Trenger vi regulering?

Skrevet av: Professor Dag Nordanger, psykologspesialist ved RVTS Vest og Forsker og gruppeleder Hanne Cecilie Braarud, RKBU Vest, i NORCE​.

Språk skaper virkeligheter.

Pål Solhaug ved RVTS Sør utfordrer på en spennende måte reguleringsbegrepet i innlegget «Mennesker er ikke termostater – de skal ikke reguleres». Siden vi tidligere har skrevet om reguleringsbegrepet, har RVTS Sør invitert oss til å dele noen refleksjoner knyttet til Påls innlegg.  

Pål viser til hvordan det har gått inflasjon i et begrep han opplever som instrumentelt, og inviterer til en dugnad for å finne alternative og bedre begreper. RVTS Sør har lenge vært et foregangsmiljø når det gjelder bevisstheten rundt at «språk skaper virkeligheter», et fokus vi i høy grad identifiserer oss med.

De har vært orientert mot å oversette et sterkt faglig fundament til «ord som er nærmere menneskene», for å bruke Påls egen formulering. Gjennom begreper som «menneskemøtekompetanse» og «værekompetanse» får de frem det verdibaserte og menneskenære i kompetansen de ønsker å fremme.  

Utviklingspsykologiens grunnbegreper
«Regulering» er ikke i seg selv et slikt menneskenært ord, og gir som Pål påpeker assosiasjoner til skjeve tenner, skattenivå eller termostater. I vår faglige kontekst er ordet uløselig knyttet til begrepene samregulering og andre-regulering. Dette er grunnbegreper i utviklingspsykologien. Siden den store «oppdagelsen» av spedbarnets sosiale natur på 1960-tallet, har de vært med oss som byggesteiner i forståelsen av barns utvikling og behov. Dette på lik linje med begreper som «tilknytning», «inntoning», «speiling», «mentalisering» og «transaksjonelle prosesser».

Grunnbegrepene utfyller hverandre. Sistnevnte, som er fra Sameroffs transaksjonsmodell, er kanskje minst utbredt på folkemunne. Det viser til kunnskapen om hvordan barnet og omsorgspersonen har en gjensidig påvirkning på hverandre og på hvordan samspillet mellom dem forløper. I forståelsen av disse transaksjonelle prosessene står begrepene sam- og andre reguleringsbegrepet sentralt. De kan for eksempel gi i innblikk i hvordan traumerelaterte affekter hos en omsorgsperson påvirker barnets affektnivå, som igjen påvirker omsorgspersonens, og så videre i en negativ spiral. Mens begrepet samregulering beskriver den mer likeverdige «transaksjonen» av tilstander, betoner begrepet andre-regulering det ansvaret omsorgspersonen har for å ivareta barnets tilstander.

Andre-regulering betoner ansvaret omsorgspersonen har for å ivareta barnets tilstander.

Hvilke begreper trengs?
Både tilknytningsbegrepet og flere av de andre grunnbegrepene har også «instrumentelle» anvendelsesområder. Transaksjoner kan gi assosiasjoner til penger, og inntoning til musikkinstrumenter. Men at de kan gi misvisende assosiasjoner, betyr det at vi burde finne alternativer til dem?

Pål sier at han i stedet for å samregulere eller andre-regulere vil at «vi skal være sammen, ta hensyn til hverandre, at vi skal ha respekt for hverandre, at vi skal våge å bry oss, at vi skal være opptatt av hva den andre trenger». Han sier at han mye heller vil «være til stede, finne roen sammen, dele gode øyeblikk, være bevisst på min egen væremåte og «låne bort» litt trygghet til den andre».

Dette er fine beskrivelser, som vi fullt ut stiller oss bak. Før vi kopler oss mer på Påls bekymring mot slutten, vil vi imidlertid først begrunne hvorfor vi mener at også de mer «tekniske» fagbegrepene bør dyrkes og holdes levende.

Svarer på hvorfor og hvordan
Én grunn er at de fleste trolig vil stille seg bak det Pål sier, uavhengig av hvilken faglig orientering de har. Eksempelvis er det å fremme trygghet et mål både i konsekvenspedagogiske- og traumeorienterte tilnærminger. Men det betyr ikke at de enige om hva det innebærer.

Det er etter vårt syn her verdien av fagbegreper som for eksempel andre-regulering ligger. Det har en presis faglig definisjon som bunner i observasjoner av underliggende mekanismer for endring og utvikling. Reguleringsbegrepet har egne svar på hvorfor den roen Pål sikter til er viktig. Det tilbyr egne svar på hvordan man best kan vise hensyn og respekt. Når Pål ønsker å «låne bort trygghet», gir begrepet et perspektiv på hva trygghet er.

Reguleringsbegrepet gir et svar på hva trygghet er.

Derfor tenker vi at det er balansegang her, hvor det også kan bli uheldig hvis vi i for stor grad kamuflerer og beveger oss bort fra det fagspesifikke tekniske språket. Da kan vi miste av syne forskningsgrunnlaget for ingrediensene i den menneskemøte- og værekompetansen vi ønsker å fremme, og ende ut med å legge helt forskjellige ting i slike overordnede begreper. Vi kan risikere å utvanne selve kunnskapsgrunnlaget for arbeidet vårt.

Handler ikke om ferdigheter
Det er som Pål påpeker en dårlig idé å skape nok et prestasjonsmål for barn og unge, hvor de skal utvise «reguleringsferdigheter». Faglig sett handler imidlertid ikke begreper som sam- og andre-regulering så mye om ferdigheter, men om hvordan vi mennesker påvirker hverandre gjennom våre indre tilstander, uavhengig av hva vi sier eller gjør.

Det handler om hvordan vi i påvirker hverandres indre tilstander, uavhengig av hva vi sier eller gjør.

Dette betyr ikke bare å roe ned følelser, som Pål bruker som eksempel, men like mye å stimulere og løfte opp. Og det gjelder heller ikke bare følelsesmessige tilstander; Forskningen har gitt innblikk i det finstemte samspillet mellom våre kropper, sanser og motorikk, inkludert speilnevroners rolle. Ironisk nok innbefatter regulering også det å innstille spedbarnets «termostat», gjennom andre-regulering av dets kroppstemperatur. For selv om vi ikke er termostater, så har vi det.

I sin faglige betydning peker derfor reguleringsbegrepet egentlig mot det motsatte av instrumentell omsorg. Det adresserer nettopp de samspillserfaringene Pål beskriver, og går inn i nyansene for hva det er ved dem som er så utviklende. Begrepet flytter fokus bort fra barns atferd og ferdigheter, og over på arbeid med oss selv og våre indre tilstander (jf. RVTS sørs innlegg «Ikke oppdra barnet. Oppdra deg selv»). Ikke minst tilsier kunnskapen bak begrepet at vi trenger et regulerende fellesskap selv, hvis vi skal hjelpe andre. Kommunisert riktig til traumeutsatte kan begrepet tilby en faglig forklaring som gir håp og som reduserer opplevelsen av ansvar, skyld og skam.

Begrepet kan tilby en forklaring som reduserer ansvar, skam og skyld.

Bevare referansepunktene
Reguleringsbegrepet gir slik sett faglig legitimitet til et fokus på det relasjonelle og «menneskenære». Det er da også nettopp denne reguleringsforståelsen vi oppfatter at RVTS Sør formidler i TBO og lignende programmer, og inntrykket er jo at dette først og fremst har trukket tjenesteapparatet i retning mindre instrumentell praksis, ikke mer. Ved institusjonen Heines Steinkopf studerte i sitt doktorgradsarbeid, var det i alle fall tydelig at det var det relasjonelle budskapet som hadde nådd frem.

Også vi ser misforståelsene som kan oppstå når et begrep begynner å leve sitt eget liv i den grad som i dette tilfellet. Men personlig tror vi mest på å holde fast ved fagbegrepene, og heller drøfte hvordan vi kan formidle dem på en måte som får frem deres tiltenkte betydning. Vitenskapelig definerte begreper gir et felles referansepunkt for forskning (som Heines), slik at de etter hvert får en egen kunnskapsbase knyttet til seg.

Vitenskapelig definerte begreper gir et felles referansepunkt for forskning, debatt og fagutvikling.

Derfor bærer de med seg så mye mer informasjon enn hva som ligger i selve ordene, som kan være lett å miste hvis vi lager mer lokale begreper. Det kan også bli til hinder for debatt og fagutvikling, siden vi nyttiggjør oss disse referansepunktene, dette felles fagspråket, når vi skal finne ut hva vi enige og uenige om.

Hypens blindsoner

Vi støtter imidlertid fullt ut Påls bekymring for hva vi opplever som et overforbruk av reguleringsbegrepet.

Overforbruk av begrepet fortrenger andre perspektiver vi er totalt avhengige av.

Én ting er at det lett går ut over den faglige presisjonen, slik Pål løfter tydelig frem. En potensielt enda verre implikasjon er at det fortrenger andre fagbegreper og perspektiver vi er totalt avhengige av for å kunne danne oss en helhetlig forståelse av mennesker. Dag har nylig skrevet om dette Psykologisk.no.

Som et eksempel har vi den siste tiden reflektert over en fornemmelse av at vi i traumefeltet snakker mindre enn før om «integrering» og «meningsdannelse». Det fins essensielle aspekter ved traumatisering som reguleringsbegrepet ikke befatter seg særlig med, som hvordan minner blir fragmenterte og løsrevet, hvordan erfaringer spaltes bort, og hvor mennesker i sin streben etter å gi mening til alt dette tvinges inn i historier om seg selv som syke og ødelagte.

Dette er triste eksempler på hvordan språk skaper virkeligheter. Like viktig som å være regulerende andre, er det å hjelpe mennesker i et integreringsarbeid hvor erfaringer knyttes sammen til en helhet som gir mening og som gjenreiser verdighet.

Bevare mangfoldet
Påls innlegg minner oss derfor på hvor viktig det er å få frem at kunnskapen som ligger under et fagbegrep som regulering kun er én byggestein i forståelsen av menneskers fungering.

Innlegget minner oss derfor på hvor viktig det er å få frem at kunnskapen som ligger under et fagbegrep som regulering kun er én byggestein i forståelsen av menneskers fungering.

Utviklingsmodellen Dag presenterte i Psykologisk.no illustrerer hvordan utvikling er et produkt av et mangfold risiko- og beskyttelsesfaktorer, og hvor et like stort mangfold av perspektiver og begreper trengs i det utviklingsfremmende arbeidet. Så vi viser gjerne til den igjen.  

Vi vil til slutt takke Pål for et innlegg til stor inspirasjon!