

Det finnes hovedmønstre på hvordan folk responderer i livene sine, som kanskje kan brukes på lik linje med diagnosene.
 Tore Dag Bøe

– Mange kan dessuten komme til å bli sinte, skremte og redde hvis man sier at deres ankerpunkt i livet – deres diagnose – skal tas vekk ved et pennestrøk. Derfor tenker jeg at vi ikke skal stryke alle diagnoser her og nå, presiserer Steinkopf.

– Men, det kan være kjempeeffektivt å bare gjøre noe annerledes, som et første skritt på veien. Tenk på Dagfinn Høybråten, som ble utskjelt på grunn av røykeloven. Jeg husker selv hvordan jeg syntes denne nye loven var helt idiotisk, der og da. Og så gikk det ett år, og så var det verdens mest naturlige ting at vi ikke røykte inne. Når vi nå tenker tilbake på den tiden, der vi satt og dampet på møterom og venterom, i hus og hjem, så tenker vi jo det var helt galskap.

– Så, kommer samfunnet til å gå i stykker hvis vi gjør noe nytt og tenker litt nytt på psykisk helse? Det kan hende noen steiler litt, også når vi skal utfordre det å jobbe ut ifra diagnoser, men så går det seg nok til, avslutter Steinkopf.

**

Vil du vite mer?

Les Makt-trussel-mening-rammeverket i sin helhet, norsk versjon.

Lytt til Podkasten Birgit Inviterer. (Episode 35 og 36 handler om MTM-rammeverket)

Relaterte artikler
Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar