Hva skjer med barn og unge når de klikker, stikker av eller blir satt ut? Fagsjef Mogens Albæk og psykologspesialist Heine Steinkopf forklarer for barn og unge.
Denne artikkelen ble publisert 27.01.2015.
En oppdatert versjon kan du finne her.
Mange er etter hvert blitt kjent med våre presentasjoner av ”Toleransevinduet” og ”Den tredelte hjernen” – både i illustrasjoner og på film. Flere terapeuter og fagpersoner som arbeider med barn og unge, bruker også disse begrepene og modellene i møter med barn og unge. For å gi dem økt forståelse av hva som skjer. De kan brukes i psykoedukasjon. Her følger noen forklaringer som du enten kan spille av på YouTube for barn og unge, skrive ut, eller hente innhold fra og bruke selv i møte med barn og unge.
Hei, jeg heter Mogens Albæk og jeg er psykolog!
Jeg får noen ganger spørsmål fra barn og unge som lurer på hva som skjer med de når de får lyst til å slå, banne eller skrike. Eller når de tenker at de må bare komme seg unna. Det kan være vanskelig å forstå for en selv hvorfor en reagerer som en gjør. Det kan være vanskelig å forstå for lærere, barnevernsarbeidere og andre voksne som jobber med barn.
Om du ser filmsnutten som ligger under her, vil du se at vi har laget et vindu. Du kan også tegne et vindu selv. Vi bruker det for å lettere forklare: Noen ganger kan jeg se ut av det vinduet. Jeg er rolig. Jeg ser alt jeg har lært som er klokt og lurt. Alle de lure ting jeg kan gjøre: Være snill, vennlig, klok og sånn. Sånn liker alle å være.
Men du kan tenke deg at inne i hjernen vår er det som i en datamaskin, et program som ruller og går hele tiden. Det er programmet som undersøker om det kan være noe skummelt her. Det skanner etter fare. Det er det programmet som varsler deg, som gjør at du får sykkelen inn på veien når du nærmer deg kanten, som gjør at du går litt mer forsiktig om du kjenner at du glir på glatta.
Noen barn og unge opplever at når det er veldig utrygt, så kommer den følelsen ekstra sterkt. Det kan være etter at noen har smelt en dør, har snakket med høy stemme, sett på oss med sint blikk. Lyden av en smelt dør eller sint stemme lagres i dette programmet. Så skjer det at hver gang vi hører stemme eller lyd så oppleves dette skummelt.
Når det programmet blir veldig aktivt er det som å stå på tå, vi blir redde. Da ser vi ikke lenger ut av vinduet. Vi tenker ikke klart. Vi kan ikke se alle de lure tingene jeg kunne gjort og sagt. Vi ser bare veggen. Bare mørke bare følelser. Det er da du kan få lyst til lyst å skrike, slå, bli så sinna at du orker ikke å være her. Psykologene kaller det ”fight”-reaksjon. Om du får lyst til å stikke, kaller psykologene det for en ”flight-reaksjon”.
Noen barn kan klare å roe seg ned om de går ut og får frisk luft, går en tur, eller tenker på noe annet. Men for de barna som har opplevd mye fælt, forsvinner ikke følelsene etter en liten tur. De er der fremdeles når de kommer inn igjen. De finner ikke ro. Etter hvert blir de så slitne. I stedet for å stå på tå og hev og få hodet over vinduet, synker de sammen og hodet kommer under vinduet. Ser i veggen under vinduet. Der er alt er håpløst, ingenting nytter. Du slutter å føle slutter å tenke, faller i staver og drømmer deg bort.
Jeg har møtt mange voksne som tror at når barn hyler, skriker, stikker, så er de slemme eller onde. Eller når dere faller sammen, tror de at dere er ”giddelause”. Det er dere ikke.
Vi er også mange voksne som vet at det er en grunn til at du blir sint, stikker eller faller sammen. Du gjør det ikke fordi du er slem , men fordi det programmet i din hjerne som skal beskytte deg fra fare, blir satt i gang. Den gjør det den skal gjøre, fordi du har opplevd noe skummelt en gang.
Men sånn trenger det ikke alltid å være. Vi kan øve oss på å være i vinduet . Øve oss på å forstå hva som skjer når du klikker, slik at du kan gjøre noe annet enn å hyle, stikke eller falle ut. Kanskje du har noen du kan prate med som kan hjelpe deg med dette?
Og husk, du er god nok som du er.
Du kan se filmen hvor Mogens Albæk forklarer toleransevinduet for barn og unge her.
Sara går i 8.klasse. Hun bor hos mamma. Pappa og mamma er skilt. Fra Sara var 4-12 år ble hun utsatt for overgrep av pappa. Pappa var snekker og han hadde ofte på seg arbeidstøyet som luktet sagmugg, da overgrepene fant sted.
Sara og venninnene skal ha sløydtimer for første gang på skolen. De har havnet i samme gruppe. Sara tuller fryktelig mye i sløydtimen, forstyrrer de andre og prater høylytt. De har det gøy og lager brødfjøl. Mot slutten av timene, går læreren en runde og ser på elevenes produkter. Han stiller seg bak Sara og sier: Sara, dette har du dreisen på. Jeg tenker…” Han får ikke fullført setningen før Sara snur seg rundt og deiser trofjøla rett inn i det ene kinnet hans.
Det blir gråt. Skjelling. Sara stikker av fra skolen.
Dagen etter er det møte. Sara, moren, helsesøster(fordi Sara ønsket det) og læreren.
- Hva skjedde, Sara? Spør læreren.
- Du luktet som pappa, svarer Sara.
Dermed fikk de en god prat. Helsesøster snakket litt om triggere. Om hvordan vi kan reagere i noen situasjoner fordi de minner om situasjoner der vi virkelig har vært i fare, vært utsatt for vonde ting. Det hjalp å snakke om det som skjedde. Sara skjønte litt mer av seg selv. Læreren skjønte litt mer av hvorfor hun hadde slått ham med fjøla. Sammen la de en plan for hvordan sløydtimene kunne bli noe annet enn minner om pappas overgrep. De snakket også om hva Sara kunne gjøre om hun kjente at hun ble trigget. Da skulle hun få gå ut eller inn på et annet rom og jobbe litt med noe annet.
Denne fortellingen er et eksempel på hvordan en ofte handling ofte har en forklaring. En forklaring på hvor vanskelig det kan være å jobbe fag, når hjernen koker, når vi er aktivert, trigget. Et eksempel på hvordan vi noen ganger handler før vi tenker. Hvordan lukter, smaker, situasjoner kan trigge vonde minner som gjør at vi gjør uforståelige ting. Noen vil si at Sara mistet hodet. Det vi vet er at den tenkende delen av hjernen til Sara koblet fra – fordi sansene observerte noe de trodde var fare, følelser fra vonde minner ble vekket – og hun reagerte med følelsene. Beskrivelsene under kan kanskje være med å hjelpe deg å forstå deg selv når du klikker, når du faller ut, når du flykter fra noe vondt. Det er fordi alarmknappen blir slått på i følelsene dine. Du tror noen vil utsette deg for fare. Fordi det ligner på situasjoner der du er blitt utsatt for noe som krenket deg.
Eva Dønnestad etter samtale med ung jente
Intro:
Hjernen kan sammenlignes med en dampbåt. En dampbåt har tre ulike etasjer som må være i kontakt med hverandre for at båten skal komme dit den skal i rett tid. Et mennesker har en hjerne med tre ulike deler som må ha kontakt med hverandre for å klare å takle hverdagene på en god måte.
Litt om dampbåtens tre etasjer:
1. etasje
Den første etasjen i dampbåten heter fyrrommet. Her er fyrbøteren. Han må legge på nok ved slik at maskinen i det neste rommet får energi til å gå. Han skal sørge for at motoren går uansett hvor den skal hen. (IMPULS OG SANSE)
2. etasje
Den andre etasjen heter maskinrommet. Her er maskinisten som passer på at maskinen går i passe fart og i riktig retning. (FØLELSENE)
3. etasje
I tredje etasjen er Kapteinen som bestemmer. Han gir ordrene så fart og retning gjør at båten kommer frem til rett havn til rett tid. (FORNUFTEN)
På samme måte er det med hjernen. Den er som tre etasjer, tre deler. Sansene i sansehjernen, følelsene er i føle-hjernen og fornuften, det som gjør at vi kan lære og forstå og handle klokt, er i tenkehjernen.
1. Etasje er sansene
2. Etasje er følelsene
3. Etasje er fornuften
Disse delene må ha kontakt med hverandre for at et menneske skal forstå hvordan det kan handle til beste for seg selv og andre.
Noen ganger virker det som fornuften, kapteinen, stikker av. Da handler vi ut fra følelser (da er det maskinisten som plutselig bestemmer). Eller vi handler på ren impuls (og da er det fyrbøteren som er sjef).
Vi vil gjerne at kapteinen alltid bestemmer. Det er nemlig han som best kan vurdere hva som er lurt å gjøre.
Om du er blitt krenket – utsatt for overgrep – har du vært i en situasjon der du har måttet beskytte deg fra det vonde. Du lærer deg å være i beredskap og på vakt mot fare. Da blir maskinisten satt på vakt for hele tiden å stå parat til å endre retning og fart for å komme i sikkerhet. Når du senere havner i situasjoner som minner deg om det vonde du er utsatt for, kan du komme i beredskap selv om denne situasjonen ikke er like farlig.
Det er som å skru på en alarmknapp. Når dem skrus på er det vanlig å beskytte seg ved å enten
1. flykte fra situasjonen, stikke av
2. kjempe, slå tilbake, bli rasende
3. hengi seg, gi opp, overgi seg til situasjonen.
Hei, lurer du på hva som skjer hvis det klikker for deg? Hva som skjer i andre når det klikker for dem? Når noen mister kontroll eller går til angrep? Når du blir helt satt ut? Når du blir så fortvilet at du ”spiller død”?
Da er det mange som tenker at de er helt sprø, eller lurer på om det er noe galt med dem. Det kan være ok å vite litt om hva som skjer når du ikke helt skjønner oppførselen din. Når du handler før du tenker.
Jeg vil forteller deg litt om hva som skjer oppi hjernen når det skjer.
For det første: Vi har ikke én hjerne. Vi har tre:
1. Tenkehjenen (kapteinen)
2. Følehjernen (maskinisten)
3. Sansehjernen (fyrbøteren)
Det går an å lage en illustrasjon av det.
Øverst, foran har vi tenkehjernen. Her holder kapteinen til. Her sitter fornuften, det som gjør at vi kan tenke, lære, reflektere. Ha kontroll og kan planlegge.
Nederst har vi sansehjernen, fyrrommet der fyrbøteren sørger for kraft og temperatur i maskinen. Alt vi sanser hører, lukter, kjenner, smaker, oppfattes og lagres her.
I midten har vi maskinisten, han er i maskinrommet, der følelsene er. Her lagres følelser fra vonde hendelser og gode hendelser.
Når det skjer ting som du blir trigget eller stresset av, sint eller redd for, går det en alarm i maskinrommet melding ned til fyrrommet. Fyrbøteren jobber veldig og temperaturen stiger. Du blir enda mer stresset, eller aktivert, som vi også kan kalle det. Da kobler fornuften ut, kapteinen stikker. Trykket blir for høyt, tenkehjernen faller ut.
Da overtar følehjernen, maskinrommet med flukt, kjemp eller bli lammet ”spill død”-reaksjoner. (Fight flight freeze). Det kan være ok å vite at barn som er utsatt for gjentatte krenkelser som vold, seksuelle overgrep, fysiske overgrep eller psykiske overgrep – ofte er i alarmberedskap hele tiden. Det er normalt, det.
Det var et eller annet i den situasjonen du var i, som gjorde at du klikket – hode koblet fra – fight-programmet tok over. Det er ikke kapteinen din som styrer, det skjer automatisk. Det skjer fordi noen har vekket vonde følelser i følehjernen som gjør at du går i beredskap så ikke noe vondt skal skje deg. Vi har et hukommelsessystem som ligger i følehjernen som husker ting du har opplevd. Vonde ting kan bli vekket, alarmen går, fyrbøteren begynner å jobbe, trykket blir for høyt og kapteinen går.
Maskinrommet kalles også det limbiske system. Amerikanerne har et litt morsomt begrep for hva som skjer når alarmen går, når du klikker og logikken kobler fra. ”You go limbic”, sier de.
Du blir ikke gal, du er ikke syk i hodet. Du reagerer bare fordi du vil beskytte deg fra fare. Om noen har utsatt deg for krenkelser, reagerer du med å gå i alarmberedskap i den situasjonen. Noen flykter, noen kjemper, mens andre overgir seg, kobler fra. Det var noe du var nødt til å gjøre i den situasjonen for å overleve. Når noe trigger disse følelsene, går du i samme alarmberedskap - selv om situasjonen ikke er like farlig.
I situasjon du fortalte meg om i går der du klikka på læreren, var det ikke det fornuftige som bestemte at du skulle gå til angrep på læreren. Men noe ble vekket i maskinrommet som gjorde at alarmen gikk.
Det var ”fight –programmet” som ble utløst hos deg. Det som blir viktig for deg, er å finne ut hvordan du stopper fightprogrammet, hvordan du kan klare å stoppe og tenke før du handler, før du uttrykker sinnet. For å få dette til, må kapteinen vite hva som skjer. Da kan kapteinen si til maskinisten: Jeg har ikke behov for deg nå. Jeg merker du blir hissig. Men det er ikke en farlig situasjon slik som den som ligger lagret i de vonde minnene. Det er bare rektor som ber meg om å gjøre noe. Han er ikke farlig. Jeg kan gå en runde. Jeg kan si til rektor: Du, jeg blir litt hissig nå. Kan jeg gå en runde, komme tilbake.
Om du puster inn, puster ut, går en liten runde rundt huset eller setter deg litt ned, kan du klare å regulere følelsene dine slik at kapteinen er på plass hele tiden. Og blir med i samtalen med rektoren.
Stopp, gjør noe som roer deg ned, tenk - og så kan du handle.
SE FILMSNUTT om Hjerneopplysning for barn her
Ekstra ressurser:
