RVTS Sør

Liv og lære

På en arbeidsplass hvor man jobber med barn og unge, burde arbeidsmiljøet være ekstra godt. Både ledere og medarbeidere burde satse ekstra på å skape gode relasjoner og et miljø mennesker kan kjenne tilhørighet til. For den vi er og hva vi gjør, snakker høyere enn hva vi sier.
Når man ikke kjenner tilhørighet på jobb, kjenner man fort på utenforskap. Voksne som jobber med unge er rollemodeller. Vi må ha et inkluderende arbeidsmiljø, for det vi gjør snakker høyere enn hva vi sier, mener Anne Kristine Bergem.

Publisert: 26.02.2017 10:24
Spaltist

Tilhørighet

Alle som arbeider med barn og unge vil umiddelbart være enige i at tilhørighet er viktig. En best mulig start på livet skjer gjennom god tilknytning til trygge og tilgjengelige omsorgspersoner. En ideell fortsettelse skjer gjennom tilhørighet i familien, i venneflokken og i samfunnet gjennom hele oppveksten.

Tilhørighet er å kjenne at man har en plass i fellesskapet. Tilhørighet handler om å oppleve at man har betydning for andre, at man er likt og elsket og at man er verdifull.

Utenforskap

Når man ikke kjenner tilhørighet noe sted eller sammen med noen andre kan man føle på det motsatte av tilhørighet - utenforskap. Utenforskap kan gi opplevelsen av å være annerledes, av å være mindre viktig, mindre interessant eller mindre elskverdig enn andre. Utenforskap kan også romme opplevelsen av å bli holdt utenfor, altså en aktiv handling fra andre mennesker. Noen opplever ignorering og psykisk mobbing, mens andre igjen blir plaget og utsatt for vold på grunn av andre menneskers mer eller mindre bevisste ønske om å holde dem utenfor.

Jobber man med barn og unge som har det vanskelig på en eller annen måte, er tilhørighet og utenforskap sentrale temaer. Disse temaene er emner det snakkes om, som det veiledes med tanke på og som det undervises om.

Å endre opplevelsen av å være betydningsløs og utenfor til en opplevelse av tilhørighet og av å bety noe er godt for barn og unges psykiske helse og utvikling.

Jeg lurer av og til på om vi er like bevisste på at tilhørighet er viktig for oss voksne også, og ikke minst hvor på vondt det er å føle seg utenfor for eksempel på arbeidsplassen.

Mange voksne kan nok håndtere vonde følelser bedre enn barn, og voksne har muligheten til å bytte jobb, men tilhørighet er like fullt viktig for trivsel og psykisk helse.

Da jeg gikk på handelshøgskolen og tok litt videreutdanning for noen år siden lærte jeg om noe som ble kalt sosial identitetsteori. Den teorien forklarte i detalj med belegg i forskning at tilhørighet er den aller viktigste faktoren når det kommer til trivsel og det teoretikerne beskrev som turnoverintensjon, det vil si tanken på å bytte jobb.

Lønn og karrieremuligheter kommer i følge denne teorien mye lenger ned på lista over hva som betyr noe for mennesker i arbeidslivet enn behovet for å kjenne tilhørighet.

Det betyr at en arbeidsgiver som legger til rette for trivsel og samhold blant sine ansatte vil få medarbeidere som liker seg på jobb og som ikke bruker mye krefter på å lure på om de skal bytte jobb. Det er grunn til å tro at mennesker gjør en bedre jobb under slike forhold. Det betyr at å gi mennesker en opplevelse av tilhørighet til arbeidsplassen burde være det viktigste satsningsområdet.

Arbeidsmiljø er selvsagt ikke noe som kan skapes av en leder alene. Alle som jobber et sted har ansvar for å være inkluderende og behandle hverandre med respekt.

På en arbeidsplass hvor man jobber med barn og unge burde arbeidsmiljøet være ekstra godt. Både ledere og medarbeidere burde satse ekstra på å skape gode relasjoner og et miljø mennesker kan kjenne tilhørighet til.

Alle som arbeider med barn og unge er rollemodeller hver eneste dag. Alle som veileder andre er rollemodeller for dem de veileder.

Hvorfor skal noen, enten de er barna og ungdommene eller dem som blir veiledet, høre på oss snakke om god kommunikasjon, relasjonsarbeid og betydningen av tilhørighet, dersom vi ikke samtidig i praksis også selv viser hvor viktig – og vanskelig – det kan være å få det til.

For det er klart det kan være vanskelig iblant. Vi mennesker er forskjellige. Noen er raske i vendingene, mens andre trenger tid til å tenke. Noen elsker sosiale sammenhenger, mens andre er avhengig av nok alenetid. Noen er alltid presise, mens andre kommer for sent. Noen bekymrer seg ofte, mens andre tar det som det kommer.

I møte mellom ytterligheter dukker det opp utfordringer. Under stress og i slitsomme perioder viser vi sjelden fram våre beste sider.

Sånn vil det alltid være.

Hvordan håndterer vi forskjelligheter og eget eller andres stress?

Gode relasjoner handler ikke om å akseptere og like hverandre på tross av utilstrekkelighet eller særheter, men med ulikheter og egenart.

Barn og unge ser på det vi gjør, ikke det vi sier.



Anne Kristine Bergem

Anne Kristine Bergem er psykiater med videreutdanning i gruppeterapi og en mastergrad i kommunikasjon og ledelse. Hun har arbeidet både klinisk, med fagledelse og med administrativ ledelse i offentlig og privat sektor. Hun er tidligere leder i Norsk psykiatrisk forening, fagrådgiver i BarnsBeste - nasjonalt kompetansenettverk for barn og pårørende, samt at hun er forfatter, spaltist og foredragsholder. I dag er hun universitetslektor ved OsloMet. Hun er spesielt opptatt av psykisk helse, kommunikasjon og barn og unges oppvekstvilkår.


Våre nyheter