Selvregulering og samregulering

Dette er den tredje av tre korte artikler som ser på aspekter av relasjonelle koblinger, som vi har visst om, men som ny forskning ser ny viktighet av. Vi vet veldig mye om den vitale rollen menneskelige koblinger har for en sunn utvikling og mye om teknikker som framhever terapeutiske relasjoner. Spørsmålet denne serien stiller er dermed: Kan vitenskapen lære oss noe nytt?

I del 1 så vi på den nye forståelsen at om et traume blir fastlåst har mer med hvem man er sammen med under og etter hendelsen, enn hendelsen selv. Den framhevet den relasjonelle naturen av traumer og de relasjonelle veiene man kan ta fram imot helbredelse.

I del 2 så vi på behovet av trygghetsfølelse under barns utvikling og den vitale rollen omsorgspersoner har for dette.

I del tre skal vi se på hvordan forskning kan hjelpe våre klienter til å regulere deres tanker og følelser.

Forhold og selvregulering
Forskning har tydelig vist at et av de viktigste utfallene av å bli utsatt for et utviklingstraume er en begrenset evne til å takle uregjerlige følelser. Som terapeut Allan Schore sier det: «Den mest alvorlige konsekvensen av et tidlig relasjonelt traume er barnets manglende utvikling av evnen til å selv regulere intensiteten og varigheten av sin emosjonelle tilstand.»

Bessel van der Kolk er enig i dette, men utvider viktigheten noe. Han sier at «i kjernen av traumatisk stress er en kollaps av kapasiteten som regulerer innvendige tilstander», som inkluderer kunnskap, fornemmelser og følelser.

Når evnen til å forholde seg til kunnskap, fornemmelser og følelser er nedsatt kan det ha store konsekvenser for unge mennesker som har blitt utsatt for traumer. Det vil påvirke deres forhold til familie, utdanning, i sosiale og jobbrelaterte sammenhenger, og i gjennom hele deres liv.

Så hvordan kan vi hjelpe barn og unge med å håndtere deres uregjerlige følelser?

Så hvordan kan vi hjelpe barn og unge med å håndtere deres uregjerlige følelser?

Noe viktig blir oversett
I løpet av mange tiår har terapeuter og andre mentorer lært bort en rekke strategier som hjelper unge mennesker med å identifisere og trygt håndtere vanskelige følelser som sinne, redsel, tap og skam. Strategier basert på straff og negative konsekvenser brukes fortsatt noen steder. Kognitive atferds-strategier har blitt brukt mye klinisk og ved psykologiutdanninger de siste tiårene. Teknikker basert på prinsippene bak oppmerksomt nærvær er i stadig økning, og blir stadig mer brukt i hele verden.   

Det er mulig at vi kan lære metoder for selvregulering på mange måter, og at mange teoretiske perspektiver er relevante. Men en tydelig beskjed fra den nye nevrovitenskapen er at det finnes ett hovedelement, en viktig ingrediens, som ofte blir oversett eller minimert. Som for  eksempel Daniel Siegel sier: «… barnet lærer å regulere hans/hennes egne nivåer av opprømthet og indre bearbeiding gjennom interaksjoner med andre mennesker.»

På samme måte holder Alan Schore fast ved at kjernen til å utvikle evnen til selvregulering er avhengig av det finnes pålitelige, empatiske og engasjerte omsorgspersoner i nærheten. Hovedvekten, ifølge ham, er; «hvordan man skal være der for barnet, særlig i stressende situasjoner».

Stephen Porges mener at selvregulering ikke er noe man kan tillære seg, men som dukker opp som en bieffekt av «samregulering». Hans polyvagale teori understreker at selvregulering er et produkt av «felles, synkrone og gjensidige interaksjoner mellom individer …». 

Det som stadig kommer sterkere fram er at selvreguleringsevner er mer et produkt av sunne og empatiske mellommenneskelige relasjoner enn noe man kan bli opplært til eller lære bort. Dersom barnet stadig finner empatisk støtte og samregulering når hun/han er fortvilet eller engstelig, forstår de at støtte og beskyttelse er i umiddelbar nærhet og at uregjerlige følelser kan bli håndtert. Etter hvert kan opplevelsene av samregulering og de implisitte minnene som følger med, føre til en forbedret evne til selvregulering.

Dersom barnet stadig finner empatisk støtte og samregulering når hun/han er fortvilet eller engstelig, forstår de at støtte og beskyttelse er i umiddelbar nærhet og at uregjerlige følelser kan bli håndtert.

Finnes virkelig selvregulering?
Bonnie Badenoch tar diskusjonen om selvregulering til et nytt nivå ved å referere til den banebrytende forskningen rundt speil-nevronene i den delen av hjernen som styrer sosial deltakelse: «Vi sympatiserer enkelt og automatisk med hverandre fordi evolusjonen har valgt ut nevrale systemer som blander vår og andres handlinger, intensjoner og følelser. Desto mer vi lærer om de nevrale mekanismene ved speiling, desto mer innser vi at distinksjonen mellom en selv og andre er i mange tilfeller meget liten.»

Hun stiller også spørsmål til selve forestillingen om selvregulering: «I stedet for å fremheve selvregulering, bør vi snakke om å gå inn i relasjonelle omgivelser som støtter internaliseringen ved det å hjelpe andre, som dermed også fortsetter reguleringen.»

I følge Badenoch er vår kapasitet til selvregulering hovedsakelig generert fra de viktige menneskene i livet vårt, som vi har «internalisert». Det vil si de menneskene som har formet våre erfaringer og de følgende implisitte minnene om hva som skjer når vi er stresset eller bekymret. Som Luis Cozolino har observert, slike implisitte sosiale minner «former våre emosjonelle erfaringer» og «former infrastrukturen i vårt liv».

Om læring av selvregulering legger mest vekt på erfaringene barn og unge voksne har om samregulering tidlig i livet, må dette vektlegges under behandling av de som ikke har hatt fordelen av den tidlige støtten. Omsorgspersoner, mentorer og andre behandlere må legge vekt på en kontinuerlig fortsetting av empatisk samregulering. Etter hvert vil disse positive og støttende opplevelsene i stressende situasjoner hjelpe unge klienter til å endre deres implisitte minner og støtte dem til å håndtere deres egne innvendige verdener på en trygg måte.

Om læring av selvregulering legger mest vekt på erfaringene barn og unge voksne har om samregulering tidlig i livet, må dette vektlegges under behandling av de som ikke har hatt fordelen av den tidlige støtten.

Dette betyr ikke at man ikke kan lære bort spesifikke teknikker som utvider kapasiteten for selvregulering, men det må være i kontekst av fortsatte positive opplevelser med samregulering. Den framtredende nevrovitenskapen kommer med en klar og konsis melding: At sunne og terapeutiske forhold er den «aktive ingrediensen» som trengs for endring.

For å oppsummere, disse tre korte artiklene som har sett på funn fra den interpersonale nevrovitenskapen har sterkt underbygget det vi allerede vet fra vårt felt av menneskelige tjenester, at «forhold er agenten for endring».

De foreslår at:
1. traumer kan defineres som en forsømmelse av relasjonell støtte og at heling dermed må inneholde relasjonell reparering;
2. omsorgspersoner, mentorer og terapeuter må komme med aktive visuelle og hørbare tegn på trygghet til sårbare barn og unge voksne, særlig under relasjonelt stress; og
3. selv-regulering er mer et biprodukt av pålitelig relasjonell støtte og modellering enn det er noe man kan bli lært opp til eller lære bort.