Den lange reisen

Det var en gang en prins som bodde i et lite slott langt, langt borte. Eller, for prinsen var jo det lille slottet med kongens malerier, dronningens poesi, instrumentene, dansegulvet hvor kongen og dronningen danset alene på kveldene, de grønne markene utenfor slottet hvor prinsen kunne dra ut på eventyr hver dag, alt annet enn langt borte. Hele dette riket var så nært og så kjent som det kunne få blitt.

Karen Kilane

Karen Kilane
Tekstforfatter
08.04.2022, kl. 00:30


Eventyret er skrevet etter inspirasjon fra møter med ungdom i leirer og bosetninger for flyktninger ulike steder i verden.

Den lille kongefamilien bodde utenfor allfarvei, men jevnt og trutt kom små sangfugler til slottet og fortalte om livet i rikene rundt dem. Nesten like ofte kom tilreisende innom for å se maleriene til kongen, lytte til dronningens poesi eller sitte under trærne for å le og for å prate. Da syntes prinsen at slottet ble så fylt opp av farger, latter og dans at det kilte deilig helt ut i tærne.

En kveld den lille prinsen hadde lagt seg, var det så varmt at søvnen ikke klarte å finne veien helt fram til ham gjennom den tunge lufta. Prinsen var derfor våken da en sangfugl landet på slottsplassen. «Han sover», hvisket dronningen og lot fuglen sitte på skulderen.

«Dere må reise så langt vekk som dere kan», pep fuglen.
Gutten kjente gleden boble inni seg. En reise!
Men dronningen så ikke boblete ut. Ikke kongen heller.
«Skal dere rekke fram til grensa, må dere komme dere av gårde. I går brant de ned tre landsbyer. Kvinner og barn og alt ...,» sa fuglen.



Prinsen sto i vinduet og forsto ikke hvordan fuglen kunne finne på å si sånne ting. For en fæl fugl! Prinsen hadde ofte sett kongen og dronningen gråte. De gråt rett som det var både av farger og toner og eventyr. Men den gråten han hørte i kveld hadde en ny og ustemt tone i seg.

Prinsen la seg stille på senga og så opp i taket. Slottet føltes mindre. De neste ukene kom fuglene hver dag. Prinsen ble en usynlig skygge i vinduet hver kveld når foreldrene diskuterte. Dronningen ville bli værende i slottet, kongen ville reise. Prinsen ville bare at alt skulle være som før.

Det som skjedde den natta, passer ikke inn i et eventyr.

Det som skjedde den natta, passer ikke inn i et eventyr.
Dronningen løp, og prinsen løp. Ikke før de kom fram til den hemmelige grotta, så de at kongen ikke lenger løp sammen med dem.

De neste dagene gikk de to på hemmelige stier i skogen. Av og til kom sangfuglene flyvende til dem. Men de sang ikke, de hvisket bare hemmeligheter til dronningen som fikk ansiktet hennes til å vrenge seg til prinsen ikke kjente henne igjen.

«Jeg vil tilbake til slottet», gråt prinsen en kveld.
«Det finnes ikke noe slott mer», sa dronningen og holdt rundt ham. Han sovnet, men de lydløse ordene hennes klarte å snike seg helt inn i drømmen hans: «Det var aldri noe slott, han var ingen konge».

De to gikk langt, lengre og lengre enn langt, og en dag kom de til en stor plass med mer folk enn prinsen noensinne hadde sett. «Snart kommer vi fram til et nytt kongerike, Det nye landet. Der skal vi danse, få venner og være trygge. Men først må vi bare forbi de mennene der», sa dronningen og tok prinsen i hånden, selv om han var alt for stor til å bli leid.

Prinsen forsto ikke hvorfor dronningen var så redd for mennene som voktet veien til det neste landet.

Prinsen forsto ikke hvorfor dronningen var så redd for mennene som voktet veien til det neste landet, hun var jo den som alle ville snakke og danse med.

Det var hun som ledet alle festene og som skrev poesi som fikk voksne mennesker fra hele kongeriket til å gråte. Det gikk gjetord om hennes skjønnhet, visdom og evner.

«Dette går jo bra,» sa prinsen og kjente at han gledet seg. Ingenting var så fint som å vise fram dronningen til nye mennesker.

Da de gikk derfra, var prinsen så sint at han skalv. Men dronningen tviholdt ham i håndleddet sånn at det verket. Da de hadde gått i noen minutter, slapp hun ham og sprang bak en busk. Noe som luktet surt veltet ut av munnen hennes. Prinsen gjorde så godt han kunne, men han klarte ikke å holde håret og kjolen hennes unna det sure.

Mennene hadde jo ikke visst hvem hun var. Prinsen hadde prøvd å si navnet til kongen for å forklare, men mennene lo bare. De brydde seg ikke om at både prinsen og dronningen kunne synge og danse og fortelle, alt de to var og kunne, betydde ingenting.

På kne foran prinsen lå dronningen og så ut som om at hun hadde krympet. Senere skulle prinsen kunne se tilbake og tenke at det var akkurat her og nå de to sluttet å være dronning og prins.

De gikk langt, langt og lengre enn langt. Reisen varte i flere år. Tiden gikk langsomt da de bodde i Ventelandet. Der var det ventete, og for hver dag de ventet, forsvant dronningen litt.

Prinsen hadde nesten glemt at han en gang hadde trodd at han var en prins.

Da de dro derfra til Det nye landet, hadde prinsen nesten glemt at han en gang hadde trodd at han var en prins.

Men noen ganger strøk minnet forbi som et gyllent blaff: et slott med en konge som malte, skålte, lo og som løftet opp dronningen slik at lyset fra solen fikk huden hennes til å skinne som gull.

Noen ganger ulmet bilder fram av et slott som var lite og grått og en slottsplass som var rødbrun og sandete. Med tiden fikk bildene mot til å ese utover som ugress som kvalte alt det fargerike, krydderlukten og melodiene. Til slutt var det bare grått igjen. Og midt på gulvet i den grå hytta hadde det dukket opp en livløs konge uten armer og tunge. Tankene lekte mer og mer gjemsel med ham og alle de som kunne ha hjulpet prinsen med å huske, var borte.

I begynnelsen hadde prinsen prøvd å synge de gamle sangene for dronningen. Han nynnet stille for henne de nettene han så dronningen lå og stirret med redde øyne på døren og holdt seg så hardt fast i sengen at knokene lyste hvite.

En gang, da de bodde i Ventelandet, fant han nok penger på bakken til å kjøpe en vakker notatbok til dronningen. Men hun skrev ikke. Han trommet på lårene og plystret. Men hun danset ikke. Han ville at dronningen skulle holde rundt ham og fortelle ham hvem han var. Men hun vasket hus hele dagen og lå våken og livløs hele natta.

Fugler kan fly fra nord til sør og sør til nord, det hadde prinsen lært på skolen i Det nye landet. Men sangfuglene hadde sluttet å fly for å besøke ham og dronningen. Ingen husket hvem de var lenger.

En dag, om ikke lenge til, skal prinsen møte en mann i Det nye landet.

En dag, om ikke lenge til, skal prinsen møte en mann i Det nye landet. Prinsen skal få noen å prate med, men prinsen har ikke noe å si.

Han vil bare at mamma skal holde rundt ham og si at det går bra. Han vil sitte under treet med pappa og spille de gamle sangene. Men pappa er borte, og det er egentlig mamma også.

Men han kommer og sitter ned en stund, når mannen ber ham om det. Og selv om han ikke finner de ordene han forstår at også mannen leter etter i ham, er det likevel litt fint å sitte her.

Kanskje er det en av de dagene hvor de to sitter tause sammen, at mannen legger merke til at når guttens blikk hurtig glir forbi ham, så vandrer det videre mot gitaren som henger på veggen. Der finner det hvile.

Kanskje kjenner mannen seg litt sliten når han reiser seg og henter instrumentet ned fra veggen og rekker det til den tause gutten.

Sist gang noen rakte prinsen et instrument, var det kongen som gjorde det.

Og selv om tankene lever sitt eget bedragerske liv i prinsens hode, husker kroppen hans med ett hvordan det var å ta imot instrumentet fra farens hender.

Kroppen hans husker med ett hvordan det var å ta imot instrumentet fra farens hender.

Først nynner gutten. Så beveger fingrene seg over strengene. Mannen lukker øynene og lytter. Melodien snirkler seg inn i øret, den forter seg forbi hodet hans og stuper rett ned i magen hvor den forsiktig napper i et gammelt minne om blåbærsaft, et trygt fang og skorper på kneet som etterlot seg hvite små streker.

Han vet det ikke, men når gutten stille begynner å synge, er det for første gang på flere år.

Sangen trekker i gutten også, og vil ta ham med mot en vei som er lang, lengre og lengre enn lang. Veien går forbi Ventelandet, forbi det kalde og ensomme snødrevet, vandringen i skogen, mennene ved elva og helt tilbake til huset med den døde kongen. Gutten har gått veien før og han vet hva som venter der. Det er jo derfor han ikke vil gå tilbake. Men sangen tar ham forsiktig i handa og ber ham om å gå sammen med henne tilbake til slottet, og de to som fremdeles sitter under trærne med hver sin kopp te.

Siste nytt