Paradigmeskifte

Samspill og lekenhet
RVTS Sør ønsker å bidra til det noen kaller et paradigmeskifte der mennesker som trenger hjelp, går fra å være objekter til å bli subjekter og bidragsytere. Der fagpersoner istandsettes til å bli gode menneskemøtere som kjenner seg selv, og kan bidra til heling og forandring gjennom å skape trygghet, bygge relasjoner og regulere følelser.

Vi går fra å spørre: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har du opplevd? Hva trenger du? Hva er viktig for deg?
Samspill, dialog, lek, sårbarhet, styrker, likeverd, profesjonell kjærlighet, oppmerksomt nærvær, tillit, trygghet, relasjonsbygging og følelsesregulering, er noen av begrepene som er viktige i forsøket på å forstå mennesker i lys av hva de har opplevd. For å være medvandrere på reisen fra livssmerte til livsvekst.

SmerteUttrykk: Å forstå følelser bak uforståelig atferd, å se smerten bak fasade og atferd. Det er det vi med kunnskap og klokskap ønsker å sette mennesker i stand til.

Vi søker språk som anerkjenner menneskets sårbarheter og verdsetter menneskets storhet.

Vi trenger et større vidsyn i møte med hjelpetrengende mennesker enn det vi får fra diagnoser, manualer og behandlingsveiledere. Vi trenger å kunne møte hvert mennesker med nysgjerrighet og undring, uten å måtte presse dem inn i en trang mal. Vi trenger å kunne ha møter uten ferdige løsninger. Vi trenger at mennesker selv får definere og beskrive seg, med så stor bredde de ønsker.

Kraften i å si det som der er
Noen dager er mørket størst i oss. Andre dager har lyset banet seg vei inn gjennom sprekkene i det som er skadet i oss. Vi kjenner kraften i gleden.
Å snakke sant om livet. Smerten, sorgen, avskyen, sinnet og gleden, er det som kan skape mening i gode menneskemøter.
Å finne nok tillit til å si: Sånn ser det ut nå. Alt vrir seg i smerte. Det er mørkt. Alt knuses. Jeg svikter, sårer. Å få sin smerte møtt og anerkjent, kan være første skritt på vei til gleden.
For vi trenger også å snakke sant om hva som blir lysstriper i mørket. Hva som får oss til å overleve og finne levemotet. Vi må også øve på å slippe til andres glede og storhet.
For det er i denne komplekse sammensatte virkeligheten av frykt og hengivelse, sorger og gleder, vi lever.
En dag er mørket størst i oss. En dag tar lyset nådig over.

Når vi sier det som det er, skaper det større gjenkjennelse. Smerte, sorg og følelse av å ikke få til alt, er velkommen ut i relasjonen. Fryden, hengivelsen og motet er velkommen.

Og... Det underlige er kanskje:

Få gleder er større enn gleden over at noen forstår smerten vår og tar i mot oss som vi er, på godt og vondt.