Toleransevinduet for barn

Se film nederst i artikkelen.

Last ned modellen her.
Last ned modellen er du selv kan fylle inn for hvert enkelt barn.

Vi ved RVTS Sør, og mange med oss, bruker en kjent modell som kalles Toleransevinduet når vi skal forklare hva som skjer med oss når vi blir engstelige og redde. Den aller første som snakket om dette «vinduet» var psykiater og forsker Daniel Siegel. Han prøvde å forklare at det skjer noe med spenningen og energien i kroppen, når vi opplever ting i livet som går utover det vi kan tåle.

Pål Solhaug og Anette Andersen fra RVTS Sør forteller i denne artikkelen om hva toleransevinduet er, og går gjennom noen tips til hvordan du kan bruke modellen i møte med barn. Og kanskje det aller viktigste: Hvilken betydning DU har, når du møter noen som er «utenfor vinduet» sitt.

Teksten er skrevet for deg som daglig er sammen med barn og unge, som en ressurs du kan hente innhold fra – eller bruke i møte med barna og omsorgspersonene deres.

Teksten er skrevet for deg som daglig er sammen med barn og unge, som en ressurs du kan hente innhold fra – eller bruke i møte med barna og omsorgspersonene deres.

Kroppen er utrolig!
Det viktigste først: Alle blir redde og usikre innimellom.

Og vi kan bli redde for mange forskjellige ting, ingen mennesker er like. Noen ganger er det lurt å bli redd, andre ganger ikke. Noen ganger er det helt forståelig at vi blir redde, mens andre ganger så skjønner verken vi eller andre hva som skjedde. Uansett om det vi blir redde for faktisk er farlig eller ikke, så er den kroppslige reaksjonen der.

Det er helt menneskelig, det er helt naturlig, og det er helt normalt!

Alle mennesker har nemlig et beskyttelsessystem som hjelper oss når vi oppfatter at noe er farlig. Dette systemet slår seg raskt og automatisk på når vi blir redde, før vi rekker å tenke oss om. Vi kan si at sanse- og følehjernen tar over, og at tenkehjernen bruker tid på å koble seg på.

Alle mennesker har nemlig et beskyttelsessystem som hjelper oss når vi oppfatter at noe er farlig.

Klikk på illustrasjonen for å få den opp i større format som du kan printe ut.

Hva er egentlig toleransevinduet?
Toleransevinduet er en enkel og nyttig modell for å forstå at vi kan ha lett for å kjenne på mye spenning og følelser i kroppen – eller på den andre siden, mangle energi og ikke kjenne noen ting. Vi har det best når vi er inne i vinduet, ikke over eller under:

Når vi er inne i toleransevinduet er vi rolige, og har lett for å tilpasse energien og følelsene våre til den situasjonen vi er i. Noen ganger passer det å ha litt høyere energi, for eksempel når vi skal lære nye ting, mens andre ganger passer det å ha noe lavere energi, for eksempel når vi skal slappe av.

Inne i vinduet kjenner vi oss bra og vi håndterer hverdagens hendelser. Vi går til andre når vi trenger hjelp. Vi puster med magen og følelsene våre oppleves balanserte. Tankene og fornuften er tilgjengelig og vi kan leke, lære og utforske omgivelsene rundt oss.

Når vi er over toleransevinduet beskytter vi oss med kamp eller flukt. Pulsen er høy og musklene er klare for handling. Vi kan fort bli sinte, vi kan gå til angrep på andre, skyve andre fra oss, føle uro i kroppen, og vi kan få problemer med å sove eller å konsentrere oss.

Når vi er under toleransevinduet beskytter vi oss ved at kroppen «lukker» seg ned og vi «forsvinner» inn i oss selv. Hjertet slår saktere, og vi kan bli kalde og klamme i armer og bein. Vi orker lite, vi dagdrømmer, kjenner oss nedstemte eller føler ingen ting. Vi er utilgjengelige for kontakt, har vansker med å få med oss beskjeder eller å komme i gang med ting.

Alle opplever fra tid til annen å gå helt – eller delvis – ut av toleransevinduet.

Alle opplever fra tid til annen å gå helt – eller delvis – ut av toleransevinduet. Vi har alle kjent på at det er vondt å være på utsiden. Når vi er utenfor vinduet er det vanskelig å tenke klart, ta inn ny informasjon, planlegge fremover, leke – og lære. Å forstå – og å snakke om – toleransevinduet kan hjelpe oss til å bli klar over om vi er inne i, eller på utsiden, av vinduet – og sammen finne ut av hvordan vi kan komme oss inn igjen.

Har alle mennesker et toleransevindu?
– Ja, det har vi, forteller Pål. Eller det vil si at vi har jo ikke et vindu, men et beskyttelsessystem.

– Det som er lurt å huske på, er at for dem som har opplevd mye vanskelig eller skremmende i livet sitt så kan det i noen sammenhenger gå fortere fra de er inni vinduet sitt til de kommer i ytterkanten – og ut av «vinduet». Det er fordi beskyttelsessystemet har vært så mye i bruk, på grunn av alt det de har opplevd, så det har rett og slett blitt litt overfølsomt. Da kan vi fort reagere på mindre stressende hendelser, som om vi er i livsfare.

– Og så har vi kanskje ikke lært hvordan vi skal finne tilbake til roen når vi først har blitt redde. Det kan gjøre det vanskelig å finne ut hva som gjør at vi kan få det bedre, forteller han.

Da kan denne modellen hjelpe oss med å forklare det vi ser og hva som skjer, og å hjelpe de voksne å forklare for barna hvorfor dette skjer. For det kan være veldig forvirrende for oss å kjenne på at vi er «utenfor vinduet» vårt. Noen ganger forstår vi det ikke helt, rett og slett.

Innenfor, utenfor, og alt der i mellom
– Vi snakker ofte om at det er best å være på innsiden av vinduet. Men noen ganger er det nødvendig å være på utsiden. Det er faktisk ikke alt man skal tåle, og noen ganger må man beskytte seg. For eksempel, hvis man er i fare eller må stå opp for seg selv. Det er ganske utrolig hvordan vi er laget, sier Anette.

Vi snakker ofte om at det er best å være på innsiden av vinduet. Men noen ganger er det nødvendig å være på utsiden.
 Anette Andersen, RVTS Sør

– Det handler mest om å ha det spenningsnivået som passer best til situasjonen vi er i. Og ja, noen ganger trenger vi å gå ut av vinduet, men vi må også huske på at det finnes ulike grader av spenningsnivå når vi er innenfor vinduet.

For eksempel på gymmen er det lurt å være aktiv og «PÅ», mens når du sitter og leser en bok er det lurt å være litt mer avslappet. Det er noe barn må lære seg, å få «passe» aktiveringsnivå til det de holder på med. Og jo eldre vi blir, jo flere strategier har vi funnet at passer for oss i de ulike situasjonene.

– Det er derfor viktig at en voksen hjelper barnet til å få hjelp til å erfare at «nå er det lurt at jeg blir litt roligere» eller «nå er det lurt at jeg blir litt mer aktiv». Det kan være nyttig, spesielt for de barna som strever, å få hjelp til å ha det aktiveringsnivået som passer det de holder på med.

– Det å kunne regulere seg og aktivere seg, det må læres sammen med en voksen. Og øves på i lek sammen med andre barn. Det er et samarbeidsprosjekt, fortsetter hun.

Og når vi får denne hjelpen av andre, og får gjentatte erfaringer av at ting går bra, så tåler vi sakte men sikkert litt mer. Og toleransevinduet vårt blir utvidet, litt etter litt.
– Vi trenger sosial støtte. Det hjelper oss til å tåle mer, og utvide vinduet vårt, sier hun.

Vi trenger sosial støtte. Det hjelper oss til å tåle mer, og utvide vinduet vårt.
 Anette Andersen

Det finnes ingen fasit
Men det er viktig å huske på at vi er forskjellige som mennesker. Noen har masse temperament, andre er forsiktige. Noen trenger masse støtte for å tørre å gå ut i verden – mens andre barn må hjelpes å holdes igjen så det ikke blir for farlig; de «hopper på dypet» med én gang.
– Det finnes ikke rette og gale svar, du må rett og slett kjenne til akkurat det barnet du er sammen med, og sammen prøve å finne ut hva de trenger for å utvide vinduet sitt.

– Men hvis et barn har mange dårlige erfaringer med at folk kan være skumle, slemme, upålitelige eller ikke til stede, må vi tenke at det er enda litt vanskeligere å lene seg på andre mennesker og la noen hjelpe oss inn i vinduet igjen, forteller Pål.

Anette forteller at det er bare én ting som hjelper i slike situasjoner: Erfaring, erfaring, erfaring.
– Vi må få erfaringer med livet og verden. Nye og ukjente ting gjør at vi blir litt utrygge, og kan gå litt opp eller ned i vinduet. Etterhvert blir vi mer og mer trygge på ting, jo flere ganger vi gjør disse tingene. Vi må rett og slett leve livet, det er sånn vi får utvidet toleransevinduet vårt, forteller hun.

– Hvis du kommer på utsiden av vinduet fordi du skal lese høyt foran klassen, for eksempel, så kan det være at det er nyttig å vite at det skjer, og øve på det likevel. For det er fint å kunne lese høyt foran klassen, og ikke noe som faktisk er farlig. Selv om det fører til at du kanskje kommer ut av vinduet ditt, så må du få erfaringer med det også. Og så ser du kanskje etterhvert, at det ikke var så farlig likevel. Slike erfaringer er kjempeviktige, supplerer Pål.

– Og så må vi ha noen i nærheten som heier på og støtter oss når vi gjør oss disse erfaringene, og som er der hvis det går litt galt.

Vi må ha noen i nærheten som heier på og støtter oss når vi gjør oss disse erfaringene, og som er der hvis det går litt galt.
 Pål Solhaug, RVTS Sør

Hva kan hjelpe oss inn i vinduet?
Det å være på utsiden av vinduet, gjør vondt. Derfor kan det være lurt å få hjelp til å komme inn i vinduet igjen. Når vi er inni vinduet er vi som sagt påkoblet andre, og det er godt for oss å være sammen. Da kan vi snakke sammen, reflektere sammen, og bli bedre kjent med hverandre. Er vi utenfor vinduet, derimot, må vi fortsatt tenke «relasjon» med andre – men på en litt annen måte.

– Det handler om hvordan vi «tuner» oss inn på den andre. Ved å være tilstede, nær, rolig, så bygger vi trygghet og gode erfaringer på andre måter enn med ord. Jeg synes filmen til RVTS Øst sin film om «hjelp når alarmen tar styringen» helt genial til å forklare dette, forteller Pål.

Ved å være tilstede, nær, rolig, så bygger vi trygghet og gode erfaringer på andre måter enn med ord.
 Pål Solhaug

– Da må vi kanskje tenke på å bruke noe annet enn språket vårt. Det er mange andre måter å være sammen på. Vi kan bruke sansene våre, pusten vår, vi kan bare være sammen, oppleve noe sammen – enten tett på eller med litt avstand. Dette er en annen måte å hjelpe et annet menneske, enn med språk og refleksjon, forklarer Anette.

– Da lærer vi også litt om hvordan vi kan bruke kroppen til å få det bedre, enten om det er gjennom ulike øvelser, med ting vi kan fikle med, å puste rolig, jogge litt, eller tygge isbiter. Hva enn det måtte være, mulighetene er mange.

Dette kan hjelpe barna selv til å bli oppmerksomme på hva som skjedde i kroppen når de reagerte, og hva de tåler og ikke. Det gir oss en mulighet til å reflektere litt sammen når vi er inni vinduet igjen. Det kan hjelpe dem til å forstå hva reaksjonene handler om, om det er situasjoner som går igjen – om det handler om noe som skjedde i fortiden, eller om det var god grunn til å reagere som de gjorde. Og om hva som hjalp dem med å komme inn i vinduet igjen.

– De som fort kommer ut av vinduet og gjør ting verken de eller vi forstår trenger varme, trygge voksne rundt seg, og som liker dem uansett, forteller Anette.

 

En hjelp til å utforske og forstå traumer – sammen
RVTS Sør har utarbeidet en hjelp til deg som er sammen med barn som har opplevd vanskelige ting i livet: «Kofferten min og meg».

Her kan du som hjelper få tips til samtale med barnet, der dere sammen kan forsøke å utforske og forstå – med håp om å bekrefte de vonde opplevelsene og støtte alle forsøk på og initiativ for, å mestre livet.

Les mer om, og bestill «Kofferten min og meg» her.