Ikke la deg styre av frykten for en bjørnetjeneste

Det «trassige» barnehagebarnet som sutrer i butikken.
Det «pysete, klengete» skolebarnet som ikke vil skilles fra mamma under noen omstendighet.
Den «angstfylte» ungdommen som skal vite alt som skal skje, i detalj – til enhver tid.
Den «aggressive» tenåringen som truer både voksne og barn når det blir sint.
Den «masete» kollegaen som krever oppmerksomhet ved å vise seg fram til alles akk og sukk.
Eller den «høylydte» psykiatriske pasienten som skriker og utagerer og skremmer alle andre på avdelingen.

Det er slitsomt. Plagsomt. Og det er lett å tenke at de enten er uforbederlige, eller rett og slett bare må skjerpe seg. Men det de gjør, er å rope til oss et viktig budskap. Og løsningen kan ligge i å gå mot ryggmargsrefleksen vår og gi dem akkurat det de «ber om» og trenger. Men da må vi bli bevisst vår egen uro – og redsel for å gjøre dem en bjørnetjeneste – for det kan fort hindre oss i å virkelig lytte etter hva de egentlig sier.

Det de gjør, er å rope til oss et viktig budskap.

Det er mange måter å vise et behov
Vi har historien om gutten som ikke ville at mammaen skulle gå fra ham i det hele tatt. Når han skulle på do, hente noe i kjøleskapet, delta i barnebursdager. Han ville ikke være alene, under noen omstendighet, og var som limt til mor. Moren var ganske oppgitt og lei – og ikke minst skamfull ovenfor venner som så på henne med nedlatenhet i blikket. Dette burde hun vel ha lært ham nå? Hun tenkte at her må gutten utfordres på problemet sitt. Han var jo stor nok! Hun prøvde seg på alt fra vennlig «dulting» og positive heiarop, til tydelige, oppgitte beskjeder. Men ingenting hjalp.

Og så har du jenta som var hos BUP. Hun hadde et «ekstremt kontrollbehov» ifølge de voksne, og foreldrene og vennene var helt utslitte. Hun skulle vite i detalj alt som skulle skje til enhver tid. Det gikk utover skolen, venner, og ikke minst familien. De kunne da ikke verken vite – eller forklare – hver minste detalj til en så stor jente! Og ingen har da tid til å gjøre det i en hektisk hverdag. Hun måtte vel tåle å ta ting litt som det kom?

Gi det i bøtter og spann
– Når vi mennesker holder på med noe, så er det et uttrykk for et behov. Det er følelsene våre som signaliserer behovet, forteller fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf.

– Og ved å dekke dette behovet forsvinner det, forklarer han.

Ved å dekke behovet forsvinner det.

Men så var det det å finne ut hva de egentlig trenger, da. Det kan jo lett forsvinne i forvirrende, masete, vanskelig oppførsel og en hverdag som ikke akkurat legger til rette for at man skal kunne finne ut, eller tilrettelegge for alles behov til enhver tid.

Hva med jenta på møtet i BUP? Hun som ville vite alt som skulle skje ned til detaljnivå? Hennes rådgiver den gang forteller:
– Jeg så at hun trengte forutsigbarhet og trygge rammer, hun var rett og slett redd for et eller annet. Så jeg bestemte meg for å «gå mot strømmen» og gi henne det hun trengte, i overflod. Og da var min første tanke: Hvis hun føler seg utrygg, hva kan gi henne trygghet? Jeg sa til foreldrene: «Når dere drar herfra så skal dere si til henne i detalj hva som nå skal skje. At «...nå skal vi gå bort dit og ta på jakkene våre. Så skal vi gå til døra, ta til venstre, gå ned gangen, bort til parkeringsplassen og finne bilen vår. Så skal vi kjøre inn i tunellen og til høyre mot Stavanger, og så skal vi dra hjem. Når vi kommer hjem skal vi....»

– Jeg ba dem om å gi alle beskjeder på detaljnivå, og i fullt alvor og med en tydelig respekt. Det kan nesten høres parodisk ut, men de skulle gjøre dette uten å være frekke eller nedlatende. De skulle rett og slett gi en overflod av informasjon for å trygge henne i at det finnes en plan for hva som nå skal skje. For hun hadde et behov for trygghet som trengte å dekkes, forteller rådgiveren.

Ikke lang tid etter møtet slapp det «ekstreme kontrollbehovet» taket. Jenta innså at det ikke var nødvendig med mikrodetaljer til enhver tid, og følte seg tryggere. Men det var det hun selv som kom fram til, og hun ga slipp når hun var klar for å gi slipp.

Fagleder Steinkopf kommenterer:
– Det at de voksne har sagt at hun har et «ekstremt kontrollbehov» har ført til at de nok har tenkt at hun må lære seg at hun ikke kan kontrollere alt. Dette handler om menneskesyn. Hva er det vi tror vi ser, og hva er vår forståelse og fortolkning av det som skjer? Den fortolkningen vi foretar oss avgjør hvilken retning vi går, og hva vi gjør. I dette tilfellet viste denne rådgiveren respekt for jentas behov for trygghet, framfor å lære henne noe om å tilpasse seg samfunnet. For det sistnevnte kommer av seg selv når behovet blir dekket, forteller faglederen.

Den fortolkningen vi foretar oss avgjør hvilken retning vi går, og hva vi gjør.

Ikke det de vil ha, men det de TRENGER
Og hva med gutten som klenget på mor til enhver tid? Mor forteller, etter å ha fått råd om det samme som med jenta med kontrollbehovet:
– Jeg ble med ham overalt, uten å vente på å bli spurt – og uten å spørre om jeg skulle bli med. Jeg bare var sammen med ham. På do. Bort til kjøleskapet. Jeg holdt klemmen hans så lenge at han sa at det var nok, og slapp taket. Jeg gjorde det jeg visste at han trengte: min fulle tilstedeværelse og nærhet. Jeg viste med den største selvfølgelighet at jeg ønsket å være sammen med ham, uten at han trengte å be meg om det.

– Det tok ikke mange dagene før han sa: «Jeg trenger ikke at du blir med meg på do, altså!» Det gikk faktisk mye fortere enn jeg trodde, så fort behovet hans ble møtt på en respektfull og helt innlysende måte, forteller hun.

Fagleder Steinkopf mener at de to eksemplene viser at dette ikke handler om å ettergi, eller å gjøre disse to en bjørnetjeneste. Det handler om å ta dem på alvor.
– Som med gutten, så kunne man fort tenkt at han måtte lære å klare seg selv litt mer. Men hva er det han skriker etter uten å klare å si det med voksne ord? Han sier: Ikke forlat meg, jeg vil ikke være alene for det er farlig. I ytterste konsekvens kan jeg jo dø! Hvis du som voksen da tenker at han må klare seg selv, da får han ikke dekket dette behovet og redselen hans vil øke. Din oppgave vil i disse situasjonene alltid være: Hva er det i dette menneskets liv som kan gjøre at han oppfører seg på denne måten? Hva er konteksten?

Hva er det i dette menneskets liv som kan gjøre at han oppfører seg på denne måten?

I tilfellet med denne gutten så var det sykdom i familien, og faren var sliten etter operasjoner og behandling – og orket ikke gi gutten så mye oppmerksomhet i en slitsom og litt skremmende tid. Gutten var redd for å bli forlatt, og redd for at ikke faren elsket ham lengre siden han ofte ble avvist når han spurte om faren ville leke. Og dermed ble behovet for å klenge på både mor og far intensivert. Han trengte å vite at han var trygg og ønsket.
– Men konteksten kan være så utrolig mye. Det kan være mobbing, det kan være så enkelt at man har sett noe som har gått inn på en på tv. Poenget er at barn gjør så godt de kan – og når de ikke får det til så er det en grunn til det. Det signaliserer et viktig behov hos barnet, forteller Steinkopf.

Han kommer selv med et eksempel fra sin egen hverdag som psykolog:
– Da jeg jobbet i voksenpsykiatrien hadde jeg en pasient som strevde enormt rundt leggetid. Hun utagerte, hylte, var urolig og det virket umulig å få henne til å roe seg. Vi brukte litt tid på å kartlegge hva som var trygt for henne – og da presierer jeg: For henne. Vi fikk tak i et sjal som luktet mammaen hennes, og så spurte vi moren hennes hvilke godnatta-sanger hun pleide å synge. Vi ga henne sjalet da hun skulle legge seg, og så sang vi for henne de sangene hun kjente til. Etter noen uker forsvant utageringen. Det taktile ved å holde sjalet, lukten av det, og sangen, ga kroppen signaler om at noen passet på henne. For behovet hennes for å bli holdt, være trygg, bli passet på, var ikke blitt dekket. Så vi måtte dekke dette behovet, forteller han.

Gjør vi dem en bjørnetjeneste?
Gjør vi ikke folk en bjørnetjeneste ved å dekke ethvert behov, og kan man gi for mye?
Nei, mener Steinkopf.
– Det er lett å si «de gjør det bare for oppmerksomhet, så ikke gi dem oppmerksomhet på det,» når man ser en ungdom selvskader seg, for eksempel. Da vil jeg si: JO, gi de oppmerksomhet! Gi dem MASSE oppmerksomhet, men ikke bare når de kutter seg. Gi dem det de trenger, en følelse av at jeg ser deg og jeg vil være sammen med deg. Og gi det i overflod.

Men man må vite at det de «ber om» er det de trenger, og ikke bare noe de vil ha, presiserer han.

Man må vite at det de «ber om» er det de trenger, og ikke bare noe de vil ha.

– Mennesker, og spesielt barn, kan villede oss på hvilke behov de har, vi har jo det klassiske eksempelet om det skrikende barnet i butikken som bare vil ha sjokolade. Det er lett å falle for fristelsen å bare gi dem sjokoladen og tenke at der var behovet dekket, men behovet er mest trolig noe helt annet: Nemlig ro, et fang og kanskje en banan for å stabilisere blodsukkeret, ler han.

­– I disse situasjonene er det lett å gi dem noe de ikke trenger. Da må vi lytte til vår egen uro i situasjonen, stoppe litt opp for å komme i kontakt med oss selv – slik at vi klarer å se hva den andre faktisk prøver å si.

Vi må lytte til vår egen uro i situasjonen, stoppe litt opp for å komme i kontakt med oss selv – slik at vi klarer å se hva den andre faktisk prøver å si.

– Barn fortolker utfra kontekst, og finner fort ut hvilken måte de kan få det de trenger og hva som anerkjennes i den situasjonen. Hvis de merker at dette er et sted der man får skryt for prestasjoner, så vil kanskje oppførselen kreve å bli sett. Men det barnet egentlig trenger er å oppleve at en voksen ønsker å finne på noe sammen der det ikke trengs prestasjonsbekreftelse – men bare føle at det blir sett, er trygg og ønsket.

Steinkopf minner til stadighet å se på konteksten personen befinner seg i.
– Det er derfor det er vanskelig å gi konkrete råd, for man vet jo ikke konteksten i hvert tilfelle. Men å begynne å nøste litt opp i hva dette kan handle om, og være litt detektiv i hva som skjer rundt personen, kan hjelpe med å avdekke behovet.

Hva er de behovene vi har?
– Vi har ekte og villedende behov, og våre merkelapper på atferden deres gjør det hele enda mer forvirrende til tider. Vi må hele tiden tenke hva som kan ligge bak det vi ser. For det finnes en overflod av merkelapper og ulik atferd.

– Men for å si det rett ut: Det er ofte enklere enn man tror, å finne ut av disse tingene. Vi har alle de samme behovene, som mennesker. Vi bare viser det på ulike måter.

Det er ofte enklere enn man tror, å finne ut av disse tingene.

Malows behovspyramide er en fin rettesnor å forholde seg til i så måte.
– Hvis du tror det er anerkjennelse de trenger, så må du kanskje ned et hakk i pyramiden for å finne det underliggende behovet? De nederste trinnene i pyramiden er viktigst for oss mennesker, og det er viktig for oss å få disse behovene dekket – ellers vil vi streve på ulike vis hele livet.

Det er viktig for oss å få disse behovene dekket – ellers vil vi streve på ulike vis hele livet.