Jakten på superkraften - en modell for traumatisk vekst

Last ned plakaten her.

Vi som voksne kan hjelpe barnet finne en mening i det som har skjedd, og hjelpe barnet forstå seg selv. For de utfordringene barnet har hatt kan ha skapt et reaksjonsmønster som blir en del av barnets væremåte og personlighet. Det kan vi kalle for mange ting, men vi har valgt å kalle det for en superkraft – nettopp for å understreke at her finnes det styrke og muligheter.

Gunn Karin Anker Thomassen og Ingrid Sæbø Møllen fra RVTS Sør forteller her om begrepet, og deler noen tanker om hvorfor det kan være nyttig.

Teksten er skrevet for deg som daglig er sammen med barn og unge, som en ressurs du kan hente innhold fra – eller bruke i møte med barna og omsorgspersonene deres.

Vi har valgt å kalle det for en superkraft – nettopp for å understreke at her finnes det styrke og muligheter.

En superhelt er født
Det viktigste først: Når vi opplever noe fælt, trist, vanskelig eller skummelt så er det helt normalt å bli redd, lei seg eller sint. Det er også helt vanlig å føle at man ikke har fått det til, ikke hjulpet nok, hjulpet for mye, eller gjort noe feil eller dumt.

Når vi opplever noe vanskelig, så reagerer vi alle sammen veldig forskjellig. Det kommer helt an på når det vanskelige skjedde, hvordan det skjedde, i hvilken situasjon det skjedde, hvor gamle vi var da det skjedde, og hva slags personlighet vi har. Det er så mange ting som spiller inn, og det finnes ingen fasit på hva som er rett eller galt å gjøre.

– Kanskje gikk barnet og gjemte seg fra det som var farlig og skummelt?
– Eller begynte å sloss?
– Kanskje det passet ekstra godt på mamma eller pappa, lillebror eller lillesøster?
– Eller ble tullete og tøysete, sånn at alle ble litt glade igjen?
– Kanskje barnet innså at det ikke var noen der for dem, så det lærte seg å stole kun på seg selv?
– Eller sørget for å gjøre seg «usynlig» ved å gjøre alt perfekt og alle til lags?

Uansett hvilken måte barnet håndterte det vanskelige på, så var det et forsøk på å hjelpe seg selv og andre.

Måten vi kan reagere på, og takle det vanskelige, er uendelig mange. Og uansett hvilken måte barnet håndterte det på der og da, så var det et forsøk på å hjelpe seg selv og andre i en vanskelig situasjon. Barnet tok i bruk noe inni seg for å hjelpe dem til å holde ut, eller komme over, det som skjedde.

Det er jammen ikke lett å se at det var noe supert med det som skjedde – eller at vi selv var noe som helst super i situasjonen. Men kanskje det barnet gjorde for å klare det, var ganske så fantastisk? Og kanskje hjalp det barnet til å overleve. Kanskje vi kan kalle det for en superkraft? For måten vi ordlegger oss på, kan faktisk åpne for å skape ny mening og nye historier.

De tre ledetrådene
– Det er veldig mange barn og voksne som har en superkrafthistorie, og det er viktig at vi får tak i disse historiene. Det vil hjelpe dem med å kjenne at de eier sin egen historie, at den har en mening. Og at de kan skape nye kapitler. Det er noe fint i det. Det vil hjelpe dem til å se at de kan bruke den superkraften til noe positivt videre i livet sitt, forteller Gunn Karin.

De kan bruke superkraften til noe positivt videre i livet sitt.

– For å klare å se denne superkraften, må vi ofte ha en trygg voksen som hjelper barnet med å forstå det som skjedde og løfte det opp og fram videre, legger Ingrid til.

– Hvis barnet har hatt det vanskelig over tid, og stadig har måttet tatt fram superkraften sin, har det kanskje blitt til en automatisk vane eller væremåte i hverdagen. Det vil si at superkraften er blitt noe barnet bruker uten at hen tenker over det. Tenk det, en helt automatisk superkraft! Da kan det være nyttig å vite om den, så den kan brukes til noe godt – og ikke komme i veien for dem selv og andre.

For superkrefter er en mektig kraft – på godt og vondt.
– Og det kan også hjelpe dem med å finne ut hvor superkraften kan være vanskelig, hvordan den kan slite dem ut og skape trøbbel.

Superkrefter er en mektig kraft – på godt og vondt.

For det er ikke til å stikke under en stol, at det har vært vanskelig for barnet. Og det kan fortsatt være vanskelig. Det kan være både sjelsettende, og en slags sorg de går gjennom. Robert Niemeyer har laget en modell på sorgprosesser som heter «The three R´s of grief». RVTS Sør har blitt inspirert av denne modellen, som fokuserer på å bruke gjenopprettende historiefortelling for å kunne forstå, skape mening og se håp i det vanskelige.

– For å hjelpe barnet til å finne sin superkraft kan man ha en slik sorg-prosess i bakhodet når man snakker med barnet, for man kan se på det som en slags sorg i det barnet har opplevd. Dette traumet som har skapt et sår, og en sorg. Sorgen kan være over det de har opplevd, over det som kanskje ikke ble, og om det som påvirker dem nå. Samtidig skal vi finne mening i det meningsløse sammen med dem. Til å gjøre det har vi laget denne modellen med tre ledetråder som en mulig måte å hjelpe barnet å finne sin superkraft, forteller Gunn Karin.

Lytt! Let! Løft!

Den første L´en er: Lytt!
La barnet fortelle. Vær nysgjerrig.

Den andre L´en er: Let!
Finn styrken i det barnet forteller.

Og den siste L´en er: Løft!
Finn ny mening i det vanskelige.

Vi tar det, sammen, steg for steg:

Den første L´en: Lytt!
– Å lytte, virkelig lytte, handler om å få tak i den ytre fortellingen. Den fortellingen barnet er komfortabel med å fortelle deg. Og å anerkjenne det vi hører. La barnet fortelle, mens du lytter og undrer deg sammen med barnet, forklarer Ingrid.

La barnet fortelle, mens du lytter og undrer deg sammen med barnet.

Å snakke sammen om hvordan barnet håndterte det vanskelige, kan hjelpe dere å finne hvilken superkraft barnet tok i bruk.
– Barn kan bruke mange ulike superkrefter, som å søke inn i en fantasiverden, framstå tøff, være en klovn, gjøre seg usynlig, ta for mye ansvar, være flink, for å nevne noen. Gjennom å utforske hva dette barnets superkrefter er mister vi ikke historien, men vi gjenskaper historien og lager nye kapitler. Og så anerkjenner vi at det kanskje var en klok og naturlig måte å møte det vanskelige på – ut fra forutsetningene der og da, legger Gunn Karin til.

– Se for deg at noen hadde tatt et øyeblikksbilde, og så snakker dere om det dere ser. Helt konkret og detaljert om situasjonen. Dette kan hjelpe barnet med å sette sammen historien, slik at det forstår hvorfor de gjorde det de gjorde. Det hjelper også barnet eie sin egen historie. For det er bare én eier av den historien, og det er barnet.

– Sammen finner dere dermed en mening og en forståelse, på hvorfor dette var nyttig.

Den andre L´en: Let!
Så kan dere lete, sammen. Det handler om å samskape en ny historie.
– Ved å lytte til historiene barna forteller, med og uten ord, så kan du som voksen hjelpe barnet finne hva som ligger under, på det indre plan. Hvilke følelser hører du barnet har rundt dette? Hvilke dilemmaer? Og hva hører du at barnet gjorde for å ivareta seg selv? Vi voksne kan hjelpe dem å skape en ny fortelling, ut av fortellingen deres om det vanskelige, sier Gunn Karin.

Vi voksne kan hjelpe dem å skape en ny fortelling, ut av fortellingen deres om det vanskelige.

– Akkurat der og da var det en kanskje en fornuftig måte å håndtere vanskelige ting i livet, det ga styrke og var deres superkraft. Vi kan undre oss sammen om hva som var bra med superkraften – og hva som var vanskelig. For superkraften kan også være litt problematisk.

Det er ikke et ukjent scenario for alle som har sett en superheltfilm i løpet av livet: Når superhelten i filmen finner sin styrke, sin egen spesielle kraft, så er det spennende og nytt. Men så finner de raskt ut at superkraften også kan skape utfordringer.
– Spiderman kan jo gjøre de mest utrolige ting. Men han vil jo være som alle andre, han vil jo bare være Peter Parker. Det krever til tider for mye av ham å være spesiell. Folk forventer en helt, men han er jo bare Peter. Så han skjuler for de andre hva han kan. Forventningene til seg selv – og det man tror andre vil ha – blir for store, og det er nok mange som kan kjenne seg igjen i dette, forteller Ingrid.

– Jeg har hørt mange ganger barn – og voksne – som sier: Jeg vil ikke være en klovn, jeg vil ikke være den som alltid oppfatter at andre blir lei seg, alltid ser at folk er syke, legger merke til hvor mye alkohol det er på fest. Det koster mye å ha en superkraft.

Det koster mye å ha en superkraft.

Det handler om å bli venn med superkraften sin. Og å vite at du bestemmer selv når den kan – og bør – brukes. Og også når den skal brukes på en selv.

Det handler om å bli venn med superkraften sin.

– Ta for eksempel klovnen. Mange som vokser opp i belastende hjem tar på seg en rolle som humørsprederen. Mange har derfor et krevende forhold til den rollen senere i livet, forteller Gunn Karin.

– En klovn klarer for eksempel ofte ikke la ting være stille, og synes det er vanskelig å ikke «fikse» på en ubehagelig, trykket stemning. Det kan være slitsomt å kjenne på det! Men fordi barnet tidligere har vært flink til å lese stemning hjemme, og dermed tatt på seg rollen å være morsom, for å lette på trykket og stemningen, kan de nå streve med å takle stillhet.
– Å bli bevisst på dette kan være nyttig for barnet. Uten å dømme klovnen, så er det fint å snakke om klovnens ulike ansikter. Målet kan være å se styrkene og det flotte ved den, styrken som ligger i å skape god stemning, være et sosialt lim.

Men det er helt ok å ikke like klovnen noen ganger, presiserer hun.
– Det er viktig å kunne si at de hater klovnen også. Ved å gi rom til det kan vi hjelpe barnet se klovnen fra ulike vinkler. For eksempel, kan de se for seg at de selv bestemmer når de vil «ta på seg klovnen», som om de tar på deg et kostyme? Akkurat som Peter Parker hatet evnene sine innimellom, og ikke var Spiderman hele tiden.

Det er viktig å kunne si at de hater klovnen også.

Den tredje L´en: Løft!
Det siste punktet handler om å løfte, og å skape mening.
– Vi må også hjelpe dem å integrere alt dette inn i nye fortellinger om dem selv. For eksempel gjennom å spørre hva som er bra med superkraften i dag, forteller Ingrid.

– Hvilke styrker har din superkraft gitt deg? Hvordan kan styrkene superkreftene gav deg brukes videre, og i hvilken form?

Hvordan kan styrkene superkreftene gav deg brukes videre, og i hvilken form?

Ta for eksempel de som har tatt på seg mye omsorgsansvar i familien. Det er viktig at de kan få fortsette å være omsorgsfulle, forteller Ingrid.
– For de som har tatt på seg mye omsorgsansvar som små, de vokser ofte opp som emptatiske, snille og hjelpsomme. Men de kan fort slite seg ut ved å være for omsorgsfulle ovenfor andre, hvor de glemmer å lytte til sine egne behov. Det å bli bevisst dette, det kan være utrolig nyttig. Men det betyr ikke at de skal slutte å være omsorgsfulle, tvert imot.

Hun minner på at vi voksne må passe på å la barnet få bruke superkraften sin, og finne en god balanse med den, så de kan kjenne på at de er til nytte og at de får det til.
– Vi har eksempler der barn vokser opp med søsken, og den eldste tar på seg mye av omsorgsrollen for de minste fordi foreldrene ikke tar ansvaret. Så blir de plassert i fosterhjem, og fosterforeldrene får beskjed om at det eldste barnet ikke skal passe på de yngre. Legg heller til rette for at det eldste barnet kan vise omsorg, når det passer og slik at det ikke står og faller på dem. Det betyr ikke at de skal ta alt ansvaret, men at de skal få lov til å trøste, og ta litt ansvar, kjenne på at det unike ved dem trengs. Superkraften deres – og de – må løftes fram som noe flott. På denne måten kan vi hjelpe dem til å finne en balanse i superkraften sin.

– Hovedbudskapet her er: Barnet er ikke ødelagt, og det er ikke noe galt med dem eller hvordan de reagerte da det vanskelige skjedde. Det har blitt påvirket av det de har opplevd, og de har brukt sine styrker der og da. De hadde ikke brukt disse styrkene hvis de ikke hadde hatt talent for det, og om reaksjonen ikke hadde hjulpet dem og andre i situasjonen.

Barnet er ikke ødelagt, og det er ikke noe galt med dem eller hvordan de reagerte da det vanskelige skjedde.

Men hva hvis superkraften er skremmende for andre? Er det fortsatt en superkraft som vi kan løfte fram?
– Ja, og det er viktig å ikke hoppe bukk over å anerkjenne det barnet har opplevd og gjort for å overleve, uansett. Men det kan hende vi må hjelpe barnet finne andre måter å bruke den på, forteller Gunn Karin.

Det kan hende vi må hjelpe barnet finne andre måter å bruke superkraften på.

For eksempel, hvis man har måttet være tøff og ikke la noe gå inn på seg. Kanskje man har måttet slåss for å markere grenser, beskytte seg selv. Dette var kanskje viktig, der og da. Det kan også være at dette skaper problemer i dag, for eksempel ved at du blir fort sint og havner i slåsskamp – eller at du utsetter deg selv eller andre for fare. 

– Da er det utrolig viktig at vi fortsatt undrer oss sammen over historien de forteller, og bekrefter den på en ikke-dømmende måte. Der og da var det viktig at de tok den rollen, for å overleve. Det handler om å sette grenser, kjenne etter i følelsene sine, og si i fra! Det finnes styrke i denne historien. Men kanskje denne superkraften også finnes i en litt annen form, som kan være mer nyttig og sunn? Hvordan kan vi finne krefter og mot til å markere grensene i dag, uten å skape problemer for oss selv og andre?

– Det kan være vanskelig å finne det som var bra, men når vi virkelig lytter så finner vi gullet. Barnet trenger å høre at det de gjorde, var lurt og bra. De føler ofte at de har reagert på feil måte, og det kan føre til skam. De føler seg fort annerledes og «feil». Men når vi sammen finner en sammenheng og en forståelse om at det var lurt det de gjorde, så kan vi styrke dem og gi dem håp.

Det kan være vanskelig å finne det som var bra, men når vi virkelig lytter så finner vi gullet.

– Vi er forskjellige som mennesker, og vi trenger ulike talenter i samfunnet. Noen har fantastiske evner til å utøve omsorg, gjøre andre glade, finne ut hvordan andre har det, lage fantasifortellinger, formidle følelser, sette grenser og protestere. Alt dette er viktig for et samfunn.

– Alle mennesker har sine historier, og noen barn og voksne har sin helt spesielle superkrafthistorie. Vår oppgave som hjelpere er å lytte til barna så de kan forstå sin egen historie, lete etter superkraften og mulighetene, og løfte barnet videre.

– For da kan de ta superkraften fram når vi trenger den, men også la den hvile når det er behov. For det er også sånn at alle superhelter trenger å hvile innimellom.

En hjelp til å utforske og forstå traumer – sammen
RVTS Sør har utarbeidet en hjelp til deg som er sammen med barn som har opplevd vanskelige ting i livet: «Kofferten min og meg».

Her kan du som hjelper få tips til samtale med barnet, der dere sammen kan forsøke å utforske og forstå – med håp om å bekrefte de vonde opplevelsene og støtte alle forsøk på og initiativ for, å mestre livet.

Les mer om, og bestill «Kofferten min og meg» her.