Har du virkelig prøvd alt?

Last ned sjekklisten her.

– Se deg selv i speilet, er psykologspesialist og fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopfs, umiddelbare råd til deg som har gitt opp den du prøver å hjelpe. For:
– Du har faktisk ikke prøvd alt, hvis det du har gjort til nå ikke funker.

Uttalelsen kan provosere, kanskje. Spesielt hvis du nettopp har stått ansikt til ansikt med elev som truer deg med kniv, hatt en pasient som nettopp har begått selvmord, eller du er bekymret for datteren din som er livredd for å bli banket opp av klassekompisene sine. Der du føler du har gitt alt av deg selv – med hud og hår – i et forsøk på å hjelpe, veilede, trygge. Men der det likevel gikk galt.
 
Men tenk litt over påstanden likevel. Har du virkelig prøvd alt?

Du har faktisk ikke prøvd alt, hvis det du har gjort til nå ikke funker.
 Dr. Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

Du har kanskje stått i det selv og ikke visst dine arme råd.
Ovenfor eleven som utagerer og er voldelig, der all verdens systemer er satt i gang for å hjelpe uten resultat.
Sammen med ungdommen som – tross diagnose, medisinering og tett oppfølging – ikke viser tegn til bedring i hverdagen.
Med barnet som mobber en annen, der 9a-tiltak og «all verdens» forsøk på å bedre klassemiljø ikke fører til noen endring.
Eller med det urolige fosterbarnet, der ingen metoder og forsøk på å trygge og vise kjærlighet, ser ut til å fungere.

«Vi har prøvd alt, alle metoder, alle tiltak. Ingenting virker,» skriver en frustrert fosterfar på melding til oss.
«Vi vet hva barnet strever med og hva det har opplevd, og vi vet hva vi bør gjøre. Likevel funker det ikke å ha en traumebevisst tilnærming og være en trygg og varm voksen. Kan dere ikke skrive om hva man gjør når ingenting fungerer?»

Kan dere ikke skrive om hva man gjør når ingenting fungerer?
 Frustrert fosterfar

Alle gjør så godt de kan
For å ta det første først: Mennesker, både voksne og barn, gjør så godt de kan ut ifra de forutsetningene de har.
– Vi er programmert til å innrette oss etter hverandre, justere oss i forhold til flokken. Hvis vi har noen som ikke justerer seg – eller oppfører seg – på en sånn måte at de ikke blir beskyttet av flokken, da er det noe galt. Da er det en grunn til at vår innsats ikke har lykkes. Og når det ikke lykkes har vi ikke prøvd alt, forteller Steinkopf.

– Den som har problemet ønsker jo egentlig å få det til. Det er ingen som ønsker å være vanskelig, til bry, bekymring eller besvær for andre. Det strider mot vår natur. Og når det da skjer, er det et tydelig signal om at det er noe som er i veien. Noe som ikke funker, legger han til.

Det er ingen som ønsker å være vanskelig, til bry, bekymring eller besvær for andre.
 Dr. Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

Fra refleksjon til refleksivitet
I slike situasjoner du står i – som lærer, forelder, terapeut eller nabo – bør du bli interessert i hva som kommer i veien for at ting skal bli bedre. Da er et naturlig første skritt å reflektere rundt situasjonen, og hva som kan påvirke den.
– Der er folk flest ganske flinke, forteller Steinkopf.

– Når vi reflekterer over et problem snur vi på alle steiner og ser på miljøet denne personen er i, for å finne ut av problemet og hvordan vi best kan hjelpe.

Men, og det er et men:
– Vi vet aldri om vi har snudd på de rette steinene. Vi vet heller ikke om vår forforståelse av hva problemet er har påvirket hvordan vi hjelper, eller hvordan vi påvirker utviklingen av «fortellingen», advarer han.

– Kanskje du i stedet har laget en virkelighet gjennom din refleksjon, som ikke er hensiktsmessig i det hele tatt?

Derfor anbefaler Steinkopf å ikke bare være reflektert, men også være refleksiv:
– Når du er refleksiv ser du på deg selv. Du ser på hvordan du påvirker situasjonen og hva ditt motiv i denne saken er. Du er nemlig også en «stein» som må snus.

Du ser på hvordan du påvirker situasjonen og hva ditt motiv i denne saken er.
 Dr. Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

Kontrollspørsmål 1:
Hvordan påvirker jeg fortellingen?
Det er to hovedpunkter du bør være bevisst på når du skal se på din egen rolle i situasjonen:

Den første er å spørre deg selv: «Hvordan påvirker jeg den andres opplevelse av hva som er problemet, med måten jeg undersøker det på og måten jeg er på?»

– DU påvirker utviklingen av saken ved at du allerede har laget deg en fortelling av «problemet». Dermed må den som eier problemet forholde seg til det – og orientere seg i din fortelling.

«Hvordan påvirker jeg den andres opplevelse av hva som er problemet, med måten jeg undersøker det på og måten jeg er på?»

– Poenget er at du skaper den andres virkelighet med måten du er på, og hvilke spørsmål du stiller. For da responderer den andre på deg, og så sørger du for at det som blir sagt finner sin logiske plass i din fortelling av problemet.

– Det har en forsterkende effekt, og det kan føre oss på ville veier.  Det kan hende den riktige fortellingen er en helt annen. Fordi du har en forforståelse av det hele, og dermed forholder deg til det du tror er virkeligheten, så påvirker dette virkeligheten. Du skaper en fortelling som kanskje ikke er sann, og dine spørsmål og din holdning til situasjonen blir formet av dette.

Du skaper en fortelling som kanskje ikke er sann, og dine spørsmål og din holdning til situasjonen blir formet av dette.
 Dr. Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

Ta for eksempel ungdommen på BUP som har store problemer på skolen. Hun utagerer mye, er aggressiv og oppfarende, og viser tegn til å lefle med rus. Hun blir sendt til utredning.

– Som terapeut har du allerede ganske mye informasjon før du i det hele tatt har møtt dette barnet. Du har rapporter fra fastlege, skole og barnevern der du får vite at dette er et barn med konsentrasjonsvansker og dårlig impulskontroll. Du tenker kanskje: «Kan det være ADHD? Asperger?»

– Med dette bakteppet tester du ut fortellingen til ungdommen, og gjør undersøkelser. Vi søker å bekrefte noe med spørsmålene våre, og kan fort havne i det filosof Øyvind Kvalnes kaller for «Bekreftelsesfella». Vi leter etter tegn som bekrefter den teorien vi har. Alt vi ser, putter vi inn i den rammen vi har skapt oss i hodet vårt.

Vi kan fort havne i «Bekreftelsesfella».
 Dr. Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

– Du signaliserer kanskje også med kroppsspråket hva du allerede tenker om saken. Kanskje du tenker at hun ikke bør holde på sånn, eller kanskje du synes synd på henne? Det viser du, og dermed påvirker du hvordan ungdommen responderer på dine undersøkelser, advarer Steinkopf.

– Det er veldig vanlig at ungdommen vil justere seg inn i den fortellingen du ønsker å bekrefte. Noen ganger kan det være nyttig, andre ganger kan det føre oss inn i feil spor – og i verste fall kan det gjøre mer skade.

– Det er mange av disse fortellingene som fortsetter å rulle og gå, fordi noen har sett de med briller som har skapt og lukket en fortelling. Denne fortellingen blir fort selvforsterkende og fortsetter å bli en «sannhet» i livet til denne personen. For eksempel får kanskje denne ungdommen en diagnose, etter alle disse undersøkelsene. Men så går det ikke bedre, likevel. Og de voksne rundt tenker «nå har vi prøvd alt. Ungen er helt håpløs.»

– Men det er hun ikke. Vi må bare få tak i hennes egentlige fortelling, sier Steinkopf.

– Hvordan kunne terapeuten ha møtt den ungdommen på en annen måte?
– Jeg tenker at jeg som hjelper må spørre meg selv: Har jeg lyttet uhildet til denne jentas fortelling? Har jeg åpnet for å prøve å lytte til fortellingen uten at den skal passe inn i noe jeg har tenkt fra før? spør Steinkopf.

«Har jeg åpnet for å prøve å lytte til fortellingen uten at den skal passe inn i noe jeg har tenkt fra før?»

– Så enkelt, så vanskelig? Hvorfor gjør vi ikke bare det, da?
– Dette er noe som er veldig enkelt på et teoretisk nivå, men i virkeligheten er det skikkelig vanskelig. Det fordrer at vi hele tiden er bevisst dette, og det kan være krevende i en tidsklemt dag med rapporteringsfrister og eget liv i miksen. Men hvis vi i alle fall er bevisste denne fella, så kan vi jo i alle fall prøve å justere oss inn mot å møte personen med åpent sinn, svarer faglederen som selv har opplevd å svikte på akkurat dette punktet.

Dette er noe som er veldig enkelt på et teoretisk nivå, men i virkeligheten er det skikkelig vanskelig.
 Dr. Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

Kontrollspørsmål 2:
Hva er mitt motiv?
Den andre delen av å være bevisst sin egen rolle i en situasjon er å spørre seg selv: «Hva slags motiv har jeg i dette?».

Det kan være så mangt, ifølge faglederen.
– Det kan handle om hvordan du takler din egen uro oppi alt dette, for eksempel. For det vil ha en påvirkning på situasjonen. Er du redd eller stressa fordi du har liten tid, eller for knappe ressurser tilgjengelig? Det kan smitte over på andre, og gjøre ting mer hektisk enn nødvendig, for eksempel. Ditt subtile kroppsspråk snakker høyere enn du tror.

Ditt subtile kroppsspråk snakker høyere enn du tror.
 Dr. Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

– Kanskje det henger igjen hos deg fra barndommen at du ikke vil være til bry? Da kan det hende du feier problemet under teppet og håper det går over av seg selv. Kanskje du tenker at du aldri skal gjenta dine foreldres feil ved å sy puter under armene på barnet? Eller kanskje det totalt omvendte, og du tenker at du vil ta vekk all smerte personen bærer på? Du har alltid et indre motiv som driver deg, gamle mønstre gjentas, og det vil påvirke både relasjonen og hvordan ting utvikler seg.

– Min anbefaling er at du er bevisst på hvor du starter undersøkelsen fra. Hvis vi ikke tenker over dette kan vi fort hoppe over noen viktige ledd i hverdagen, forteller Steinkopf.

Min anbefaling er at du er bevisst på hvor du starter undersøkelsen fra.
 Dr. Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

– Ta for eksempel barnet som er intens og masete, hvor foreldrene har laget seg en fortelling om at hun er bortskjemt. Det begynner å møte barnet med å si «Nå må du gi deg», overse barnet og mye annet. Tiden går, og foreldrene ser at det ikke hjelper. Det blir bare verre. Vi kunne fortsatt i dette sporet og vår idé om at det er noe galt med barnet ville rullet og gått – og mest trolig til og med utviklet seg til det enda mer negative.

– Det disse foreldrene burde gjøre er å spørre seg selv: «Hva er det vi allerede tenker om det vi ser, og hva er vårt motiv?» Hvis de kommer fram til at de allerede tenker at hun er bortskjemt og motivet er at hun må «oppdras», så er neste punkt å spørre seg selv om det kan være noe annet enn det de allerede tror.

– I dette tilfellet, så klarte foreldrene å møte barnet undrende. Dermed fikk barnet en mulighet til å si «hvorfor får jeg ikke som de andre søsknene mine? Elsker dere meg ikke?» Hvis de hadde forfulgt bortskjemt-motivet hadde barnet blitt møtt med enda mindre oppmerksomhet enn det hun fikk allerede, og det kunne fort ha bekreftet det hun allerede følte. Det ville igjen gjort hennes behov for bekreftelse enda sterkere, forteller faglederen.

Kan én person kan endre alt?
– Det er jo mange faktorer som kan være grunn til at en person strever. Alt kan da umulig endres ved at én person er bevisst seg selv og sin væremåte og sine motiver i møte med den andre?
– Poenget er ikke å endre og fikse alt alene. Poenget er å møte en person på en sånn måte at vedkommende får hjelp til å være i sitt eget liv, og får sjansen til å finne ut av seg selv. Ved å være bevisst seg selv i møte med den andre er det større mulighet for at du åpner opp for at dette mennesket kan få den hjelpen de trenger, og finne løsninger på det som faktisk er problemet.

Ved å være bevisst seg selv i møte med den andre er det større mulighet for at du åpner opp for at dette mennesket kan få den hjelpen de trenger.
 Dr. Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

– Er det litt vel mye forlangt av én person å klare dette?
– Av dem som er gitt meget skal det kreves meget. Hvis du er i en hjelperrolle, være det foreldrerollen, terapeutrollen, lærerrollen, så krever det en del av deg. Da bør du strebe etter å være både reflekterende og refleksiv. For når du sitter i en posisjon der du skal hjelpe folk må du være bevisst på at du er med på å skape problemformuleringen. Du har mye makt, og den må du forvalte vel.

Du har mye makt, og den må du forvalte vel.
 Dr. Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

Steinkopf presiserer at det er viktig også å være bevisst at man ikke bare må være undrende: Hvis man ikke tør å spørre om noe konkret, så kan man gå glipp av viktig informasjon, som vold og overgrep.
– Og opplever man selv å være i et forhold der man blir utsatt for partnervold, så er min anbefaling å ikke begynne å gå i seg selv – men heller gå ut døra. Vi må ikke gå i den fella der vi ikke tør å være konkrete eller sette grenser for oss selv, presiserer han.

Det er litt jo skummelt
– Det er lett å reflektere – da snur vi jo fokuset vårt utover. Men er vi redde for å være refleksive?
– Ja, det er vi nok. For det er så ubehagelig å innrømme at problemet kanskje handler mer om deg enn den andre. Det kan også føre til at man oppdager sider ved seg selv som er vonde, som man holder i sjakk ved å vende fokuset sitt utover.

– Og når vi kjenner på dette ubehaget og uroen, så har vi en tendens til å agere. Vi setter i gang ting fordi vi selv ikke orker å kjenne på det som er inni oss. Vi tenker fort at et ubehag er en «Call to action». Men jeg tenker at det heller bør være en «Call to insight»: Hvor vender du blikket først når varsellampene blinker?

Vi tenker fort at et ubehag er en «Call to action». Men jeg tenker at det heller bør være en «Call to insight».
 Dr. Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

Men da er det viktig å være empatisk med seg selv også, presiserer Steinkopf.
– Vi må ikke slutte å se på oss selv, men vi må slutte å se på oss selv med et bebreidende blikk. Professor Kristin Neff sier at vi må huske å se på oss selv med et vennlig blikk, som en som vil deg selv vel. For refleksiviteten trenger ikke bare være kritisk – den kan være undrende, åpen og vennlig. Og den kan også se på det positive: Hva er det jeg bringer inn som er positivt her?

– Alt dette kan vi øve på. Er ikke det fint?

Last ned sjekklisten her.

Anbefalt lesing (og lytting) for deg som vil vite mer om temaene vi er innom i denne saken:
* Alvesson, M., og Sköldberg, K. (2018) Reflexive Methodology - New Vistas for Qualitative Research. London: Sage Publications

* Kvalnes, Ø. (07.02.2023) Ytringsklima. Podkast.

* Neff, K. (2015) Self-Compassion: The Proven Power of Being Kind to Yourself. William Morrow.