Vi må møte psykisk smerte akkurat som vi møter fysisk smerte

Last ned LINDRE-plakat her.

Når vi står ovenfor noen som kommer med trusler, utagering, selvskading, tilbaketrekking eller andre forståelige og «uforståelige» uttrykk, blir mange av oss rådville, og vi får lyst til å stoppe denne væremåten. Vi kan – i vår fortvilelse over kaoset og intensiteten som ofte rår ­– derfor bli ganske stresset i situasjonen, og dermed møte den som har det vondt på en måte som ikke er særlig til hjelp. Dermed risikerer vi å påføre den andre mer smerte.

Vi risikerer å påføre den andre mer smerte.

Vi i RVTS Sør har snakket og skrevet mye om smerteuttrykk før (blant annet denne artikkelen), og det er et godt etablert begrep når vi snakker om – og forstår – mennesker som har det vondt og vanskelig. Og smerte, det er noe dypt menneskelig som alle opplever fra tid til annen. Vi har både fysisk og psykisk smerte, men hvordan vi møter denne smerten kan variere – og vi bruker ofte vårt eget smerteleksikon som forståelsesguide ovenfor andre.

Det er få som blir overrasket når noen slår seg og skriker høyt, vi har vel alle slått oss og vet hvor vondt det kan være. Likevel blir vi fort forvirret og stresset når noen har en reaksjon på noe vi ikke så komme. Fysisk smerte kan vi ofte se eller bevise ved medisinske undersøkelser, men vi har ikke noen verktøy til å måle eller bevise emosjonell smerte – selv om den også kan føles fysisk på kroppen. Det er ofte vanskeligere å finne ut hvor denne smerten egentlig kommer fra, og å sette ord på. Dermed kan det være vanskeligere for andre å forstå – og møte – dette uttrykket, på samme måte som vi møter en som har brukket benet.

– Vi må møte psykisk smerte på akkurat samme måte som når noen har slått seg eller har vært i en ulykke, har influensa eller hjernerystelse. Vi må lindre smerten, forteller spesialrådgiver ved RVTS Sør, Pål Solhaug.

Vi må møte psykisk smerte på akkurat samme måte som når noen har slått seg eller har vært i en ulykke.
 Pål Solhaug, spesialrådgiver RVTS Sør

Vi må LINDRE
RVTS Sør har derfor utviklet en huskeliste med seks, små bokstaver: «L-I-N-D-R-E». Den kan hjelpe deg til å øve på å ikke bli overveldet, gå i lås eller påføre mer smerte enn det som allerede er der. Og heller være til trygghet og nytte i situasjonen. En slags førstehjelp ved smerteuttrykk.

Den prøver ikke å forenkle kompleksiteten i det som skjer der og da. Men vi kan ha nytte av en enkel modell som kan være noe å støtte oss på når situasjonen er kompleks, uoversiktlig, intens og urolig. Den kan hjelpe oss med å møte både vår egen – og andres – engstelse når vi prøver å hjelpe, og den kan hjelpe oss å huske det viktigste som trengs når vi prøver å møte en krise-situasjon på en god måte. Den minner oss også om hvor viktig det er å gi meningsfull trøst, den gir oss råd til hvordan vi kan hjelpe den som har det vondt, og hvordan begge parter kan lære noe på veien.

Huskelisten kan hjelpe oss med å møte både vår egen – og andres – engstelse når vi prøver å hjelpe.

Den kan også være en hjelp til å få personen til å bryte ut av den onde sirkelen de ofte kommer inn i når de har det vondt. Den kan også hjelpe dem til å finne nye, positive måter å relatere seg til andre på, og være i verden. Den tar ikke vekk behovet for andre tiltak, men det kan hjelpe dem å bli mer åpen for enda mer hjelp, ved at du møter en akutt situasjon på en lindrende måte.

Huskelisten er inspirert av førstehjelpsmodellen «PAIN relief», som opprinnelig ble utviklet av Anette Jackson, Raeleen McKenzie og Margarita Frederico i Australia.

Psykt ekte smerte
Aller først, la oss snakke litt om smerte og smerteuttrykk. For hvis vi skal endre hvordan vi møter smerte, må vi forstå smerte.

Edwin Schneidmann forsket på suicidalitet, og kalte denne psykiske smerten for «psychache». Vi kan kalle det for «psykt vondt» på norsk. Denne smerten er reell, melder Solhaug.
– Vi kjenner det i kroppen. Og akkurat som med fysisk smerte, så søker vi mennesker etter å lindre emosjonell smerte. Det kaller James Anglin for «pain based behaviour», noe vi har oversatt til «smerteuttrykk» her i Norge, forteller han.

Akkurat som med fysisk smerte, så søker vi mennesker etter å lindre emosjonell smerte.

Et smerteuttrykk kan vise seg på uendelig mange måter. Det kan være aggressiv eller voldelig oppførsel, selvskading, rusbruk, eller negativ selvsnakk, det kan være overdreven trening, spisevegring, isolering fra omverdenen, og mye – mye – mer.
– Det er ofte vanskelig å skjønne hva de prøver å si med smerteuttrykket sitt, der og da. Det er ikke alltid så lett å vite hvor det kommer fra, eller hvorfor det kommer, sier Solhaug.
– Veldig ofte er det slik at den som viser smerteuttrykkene heller ikke selv helt klarer å forstå hvorfor hen reagerer som hen gjør.

– De som har et smerteuttrykk som ofte gjentas synes det er kjempevanskelig, og det er grunn til å anta at de skammer seg mye. Det blir en ond sirkel – både for voksne og barn – når det blir galt, gang på gang. Det kan øke frustrasjonen hos alle involverte, og da blir det ikke akkurat lettere å hjelpe – eller motta hjelp.

– Samtidig har forståelsen av at «smerteuttrykk» kan være et nyttig perspektiv i møte med vanskelige situasjoner, virkelig satt seg hos mange som jobber med mennesker. Begrepet minner oss på at utfordrende eller bekymringsfull atferd ofte er et resultat i en dyp og satt smerte.

For noen har denne smerten blitt til en tillært væremåte som kan resultere i store problemer i hverdagen. Denne tillærte væremåten kan være med på å opprettholde smerten de bærer med seg.
– Dette ser vi for eksempel ved den økende volden i skolene, og den påfølgende debatten rundt hva som skjer og hva som bør gjøres, sier Solhaug.

– I slike tilfeller er det ingen vinnere, bare masse smerte. Og det er vi voksne som må inn og forstå hva dette smerteuttrykket prøver å fortelle oss, hvilken funksjon oppførselen deres har, og så hjelpe dem stoppe den onde sirkelen, forteller han.

Det er vi voksne som må inn og forstå hva dette smerteuttrykket prøver å fortelle oss, hvilken funksjon oppførselen deres har, og så hjelpe dem stoppe den onde sirkelen.

– Og hvis vi klarer å møte disse situasjonene på en god måte, så legger vi til rette for at vi kanskje klarer å finne ut av hvor denne smerten kommer fra, legger han til.

Du avgjør veien videre
– Hvis jeg har som utgangspunkt at «det er en god grunn til at du oppfører deg sånn», i stedet for «sånn kan du ikke oppføre deg», så gjør det noe med meg som voksen møte med den andre. Det gjør noe med den du møter, også, forteller Solhaug.

– Hva blikket mitt sier når du viser smerteuttrykket, er utrolig viktig. Gjennom å forstå oppførselen din som et smerteuttrykk vil blikket mitt være et helt annet, enn om jeg tenker at du gjør dette av vond vilje.

– At det er en grunn til den dårlige oppførselen, betyr ikke at det må ligge et traume, vold i hjemmet eller omsorgssvikt bak smerten. Det KAN være det, og det må vi huske på. Men det kan også være fordi dagen rett og slett har vært kjip. Kanskje noe har skjedd, kanskje de har blitt utestengt på skolen, kanskje de opplever mobbing. Alle sånne ting er også smertefulle, det er jo bare å tenke på seg selv: Det er jo ikke uvanlig at vi går hjem sure og mutte, etter å ha blitt irettesatt av sjefen – eller kjefter på bikkja når vi egentlig kjenner skam over å ha glemt å betale regningen.

– Når de sterkeste smerteuttrykkene kommer, og det for eksempel er mange andre rundt som må beskyttes: Da kan du jo ikke være veldig forståelsesfull, der og da?
– Det er nok noe av misforståelsen når vi snakker om dette med smerteuttrykk. Vi skal ikke bare forstå. Åpenbart kan man ikke true og slå andre. Det gjelder oss alle, både hjemme, på skolen, i barnevernsinstitusjonen, og på psykiatrisk avdeling. Men spørsmålet er: Hvordan hjelper vi i disse situasjonene? Hvordan vi ser på atferden avgjør hva vi gjør og hvordan vi møter personen som strever, forteller Solhaug.

Spørsmålet er: Hvordan hjelper vi i disse situasjonene?

– Og min egen forståelse av meg selv gir grunnlag for hvordan jeg handler ovenfor den andre.

– Det er jo ikke sånn at jeg bare skal si «stakkars deg» og koseprate når det er krise. Men jeg må tenke inni meg «Oj, her er det noe som skjer, og det er en grunn til det.» Og så må jeg puste litt ekstra med magen, prøve å ikke agere på min egen uro, og heller bidra med å ramme inn – og romme – personen jeg er sammen med.

– Jeg må vite at når jeg blir redd, så blir jeg ikke den beste utgangen av meg selv. En slik forståelse gir et annet handlingsrepertoar enn at «nå skal det handles, det må få konsekvenser». Det som er viktig er jo på sikt å hjelpe dem til å finne andre måter å være sammen med andre på. Uansett om det er det noen beskriver som tillært oppførsel, eller om det er fordi livet er skikkelig vanskelig akkurat her og nå.

L-I-N-D-R-E
– Vi må gjøre oss kompetente for å klare å møte smerteuttrykk. Det finnes ingen manualer for dette, men det finnes måter å øve på, og bli bevisste på. Som for eksempel å lene seg på de seks bokstavene L-I-N-D-R-E, forteller Solhaug.

Vi må gjøre oss kompetente for å klare å møte smerteuttrykk. Det finnes ingen manualer for dette, men det finnes måter å øve på.

– Hvordan kan man øve på det?
– Selv om jeg personlig ikke er glad i å gjøre rollespill er min erfaring er at det kan være lurt å rollespille sammen med kollegaer. Og så tror jeg det er klokt at man i alle fall kan tillate seg at når en situasjon oppstår, så er det en øvingssituasjon i seg selv, og at du da kun kan gjøre én ting: Så godt du kan.

Du kan kun gjøre én ting: Så godt du kan.

– Noen ganger sier og gjør du dumme ting. Ok, så lærte du og de rundt deg kanskje noe av det, og kanskje det kan være lurt å be om unnskyldning for hvordan du taklet situasjonen. Man skal aldri undervurdere reparasjonens makt. Andre ganger lykkes du, og så kan du prøve å se hva det var som bidro til at det gikk bra.

Huskelisten er skrevet til deg, men husk allikevel på at dette også er en hjelp til dere som er sammen med den som viser smerteuttrykket. Den er ment for å hjelpe alle som er rundt den som viser smerteuttrykket ved å skape en felles forståelse og felles retning.

– Dette handler ikke om en grenseløs praksis, men om en mulighet til å være sammen på en strukturert og relasjonell måte, der du legger til rette for utviklende samværsmåter. Du rammer det hele inn for å kunne romme personen, og her kan LINDRE hjelpe oss godt på vei.

Det er seks steg i modellen:

L – LYTT
– Din viktigste jobb er å lytte, ikke snakke.
– Din viktigste jobb er å lytte, ikke handle.
– Din viktigste jobb er å lytte, ikke agere.

Dette gjør du ved å stoppe opp, observere, og være nysgjerrig – genuint nysgjerrig. Og å lytte med hele kroppen.

Lytt med hele kroppen.

I – INTERESSE
– Hvordan tror du det er å være den som føler smerten – akkurat nå?
– Hva prøver den andre å formidle med smerteuttrykket?
– Hva slags informasjon gir ditt eget sanseapparat – din egen kropp – deg om den andres smerte?

Her gjelder det å inn i oppdager-rollen og ut av oppdrager-rollen, og å stille åpne, undrende spørsmål og genuint være nysgjerrig på den andres opplevelse av sin virkelighet – uten å dømme eller anta.

Gå inn i oppdager-rollen, og ut av oppdrager-rollen.

N – NÆRVÆR
– Vær nær, så nær du får lov til å være.
– Ta en time in, ikke en time out.
– Forsøk å forstå, og bli i situasjonen.

Vis at du tåler å bli, og at du vil være der. Å tilby nærvær, trøst og omsorg i disse øyeblikkene kan gjøre underverker – og hjelpe den andre forstå seg selv og elske seg selv.

Vis at du tåler å bli, og at du vil være der.

D - DROPP DET
– Dropp all aktivitet som du holder på med, og vær her og nå.
– Ikke prøv å komme deg videre med dagens gjøremål, akkurat nå.
– Verden kan vente.

Den som har det vondt vil merke tydelig hvis du vil videre, er utålmodig eller helst ikke vil forholde deg til dette nå. Men det er dette som er virkeligheten, og den må forholdes til.

Dropp all aktivitet som du holder på med, verden kan vente.

R – RO
– Bevar roen, framfor noe annet – ved å romme din egen uro.
– Kjenn etter hvordan det er å være deg oppi dette: Hvor føler du det i kroppen?
– Hva trenger du for at du klarer å beholde roen i denne situasjonen?

Det er ikke behagelig å stå midt i stormen, og det kan gjøre ganske vondt. Vi mennesker er skrudd sammen slik at når vi opplever uro og ubehag, så vil vi vekk fra det. Men du skal ingen steder. For det vil ikke hjelpe verken deg eller den du er sammen med. Men hvis du klarer å romme deg selv oppi dette, så hjelper du også å romme den andre.

Ved å romme din egen uro, finner du rom for den andre også.

E – ETTERPÅ
– Hva har du lært om deg selv?
– Hvordan ønsker du å reagere neste gang?
– Hvordan kan du snakke med barnet nå?

Tiden for samtale og refleksjon kan vi spare til etterpå, når støvet har lagt seg. For et nydelig mulighetsrom det ligger i det ordet «etterpå» - det er da det er tid for refleksjon og håp – og ikke minst reparasjon.

Tid for samtale og refleksjon kan vente til støvet har lagt seg. 

Der det er smerte trenger vi derfor å LINDRE.
Er det ikke det vi alle trenger?