Hopp til hovedinnhold

Respekt!

– Møt meg slik vi bør møte alle mennesker – med respekt, sier Mohamad Kher Harata(22) som etter å ha vært i Norge under ett år, allerede snakker norsk nesten flytende.

Mohamad Kher Harata
Mohamad Kher Harata
Eva Dønnestad

Eva Dønnestad
RVTS Sør
28.06.2016, kl. 13:18


– Jeg er ikke flyktning, jeg er et menneske. Kall meg gjerne gjest. Jeg har et land, Syria, som jeg håper å komme tilbake til. Vår familie har en fabrikk, et firma og fem hus.
Mohamad har allerede tre års økonomiutdanning fra Egypt. Førstkommende fredag skal han i møte for å prøve å få godkjent utdanning og papirer - og sjekke hva han mangler av matematikk og fysikk for å komme inn på tannlegestudiet.
– Min onkel er tannlege. Han anbefalte meg å bli tannlege også. Min bror som døde, ville bli tannlege. Nå skal jeg bli det for å hedre han, sier Mohamad bestemt.

– Hvordan er det mulig å lære norsk så godt så kjapt?
– Da jeg kom til mottaket i Risør, bestemte jeg meg for å lære språket. Språket er viktig for å få kontakt og for å forstå hverandre best mulig. Hver dag gikk jeg opp på et kjent fjell i Risør. Tok med meg ordbøker. Oversatte først fra arabisk til engelsk, deretter til norsk. Jeg plukket ut ti ord hver dag som jeg skulle lære og trene på. Om et av disse ordene var ”mel” for eksempel, gikk jeg ned på Kiwi, spurte et menneske om hvor melet var, og slik fikk jeg snakket litt med folk hver dag.


Vil ikke drepe
Da han var 17 måtte han flykte fra Syria. Broren hadde blitt drept fordi han nektet å drepe, nektet å bli med i the Syrian Army. Veien til Norge gikk via Libanon, Egypt, Tyrkia og Italia. Der kom en onkel fra Polen og kjørte han til Norge.
– I Syria har det siden den franske okkupasjonen, stått et våpen i omtrent alle hjem, men de har aldri vært brukt. Jeg er i mot å drepe. Det er ikke liv. Det var min landsby som ble bombet med kjemiske våpen i Øst-Damaskus. Min bror var i det området den gangen. Han ble ikke drept av dette angrepet, men han ble drept tre måneder senere. Han ville heller ikke bli med i ”the Army”, forklarer han.

– Jeg savner han. Vi var bestevenner. Han var to år eldre enn meg. Vi hadde hver vår seng da vi vokste opp, men vi valgte å ligge i samme seng. Han var min nærmeste venn.

– Hva tenker du om det som har skjedd og skjer i hjemlandet ditt, Syria?
– Det ser mørkt ut. Jeg bærer mange vonde bilder inni meg. Nok vonde bilder til at jeg ikke vil følge med på alt som er av nyheter. Jeg blir bare trist av det. Jeg er nødt til å flytte fokus. Jeg har ikke lyst til å snakke mer om det akkurat nå.


Familien betyr alt
Fra Libanon gikk veien til slektninger i Egypt. Her studerte Mohamad økonomi og arbeidet. Familien kom etter. Sammen med faren og to onkler startet de stor restaurant og drev den godt, men så gikk passet ut etter tre år. Revolusjonen i Egypt, gjorde at de måtte flytte igjen. Faren flyktet til Italia deretter til Norge. Mohamad dro til Tyrkia. Moren og søsknene ble igjen i Egypt. Det var vondt for Mohamad. Men for å gjøre en lang historie kort. Etter at familien hadde mistet alt to ganger, både i Syria og Egypt, etter å ha måttet flykte og være fra hverandre i perioder, ble det familiegjenforening i Norge. Hele familien med mor og far, Mohamad og to søstre bor nå i Søgne utenfor Kristiansand.
– Pappa kom først til Norge, deretter kom jeg for ca. ett år siden. Og for tre måneder siden kom mamma og søstrene mine.
– Hva betyr familien for deg?
– Den betyr alt. De første månedene i Norge var jeg mye alene, nå er jeg fornøyd. Når jeg står opp og ser min mor, mine søstre – da får jeg energi, jeg blir glad. Da er jeg ikke så avhengig av at nordmenn eller andre er imøtekommende. MEN, sier han, det er utrolig flott med dem som er det. Mine søstre er mye alene, hun yngste på femten år, er den eneste i sin klasse. De har ingen kontakt med norske jenter. Jeg tror de ville blitt glad om noen smilte til dem, spurte om de skulle gjøre noe sammen. De lengter bare tilbake til Syria. Men jeg forteller dem at det kommer til å snu. Det er mest trist i starten i et nytt land.
– Jeg glemmer aldri ekteparet som inviterte meg hjem til seg i julen, sier Mohamad.
Mohamad har også vært med på turer i regi av Røde Kors og sier jobben de gjør med å bry seg om folk, er flott. Han var nylig på Galdhøpiggen og viser meg stolt bilder derfra.

Mohamad er opptatt av å menneskeliggjøre den andre. Derfor skjønner han ikke hvorfor enkelte få nordmenn forteller søstrene hans at de ikke kommer til å få jobb i Norge om de går med hijab. Han forstår ikke hvorfor noen en sjelden gang, slenger etter han at han ikke hører hjemme her.
– Når mennesker møtes og ser på hverandres liv med respekt, kan vi finne likheter og tåle noen forskjeller i kultur. Vi kan til og med være uenige, understreker han rolig.

Midt i intervjuet får han en tekstmelding fra moren. Hun spør om han kan kjøpe med et par ingredienser til middag. Hun spør om det er han eller hun som skal lage middag i dag.
Muhammad smiler og viser meg telefonen, men jeg skjønner ingenting av de arabiske bokstavene. Han forklarer:
– Det hun på en høflig måte ber om, er at jeg skal lage middag, ler han.


Reisen
Mohamad var heldig. Han overlevde en rekke båtturer. På overfarten fra Egypt til Italia, satt han i båt med mellom 220 og 230 andre.
– Jeg var redd. ”Dette kommer ikke til å gå”. Tenkte jeg der jeg satt mellom kvinner og barn. Vi satt i mørket i en liten båt ute på det åpne havet med høye bølger slående i mot oss. Jeg bad til Gud. Jeg er ikke redd for å dø for min egen del. Men jeg var redd for å dø fordi min mor og mine søster var igjen i Egypt. De trengte meg. Jeg måtte komme meg til min far i Norge slik at de kunne komme etter.
Vi har et ordtak som der er litt vanskelig å gjengi på norsk, men det sier noe sånn som at alt har sin tid. Man dør ikke når man er 35 om man skal dø når man er 36, legger Mohamad til.

Religionen betyr også mye for Mohamad. Han ber flere ganger hver dag og tror Gud har en plan for livet hans og vil han vel. Religionen hjelper han også til å tenke positivt.
– Jeg tenker mye på en fortelling fra mitt hjemland om en mann som har fått den ene fingeren kuttet av i en ulykke. Han blir fortvilet. Så skal de kalle inn folk til armeen som ingen har lyst til å gå inn i. Alle mennene stiller seg på en rekke. Han blir ikke valgt ut. Han blir glad. I ettertid får han høre at han slapp å bli valgt ut fordi han hadde kuttet av seg fingeren. De ville bare ha dem som var helt uten lyter. Denne fortellingen sier meg noe om at det som ser svært ille ut i øyeblikket, kan se annerledes ut etter et tid. Sånn tenker jeg rundt det som skjer i livet mitt også, sier Mohamad.

Hvordan ser livet ditt ut når du er 35 år – om du skal drømme?
– Da er jeg gift, har barn, bor i Syria med hele familien rundt meg – og jobber som tannlege, smiler han.

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar