Å skape mening når verden «raser sammen»

– Det er så utrolig kort vei fra det lykkelige liv, til det rene helvetet. Og det blir vi stadig minnet om i disse dager, det kan fort føles som om verden «raser sammen», forteller han.

– Det er mange som er redde nå, og lurer på hvordan de skal hjelpe barna med å ikke bekymre seg for mye. Mange av oss kan nok også fort kjenne på om det noe mening i noe som helst, når krig, ødeleggelse og til og med døden virker så nærme vår egen dørterskel, legger han til.

– Vi har hatt korona i to år, men nå begynner det endelig å lysne litt med tanke på all frykten og tiltakene rundt det. Og så angriper Putin, der han driver folk på flukt og verden frykter atomkrig eller en større atomulykke. Samtidig kommer en ny klimarapport som er ganske heftig og kan gjøre oss redde. Det er mye tungt for oss alle på en gang, forteller faglederen.

Det er mye tungt for oss alle på en gang.
 Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

Ikke så viktig hva du sier
­– Det kan fort virke litt meningsløst nå, for mange? Hvorfor skal vi gå på skolen, jobbe hardt, spare penger, pusse opp badet? Kan vi egentlig leve litt normalt når verden plutselig kan stå på randen til atomkrig, Heine?
– Ja, det kan virke meningsløst. Mange opplever nok til tider en intens frykt, hvis de går inn på nyhetene. De kan fort oppleve lite mening akkurat nå. Det er vondt å forholde seg til at livet er så skjørt.

Det er vondt å forholde seg til at livet er så skjørt.

– Derfor vil vi helst ikke forholde oss til det. Derfor vil vi helst si til barna at «det går fint, det kommer til å gå bra». Men veldig ofte gjør det ikke det, og da må vi ikke si at det vil gå bra. Noen ganger er det greit å si at det ikke er så greit.

– Men vi kan si at vi skal være der, sammen. Vi kan jo dessverre ikke love det heller, alltid, men det er vel det som er det viktigste og det som er det nærmeste du kan love. Og det er det viktigste barn trenger å kjenne på, at de voksne passer på og er der for dem.

Barn observerer oss voksne, og hva vi gjør.

– Barn observerer oss voksne, og hva vi gjør. Dette har jeg sagt før, men det er mye viktigere for dem hva du gjør enn hva du sier. Det er lett å tenke at vi skal si kloke og riktige ting. Men det er ikke lett å si kloke og riktige ting der og da, når ting føles vanskelig. Men hvordan vi lever livet snakker høyest, uansett. Det er følelsen av trygghet du kan gi, og å vise at du lever livet her og nå, som er viktig.

Hvordan vi lever livet snakker høyest, uansett.

Jeg vil plante et epletre
– Det skal så lite til, med all denne usikkerheten, for at vi stopper opp og tenker «hva holder vi på med? Hva er egentlig meningen med livet mitt – med alt dette?»

Faglederen selv henter både inspirasjon og styrke i Martin Luthers sitat: «Om jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et epletre i dag.»

– Hvorfor plante et epletre, hvis verden uansett skal gå under?
– Det er mange grunner til å gjøre det, når alt ser håpløst ut: Det å plante noe kunne vært en benekting av virkeligheten, fått meg til å glemme tingenes tilstand og late som at ingenting skjer. Men det kan også – og kanskje viktigere – vise min holdning til livet: Det er hele tiden ting som er vanskelig og vil utfordre min opplevelse av verdi som menneske, far og yrkesperson. Alle de områdene man kan finne mening i kan bli utfordret når ting raser sammen. Men jeg velger aktivt, og verdibasert, at jeg skal gjøre det jeg kan for at livet skal overleve. Derfor planter jeg et epletre.

– Det å velge å hele tiden skape, gi liv, løfte og bygge, på tross av at noen prøver å rive ned de skjøre rammene vi har rundt livet, det tror jeg er viktig i slike tider. En som setter pris på og finner mening i de små tingene i hverdagen. Det er en aktiv handling midt i meningsløsheten, og som også er en måte å stå opp mot ondskapen som finnes. Å velge – rett og slett – å leve livet, og å skape liv.

– Hvordan hjelper det barnet, at du gjør det?
– Hvis du går ut og «planter et epletre» midt i det vanskelige, altså lever livet ditt, og tenker at «i morgen skal vi få epler på det treet». Det en viktigere melding til barnet enn noe annet. Å vise at DU velger livet, håpet, hverdagen. Vi lever her og nå, morgendagen kan vi ikke gjøre noe med.

Vi lever her og nå, morgendagen kan vi ikke gjøre noe med.

– En kollega fortalte på mandag, etter å ha vært på hyttetur med sønnen sin mens internett flommet over med dystre nyheter, at sønnen spurte: «KAN vi se på en actionfilm i kveld, er det lov?» «Klart vi skal se den filmen,» svarte faren etter å ha tenkt seg litt om. Klart de skal få lov til å kose seg, forsvinne inn i en film, være sammen. Å velge normaliteten er viktig når ting kan virke meningsløst. Man skal ikke ha dårlig samvittighet for å leve livet selv om ting er vanskelig.

Å velge normaliteten er viktig når ting kan virke meningsløst.

En dag skal vi dø. Men...
– Det kommer når det kommer, og det er alltid noe, forteller Steinkopf.

– Nå er det Putin. Rett før det var det Covid. Vi har hatt 22. juli, 11. september, Afghanistan, Syria, Jemen, og før det: Masse annet vanskelig, farlig og skummelt. Og det kommer, igjen og igjen. Det oppleves akkurat nå skremmende nærme, og atomtrusselen gjør det kanskje ekstra skummelt. Men denne frykten har vi også hatt tidligere, forteller han.

– I tillegg har jo folk sine egne «kriger». De er syke, de lever i voldelige forhold, de har psykiske utfordringer, og mye annet vanskelig, som rokker ved livene til dem selv og de rundt.

– Frykt er en helt naturlig reaksjon på når det «vanlige» livet trues, og det er helt ok å si at man er redd. Men, hva skal frykten drive oss til? Skal frykten drive oss til å hate Russland? Eller skal den drive oss til å plante et epletre i hagen?

Hva skal frykten drive oss til?

Hvordan opplever vi mening?
Mening er knyttet til følelsene. Hvis du gjør noe, og får en god følelse, vil du oppleve mening. Det gjelder også det motsatte: Hvis du gjør noe og får en dårlig følelse kan du fort oppleve meningsløshet.

– Når vi stilles ovenfor «ultimate» ting, som atomkrig eller vår egen død, da blir vi redde. Døden kan for mange oppleves som meningsløst, og vi kan gå inn i et eller annet eksistensielt vakuum. Vi kan fort tenke, «hva er vitsen med mitt liv hvis jeg skal dø likevel?» Vi vet jo at vi skal dø en dag, hva er da vitsen at man skal bli flink til et eller annet og så «bang» – så er det over? Når disse tankene kommer blir vi fylt av redsel, forteller faglederen.

– Hva gjør vi med den følelsen av redsel, når vi stilles ovenfor eksistensielle problemstillinger? Det skaper flere følelser i oss, og vi kan begynne å kjenne på andre ting for at vi skal føle at det hele har en «mening».

Vi kan bli sinte, for eksempel, som er en sekundærfølelse av det å være redd.
– Noen går da ut og «hater» andre, noe vi ser faktisk skjer ved at noen velger å hetse uskyldige russiske barn. Men blir det en bedre verden av det? Hvis det blir et destruktivt sinne, så hjelper vi ingen. Folk finner jo en meningsdannelse gjennom hate og skade, også, dessverre. For ingen vil kjenne på meningsløshet og redsel.

Ingen vil kjenne på meningsløshet og redsel.

Men sinne er ikke nødvendigvis en «feil» reaksjon på det vi ser i nyhetsbildet.
– Sinne kan både være sunt og flott! Det livgivende, selvivaretakende sinnet er bra – der du gjør noe konstruktivt med det. Det får verden framover, og det hjelper deg i livet ditt.

– Hvis vi bruker sinnet på en konstruktiv måte, så vil følelsen av mening bli forsterket. Som å demonstrere, skrive et sinnabrev til Putin, for å nevne noe. Men ikke skriv hatefulle ytringer til den russiske stakkaren som ikke har gjort noe galt, eller slå ned noen. Plant heller det epletreet, ta godt imot flyktnigene som kommer hit, vær en god nabo, dans med elevene dine – le sammen! Mobiliser dét sinnet, den frykten, og gjør noe godt med det, er min anbefaling. Dette er viktig at du gjør, for dine barn, dine elever, de barna du har rundt deg i hverdagen.

Plant heller det epletreet.

– For barna våre er ikke krigen i Ukraina problemet. Det er hvordan vi som voksne håndterer meningen med livet når det er litt skummelt og vanskelig, som kan være en kime til problem. For meningsløsheten er der, uansett. Men vi kan velge å finne mening likevel.

– Det er noe med å holde på til det slutter, for det kommer til å slutte en dag. Eller som det kjente sitatet fra Per Olov Enquist lyder; «en dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve».

– I tider som disse gir slike ord ekstra mening.